onsdag 31. juli 2013

En Blogg´s historie

Først og fremst vil jeg starte med å si tusen takk til dere som engasjerer dere, kommenterer, følger med i forgrunnen og bakgrunnen. Det varmer mitt hjerte og jeg setter umåtelig stor pris på dere alle og enhver. 



Jeg lider litt av bloggesyken for øyeblikket. Nærmere forklart er det når du egentlig oppdager at du er litt forvirret over hva den røde tråden gjennom bloggen er. Når du oppdager at liver forandrer seg, fokus endrer retning, og interesser og behov er gjerne ikke som før. 

Jeg startet denne bloggen for min egen del og mine nærmeste så jeg kunne dele sorgen. Så de kunne forstå og høre uten at jeg nødvendigvis trengte å fortelle med tale og ord. Det har (og er fortsatt) vært en måte for meg å bearbeide de mange tankene som dukket opp etter hvert. Jeg oppdaget også at jeg havnet inn i et eget lite samfunn av mennesker som delte erfaring og sorg med meg. Det gjorde vondt, men samtidig godt. Jeg var ikke alene. Etterhvert kom det nye englemammaer som henvendte seg med spørsmål eller en takk, og min mening med å blogge ble plutselig enda dypere. 
Selv om ingenting rettferdiggjør eller gir mening med tanke på Oleanders død er den følelsen og kunne hjelpe andre gjennom en sorg ved å dele, det nærmeste jeg har kommet i å finne en mening.


Jeg valgte bevisst å ikke dele for mye av svangerskapet med lille trille. Det var lenge min egen lille hemmelighet som jeg svært gjerne ville fortelle, men ikke turde i frykt for at det skulle gå gale. Jeg var ikke klar for å slippe "alle" for tett innpå for så å måte dele enda en sorg.
Lille trille kom til verden og bloggen havnet i retning småbarnsmor og det som følger med. 
Jeg fryder meg med tanker på at denne gangen er alle de viktige detaljene i Lille trille´s utvikling dokumentert og vil aldri bli glemt. 
Tommygutten min vakre lille morroklomp er kommet til i bloggen litt etterhvert. Jeg har så mye jeg ønsker, kunne og ville ha delt, men nå er min sukkerklomp snart 8 år og det er viktig for meg å beskytte dette lille individet i denne verden av teknologi. Derfor er det mindre skriverier om han og det som er, er alltid gått gjennom sikkerhetskontrollen (gutten selv).


Mine andre interesser er etterhvert begynt å finne sin plass i sidekolonnen.
Jeg har alltid tegnet og malt, og glimter fremdeles til innimellom, men det er lenge mellom hver gang. Sjenert over eget arbeid synes jeg det er litt skummelt å legge ut bilder av egne kreative verk, men som alt annet blir nok det også en vane.(kanskje det etterhvert blir noen utstillinger også...iiiiik) 

Jeg er litt over gjennomsnittet glad i å ta bilder. Hvis du ser noen som kryper innunder en busk eller ligger langs bakken på en sti med et fotoapperat er det høyst sannsynlig meg. Jeg har også gått til innkjøp av hvitt-lerret og håper på å kunne øve meg på portrett foto ved å låne et barn her og et barn der. (heldigvis har alle mine venner nydelige, både små og store barn) 

Vi holder på med oppussing og huset begynner å nærme seg ferdig. En stor interesse er interiør, men oppussing er dessverre et nødvendig ånde før vi kan begynne på interiøret. Når jeg sier oppussing er ikke det å male overflater og legge nytt gulv, men å ribbe alt av innervegger til det kun er et skall igjen. Jepp, MYE arbeid! 
Masse oppussing og interiørbilder kommer etterhvert sammen med interiørtips, gledeshyl og hjertesukk. 

Som dere ser er denne bloggen blitt et sammensurium av erfaring på godt å vondt, interesser på sidelinjen, mammete, et snev av humoristisk i ny og ne, men samtidig grav alvorlig til tider. Stadig nye tanker dukker opp, nye ideér til innlegg og nye interesse-områder som fenger.
Jeg har utvidet bloggrullen . Den består ikke lenger kun av englemammablogger, men av mamma, interiør, foto, hverdags, religiøse og humor blogger.
Samtidig som jeg har fått et "bredt" bloggspekter oppdager jeg også det at det er ikke lenger kun englemammaer som følger meg. Dere er andre mennesker som ikke har samme erfaring, men velger å ta del i min. FANTASTISK!

Så er spørsmålet. Er det for kaotisk. Er den røde tråd visket ut til en avbleket slitt hyssingtråd som er i ferd med å ryke?
Jeg har tenkt lenge på dette, fundert og grublet og har kommet frem til følgende konklusjon:

Oleander vil alltid være en del av denne bloggen. Dette er mitt fristed. Her kan jeg dele han, skrive, minnes og ære han. Jeg velger å involvere han i min hverdag, mitt liv og mine tanker, ergo involverer jeg min hverdag, mitt liv og mine tanker inn i bloggen som på en måte er litt han´s. 
Det er litt viktig for meg å vise at selv om sorgen er der, består livet av så mye mer. Det ene visker ikke ut eller sletter det andre. Så om et innlegg er sorgfullt den ene dagen og superdupert den andre dagen så er det faktisk slik dagene er. Opp og ned, opp og ned. 
For å redusere kaoset som eventuelt oppstår planlegger jeg en liten oppussing av bloggen. (mer om det siden:) 

Jeg som den virrende, kreative, ikke fullt så flink og fullføre,-men elsker å planlegge personen som jeg er har klart å holde denne bloggen i livet i over et år nå, og det sier meg at den er kommet for å bli! :)

lørdag 27. juli 2013

Når det stilles krav til sorgen

Sorg kan ikke måles i centimeter, veies i gram eller kilo. Den kan heller ikke sammenlignes. Til tross for at vi gjerne føler den på samme måte, bearbeider vi den forskjellig. Det som er riktig for meg er gjerne ikke riktig for deg. Min sorg skal ikke underkjennes.

I skrivende stund er det fredagskveld og dagen i dag har vært som de fleste andre dager. Humøret har vært greit til tross for hverdagsproblemer som økonomi, logistikk, bil som har fått influensa og litt rastløshet i kroppen. 
Jeg har kjent på gleden over faktisk å ha det sånn helt greit og det har i grunnen vært glede nok. Likevel har det oppstått situasjoner som har dratt meg tilbake til min egen sorg. Jeg har kjent på urettferdighet, vært motløs og rådvill.
Jeg har vært urolig og mistet nattesøvn på grunn av de stadige tankene som dukker opp. Jeg går gjennom samtaler, diskusjoner og situasjoner jeg opplevd og erfart de siste månedene. Jeg er begynt å kjenne litt på den andre siden av sorgen, det er den siden hvor sorgen kommer og biter meg kraftig i bakenden for å gi beskjed at JEG ER HER ENDA!

Mangel på forståelse, empati og respekt for min sorgtid har vist seg å bli en gjenganger de siste månedene. Det viser seg at tid er ikke bare et tall eller klokkeslett, tid er et subjektivt fenomen som kan gå sent eller raskt, oppfattes som sorgløs eller sorgtung.
Tid for meg er ikke som tid for andre. Jeg tenker tilbake på den stillestående tiden etter Oleander døde som en naturlig og nødvendig tid å sørge i, et øyeblikk hvor jeg helt og holdent hadde lov til å trekke meg vekk, krype inn i min trygge krok og bare eksistere for det var ingenting annet å gjøre.
Jeg følte meg en tid stolt over min egen evne til å takle, overleve og bearbeide sorgen, samtidig som jeg etter beste evne prøvde å stille opp for dem rundt etter relativt kort tid. Nå kommer jeg snublende ut av det med en stolthet som ikke skinner, men er falmet vekk til intet.
Jeg opplever at min sorgtid ikke var godtatt og at min innsats  i og etter en veldig tung tid ikke var godt nok. At jeg har såret, skuffet og fornærmet mennesker rundt meg fordi jeg var fraværende, ikke tok kontakt eller evnet og stille opp i trivielle hverdags problemer som angikk andre.

Jeg er lei meg, såret og føler meg både urettferdig behandlet og straffet fordi jeg brukte de usle ukene og månedene etter fødselen på meg selv, Tommygutten og mannen. Jeg er trist fordi andre har i sin underbevissthet satt krav og forventninger til meg og min tid til og sørge. Jeg er såret fordi min gutt i himmelen ikke blir anerkjent som mitt barn, men som et svangerskap som ble borte. Jeg er ufattelig skuffet over at nå må jeg stå til ansvar for min fraværelse, for min ”egoisme” i min sorgtid, fordi jeg satt fokus på meg og ikke dem rundt. Jeg trodde at ved slike fatale hendelser så var det lov?

Jeg lever i den ensomme sorgen, den sorgen som ikke forsvinner etter en uke eller to, måneder eller år, den sorgen som bor i kroppen men ikke vises på overflaten.
Hvorfor føler jeg meg som den store stygge ulven? Jeg mistet barnet mitt.
Når og hvor lenge er det egentlig akseptabelt å bruke sorgtid på seg selv?
Hvorfor er det slik at mennesker kan stille krav til andres sorg?


Spørsmålene er mange og jeg har dessverre ikke fasiten i baklommen. Jeg skylder på uvitenhet,og dette gjør jeg bevist fordi jeg skal kunne klare å finne evnen til å tilgi.
Jeg kan heller ikke få andre til å akseptere og forstå. Jeg kan ikke trylle frem empati og medmenneskelighet.  Det eneste jeg kan gjøre er å dele med dem som er villig til å lytte. 

onsdag 24. juli 2013

Oppdatering: Lille trille 6 måneder og sommerdager

For øyeblikket lever vi de late sommerdager og data tiden er betraktelig redusert. Data tid er ikke det som står høyest på prioriteringslisten nå som været er knallbra, mannen er hjemme mer enn ellers og vi koser oss på sommerdagene med lille trille som smiler, ler og bare er en skjønn liten solstråle

Mor og barn kan det å nyte late dager. Chille på sofaen er noe vi kan nemlig!

Her kommer en liten oppdatering og bilder av lille trille som er blitt over seks måneder nå. 

 Lille trille veier nå den nette vekt på 9200gram og er blitt 65cm lang. Han har oppdaget sin egen stemme og den bruker han titt og ofte. Favoritt aktiviteten er nå å "skrike" i en meget høy desibel så lenge han har luft i lungene. Det er igrunnen veldig morsomt å se på han, men litt gnagsår i ørene får vi. 
Han sier nesten mamma og nesten pappa og babler mye med hér, bér og dér. Snakketøyet er i orden får å si det slik.


Nå klarer han nesten å holde flasken selv og ellers skal jo selvsagt alt smakes, tygges og suttes på.


Han er også begynt å få middagsglass som er beregnet for alderen 6måneder. Han gremmes og grøsser ved alle smaker uten om nudler. Han ser ut til å være en skikkelig kresaball (altså veldig kresen).
Han er blitt veldig opptatt av de små søte tottelottene sine og skal helst putte dem inni munnen også. Tær OK og middag NOT. Forstå det den som vil..


Ellers har han fått en ny og minst like spennende hobby som å bruke røsten. Denne hobbyen gir oss ikke like vondt i ørene, men desto vondere i kinn, nese, munn og øyne. 
Jeg sitter med han på fanget og prater, og plutselig ser jeg det største slevegliset og f....skap lyser ut av øynene hans idét han strekker seg frem, griper det første og beste som en nese eller et skinn, og ler en fornøyd om ikke litt skadefro latter. Han kniper, vrir og klorer det han klarer og er riktig fornøyd med seg selv. 
Jeg som selvsagt lar meg sjarmere av dette lille nydelige vesenet klarer ikke annet enn å le til tross for kloremerker og røde flekker i ansiktet.


Det er så deilig med slike varme sommerdager når vi kan gå ut i finaværet uten å tenke på strømpebukser,jakker, kjeledresser og annet yttertøy. Bildet er tatt på lørdag hos et vennepar av oss. Vi koste oss med glade barn og krabbe,reker og kortspill senere på kvelden. Lykkefølelse sier bare jeg!

Ellers så savner jeg Tommygutten min. Nå har han vært vekke siden forrige mandag og kost seg på ferie. Han kommer HELDIGVIS hjem på fredag eller lørdag og da skal jeg kosemose han. Som jeg gleder meg!

Ønsker dere en fin uke. Mulig jeg tar bloggferie i helgen også så ønsker dere en god helg i samme slengen :)

torsdag 18. juli 2013

Vinneren av Give Away!





Da er vinneren trekt og den heldige er Åshild :)

Koselig te-kopp med servietter kommer til deg i posten :)

onsdag 17. juli 2013

Joggebukse-Jenny

Jepp, thats me. Jeg er en såkalt Joggebukse-Jenny.
Etter å ha gått gravid i lang tid, for å være nøyaktig 17 måneder med kun to mnd svangerskapspause, hvert hjemmeværende, fått enda mer ”mammakropp”(om det er mulig) enn jeg hadde i utgangspunktet er jeg nærmest grodd fast i komfort tilværelsen.

Jeg elsker alt som har med komfort. Hvis muligheten byr seg så går jeg helst med joggebukse hele dagen eller pysjbukse alt etter hva som er innenfor rekkevidde. Joggebukse samlingen min er blitt så stor at skuffen nekter å gå igjen. Jeg stapper nedi alt jeg kan og hadde veggen på andre siden av rommet vært litt nærmere hadde jeg tatt spenntak.
Bh’en kommer kun på de dager jeg faktisk går utenfor døren, og den går faktisk rett av igjen i det jeg kommer inn igjen døren. 
Kommer det uventet besøk så er det bare å gripe fatt i første og beste ”sleng over seg genser-jakke” og vips er uten bh med påfallende tyngdekraft-problemet løst.
Foundation, maskara, lip-gloss og øyenskygge ligger nederst i skuffen. Ikke våger jeg og se på holdbarhetsdatoen (ja, det er uheldigvis det på slike produkter også..sukk..) for da er jeg redd for at alt av skjønnhetsprodukter må fornyes og den ellers så skrale kontoen min blir enda skralere.

Nå tenker sikkert mange ”Herlighet, er det mulig å være så slapp og ikke gidde å stelle seg?”
Vel, det er ikke det jeg prøver å formidle. Vanlig normal hygiene som dusje, pusse tenner, rense huden og ta på seg deodorant lar seg gjøre selv om komfort vinner kampen over jeans, stramme bhèr (mammakropp..bare nevner det) og sminke.


Så over til en utfordring av mindre karakter, men dog en utfordring nå som jeg skal begynne i arbeid igjen. Joggebukse-Jenny er nødt til å ta seg selv i nakken. Jeg må faktisk sulle meg ut av mine komfortable hverdagsvaner og dyppe ansiktet ned i sminkeskuffen HVER DAG i håp om at foundation, maskara, øyenskygge og lip-gloss enda virker og at jeg ser nogenlunde ut. Jeg må faktisk ta på meg jeans, kjenne hvordan buksen siger ned på stumpen og magen akkurat kommer over buksekanten når jeg bøyer meg HVER DAG. Ta på med den BH’en som gnager inn i siden, strammer på skuldrene og gir et generelt ubehag HVER DAG.
Alt dette som skal gjøres HVER DAG er ikke bare-bare. Mine hverdagsvaner blir snudd på hodet, men guuu som jeg gleder meg.
Vekk med Joggebukse-Jenny, og frem med meg i ny og forbedret utgave!!

Minner om GIVE AWAY. Trekning i morgen! GIVE AWAY finner du er HER :)

tirsdag 16. juli 2013

Om å ta avstand fra sorgen i en ny hverdag


Sorgen har den siste tiden tatt en annen form. Jeg kjenner meg lettere til sinns og sitter ikke i samme grad å fabulerer på alle ”hvorfor´ene”. Jeg er lykkelig gjennom dagen og smiler og ler fra hjertet.
Om sorgen har tatt fast form vet jeg ikke. Er det en ting jeg har lært meg så er det at sorgen er kompleks, har ingen fasit og viser seg både i tide og utide.



Nye utfordringer er like om hjørnet og jeg skal bli arbeidskvinne fra september. Ny jobb, nye muligheter. 
Jeg har ikke vært i full stilling på mange år, og kjenner det er på tide med nye utfordringer, litt mer penger på kontoen og nye hverdagsrutiner.  Jeg begynner på en ny start og for første gang på lenge kjenner jeg at det er helt riktig.

Etter Oleander døde maktet jeg ikke tanken på å gå på skole eller jobb. Jeg ble fysisk uvel, og like uvel var jeg hver gang jeg var i møte med fastlegen for å få ny sykemelding. Forståelsen rundt å ha mistet et barn følte jeg var fraværende og jeg måtte nærmest stortute på legekontoret for å bevise at sorgen faktisk eksisterte i for stor grad til å kunne arbeide. Det regjerte en indre storm, og alt ved å skulle vende tilbake til hverdagen ble så veldig feil. Jeg som skulle rett ut i mammapermisjon.



Erfaring som englemamma begynner jeg å få litt av, men jeg har enda ikke erfart det og faktisk ikke ha mulighet til å sørge, eller å være nødt for å mentalt være oppegående hver dag. Som arbeidskvinne nytter det ikke å forsvinne for seg selv fordi om sorgen banker på døren. Nå er jeg pent nødt til å ta på hengelåsen så lenge det er nødvendig. 
Dette er en den største utfordringen min nå som jeg begynner i arbeid. Jeg må ta en dag av gangen og ikke la meg vippe av pinnen selv om jeg har en dårlig dag.
Jeg må ta på meg smilemasken til tross for at tårene er på innsiden og vil komme ut.


Men jeg gleder meg uansett. Kjenner på meg at styrken er der og jeg er klar.

søndag 14. juli 2013

Bilder av engel-gutten Oleander


Jeg har nå tatt det store steget å lagt ut bilder av vakre Oleander. Det er med stolthet og glede jeg viser han frem. Han er min vakre lille engel.
Bildene ligger i fanen (under headeren) med overskrift (engel-gutten Oleander(obs:bilder).
Dere som ønsker å se han kan klikke dere inn der og dere som ikke ønsker det lar rett og slett være. Jeg gjør det på denne måten så bildene ikke blir "tvunget" på noen eller skal komme overraskende hvis noen tar et lite dykk ned i arkivet. 

fredag 12. juli 2013

Tommygutten 14 dager uten mammaen sin


Min lille morroklomp Tommygutten er så heldig å få være med på ferie men bonusgutten, mammaen hans og gutten hennes som er i samme alder som han selv.
Ferien skal ferieres på Østlandet og i Sverige hos familiemedlemmer. (med mine, dine, våres og andre barn blir familie forholdene litt for komplisert til å forklares ;)

Det hele ble avklart i dag og jeg kjenner at jeg egentlig ikke har lyst til å slippe taket på han, og helst ha han hjemme her med meg. Det er ikke alltid like lett å legge følelser til side, være den voksne og gi slipp. Han er jo god gutten min som sprer så mye glede og gir så utrolig mye av seg selv. 
Det lengste han og jeg har vært ifra hverandre er fem lange dager. Selv om det var godt med litt tid for seg selv og mannen var det jammen godt å komme hjem igjen og klemme på Tommygutten. Og nå er det 14 hele dager. Sukk..jeg kjenner jo på savnet etter en dag. Ikke en dag engang, hvis vi har hatt barnevakt en kveld blir jeg utålmodig allerede morgenen etter.


Så er det denne iboende dødsangsten som er kommet for å bli etter Oleander døde. Jeg har flere ganger begrenset Tommygutten fordi jeg er redd. Jeg vet dette ikke er riktig å gjøre og kjenner at jeg må jobbe hardt med meg selv for å la han få utfolde seg og være med på ting uten meg. Innerst inne er jeg så livande redd at jeg klarer ikke beskrive det. Samtidig så kan ikke jeg frarøve han muligheten for å reise på ferie. En ferie jeg vet at han vil kose seg, bade masse, reise på tivoli og være med storebroren og en av bestekompisene. Ja, i det hele tatt å ha det så gøy som en 7åring kan ha det.

Tommy sitt kunstverk, laget på dataen :)

Det blir nok 14 lange dager med savn. Takk og pris for dagens teknologi med SKYPE! 
Klapper meg selv litt på skulderen i dag som ikke har kommet opp med en unnskyldning for at han ikke skal dra og fordi jeg litt etter litt slipper kontrollen. Og denne ferien er et stort steg for meg å ta etter det vi har opplevd.
Gode gutten min på ferie uten meg. Så stor han er blitt <3



torsdag 11. juli 2013

Give Away


Som nevnt tidligere var jeg på shopping på Løiten lys før dåpen til lille trille. De har bare SÅ utrolig mye fint der. Kunne rett og slett shoppet hele butikken hadde det ikke vært for at lommeboken er litt i tynneste laget..
MEN tenkte på dere kjære lesere og fant ut at det er på tide med en GIVE AWAY. 

Jeg feirer og arrangerer  give away av litt forskjellige årsaker igrunnen. For det første er bloggen blitt over året, og for det andre ønsker jeg å vise at jeg setter utrolig stor pris på dere som følger meg, kommenterer og viser engasjement. Det betyr utrolig mye.
For det tredje så er det et stort HVORFOR IKKE? 

Gaven er gjerne mer passende for en årstid etter sommeren, nemlig høsten, men etter å ha sett ut vinduet og kjent på temperaturen fungerer den vel så godt på en kald sommerkveld som en kald høstkveld :)


Nydelig stor te-kopp med søte servietter til. Hva er vel bedre enn en god kopp med varm te eller kaffe  en litt kjølig sommerkveld?

Du har mulighet for å trekke 6 lodd i denne konkurransen. For å delta kan du gjøre følgene:


  • 1 lodd for å kommentere på innlegget(må gjøres for  delta). Fortell gjerne hva du gjør en kald sommerkveld :)
  • 1 lodd for å dele konkurransen på facebook, nettforum eller blogg
  • 2 lodd for å følge bloggen sin facebookside.
  • 2 lodd for å følge bloggen via google eller bloglovin

Husk å skrive hvor mange lodd du trekker. Hvis ikke du har egen blogg husk å skrive e-post adressen din så  jeg kan kontakte deg.
Vinneren blir trekt 18 juli ved hjelp av random.org


Lykke til :)


tirsdag 9. juli 2013

Wilhelm sin dåp

Her er bildene fra dåpen. De kommer sent men godt :)


Lille trille var ikke videre begeistret da han fikk vann på hode.

Det oppsto et lite pinlig øyeblikk da presten sa feil navn. Wilhelm ble plutselig til Patrick. Jeg kremtet høy, hun så på meg litt undrene siden jeg avbrøt henne midt i sin faste dåpstale. " Han heter Wilhelm".
 Det er nok første og siste gangen jeg får se en prest rødme.


Morroklompen min måtte selvsagt putte hele hånden ned i døpefonten. Han måtte kjenne om vannet var iskaldt som han sa. Yeessda...sier ikke mer.


Sliten liten gutt i kirken som venter på at gudstjenesten skal bli ferdig. Det er godt at pappaen har en god skulder og hvile på.


Syntes dette bilde var så koselig. Lille trille i dyp konsentrasjon.


Her står vi utenfor kirkedøren. Fikk dessverre ikke bilder av alle guttene samlet. Tommygutten som er full av fart og spenning, hadde lopper i blodet som løp løpsk etter en og en halv time i kirken så borte vekk var han. Bonusgutten ble sendt på leting, men ingen Tommy i sikte. Når han endelig ble funnet var besøket kjørt opp til lokalet og vi måtte skyndte oss etter. 


Jeg har prøvd å gjøre dekoren så rimelig så mulig. Det meste er handlet på Nille og Ikea med unntak av servietter og navneskilt som er handlet hos Løiten lys. 



Her er dåpskaken. Kake-dekoren er laget i marsipan. På varme kvelder er det IKKE lett å forme marsipan, bare så det er sagt.  Den smelter nemlig. 


Lille trille fikk mange flotte gaver. Sparebøsse, sølvbestikk, hjerteramme, album, penger og mye mer.


Uten mat og drikke duger helten ikke.
Det er ikke bare bare å være dåpsbarn med masse inntrykk, mye oppmerksomhet og ingen vante rutiner.


Like blid er han. Bildet er tatt på slutten av dagen under oppryddingen i lokalet. Tror han også syntes det var godt meg litt ro rundt seg.



Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...