tirsdag 24. september 2013

Sukk...englemamma jeg..med det som følger med

Vel, det er ikke alltid like lett å være englemamma gitt. Jeg visste dagen ville komme, ja har igrunnen bare gått og ventet, og nå sånn helt plutselig var den her.
En skikkelig flom av følelser veltet frem og jeg var på nippet til å begynne å stortute  PÅ JOBBEN. Ingen flukt mulighet og kunder virrende rundt i lokalet.
Det eneste som skulle til for å utløse denne overveldende flommen av følelser var EN trist sang på radioen, EN samtale (som forøvrig var velmenende og ironisk) og EN tanke fra min side. Jepp, da var det gjort.

Jeg hater å være så sårbar. Jeg hater å være en slik person som ikke tåler en spøk eller er overfølsom i forskjellige sammenhenger. Jeg hater å være en slik person som tar ting til seg i verste mening. Jeg hater å være en slik person som lar negative tanker ta over det positive. 

Jeg har ikke lyst til å være slik lenger. Jeg har lyst til å være slik jeg var før da selvtilliten var et par hakk høyere og jeg faktisk tålte en fleip. Jeg tåler selvsagt litt, men det skal ikke så mye til før jeg blir småparanoid og begynner å vri alt om i negativ retning. 
For å si det rett ut så føler jeg meg mange ganger DUM. Som i mindre intelligent og kan absolutt ingen ting.
Selvtilliten er med andre ord....lav.

Om det er sorgen over å ha mistet, ny livserfaring og endringer som ikke var med i planen, det å være hjemmeværende over lenger tid eller en kombinasjon av alt dette som gjør at selvfølelsen er laber vet jeg ikke. Men jeg vet såpass at jeg trives IKKE med det.

Det kan ut i fra dette se ut til at jeg har det helt forferdelig på jobben, men det er overhodet ikke tilfelle. Jeg trives og menneskene jeg jobber med er kjempe hyggelige. Det er bare meg som er litt følsom for øyeblikket.

Ser det blir ett litt rotete innlegg dette her, men det får så være. Når det er rotete i topplokket er det lett for at strukturen faller vekk i mine skriblerier. 

Til dere som leser og kommenterer. Tusen takk for at dere engasjerer dere. Det betyr så mye. Håper dere ikke mister motet av et litt rotete tirsdags-kveld-innlegg, men at jeg ser dere igjen her inne neste gang.
Ser det er kommet noen nye følgere her inne så vil benytte anledningen til å ønske dere velkommen (håper heller ikke dere tar skrekken av kaoset). Kjempe kjekt å se dere her inne!

Ønsker dere en god kveld
Klem fra meg




søndag 22. september 2013

Maleri av lille gutten min i himmelen

Maleriet av lille Oleander er endelig ferdig. Her er resultatet:

Malt på lerret 30x30 Oljemaling
Det er godt å endelig være ferdig, å endelig kunne henge det opp på veggen og ENDELIG føle at jeg har gjort et godt stykke arbeid for min kjære sønn som jeg skulle ønske jeg kunne gjøre så mye mer for. 

torsdag 19. september 2013

Når mannen steller hjemme


Rollene er byttet om. Jeg er yrkeskvinne og mannen er hjemmeværende husfar i permisjon.
Det er VIDUNDERLIG å komme hjem til ferdig laget middag, ryddig hus, klesvasken er hengt til tørk og Tommygutten er ferdig med lekser.
 
Husfaren har kledd seg i rollen som hjemmeværende, og jeg må si at jeg ELSKER det. Jeg er så fornøyd at jeg tror han gjør seg selv en bjørnetjeneste. For denne fruen er på vei til å bli godt vant, om muligens FOR godt vant. Egentlig burde jeg aldri skrevet dette innlegget og innrømmet at jeg er i ferd med å bli bortskjemt, men shit la gå, føler rett og slett for å dele med hele verden hvor godt det er å være på jobb, komme hjem, rett i matfatet og slenge en sliten kropp på sofaen.

Det verste av det hele er at jeg er på nippet til å måtte innrømme ovenfor meg selv at mannen er på vei til å overgå meg i rollen som hjemmeværende. Og en slik innrømmelse sitter langt inne for å si det mildt. Jeg for eksempel har aldri har aldri tatt meg bryet med å re sengen når jeg står opp. Jeg er for trøtt til det om morgenen! Jeg har heller ikke pleid å bake bare for å bake, slik at vi skal ha kake til kaffen etter middag.
Niks det ekke meg!
Men mannen derimot, han baker han. I dag sto nybakt eplekake med vaniljeis på menyen. MMMmmm, jeg er heldig jeg!

I visshet om at mannen kommer til å lese blogginnlegget er det best jeg slutter av her, og ikke skryter FOR mye i fare for at han blir høy på pæren. En hovmodig mann, med kontinuerlig nese i sky kan bli litt for mye av det gode ;)

Ønsker dere en god kveld, en god morgendag og en fortreffelig kommende helg!

mandag 16. september 2013

Maleri: On the edge..

Jeg har hatt en kreativ helg og male-ånden har virkelig kommet over meg.
Her er helgens verk.

Akryl på lerret. Størrelse 80x80cm


Akryl på lerret. Størrelse 30x80cm


onsdag 11. september 2013

Snart er det gått et og et halvt år siden Oleander ble en engel


To dager igjen. Nok en merkedag er rett rundt hjørnet. Et og et halvt år er snart gått..
Jeg kjenner på sorg og savn. Jeg vimser rundt og er litt utenfor meg selv.

Det er ikke bare bare å være på jobb og ikke ha den nødvendige roen for seg selv. Jeg kjenner jeg trekker meg litt unna og bare håper på et øyeblikk med stillhet.
Jeg faller inn og ut av velkjente tanker og minner. Jeg husker dagen så inderlig vel, da min vakre lille skatt kom så stille til verden. Gutten med de gyldne krøllene og den strenge minen. Han så slett ikke ut til å være fornøyd med sin skjebne. Jeg tror nok han mye heller skulle ønske han var her med oss.
Som jeg savner han!

På fredag skal jeg kjøpe nye blomster til hagen hans. Jeg skal kjøpe ny pynt og gjøre hagen klar for høsten. Jeg skal kikke opp på himmelen (som jeg så ofte gjør) å fortelle han at jeg elsker han og savner han.

På fredag er det våres dag. Oleander og mammaen sin.


søndag 8. september 2013

Derfor døde Oleander, blodproppsykdom og utredning


Jeg har vurdert frem og tilbake i hvilke grad jeg skal dele. Jeg føler på mange måter at jeg blander privat og personlig, men samtidig så henger det ene sammen med det andre. Jeg deler min sønn i himmelen, mine følelser rundt det å miste et barn i dødfødsel og da blir det på mange måter naturlig å dele årsaken også. Men jeg kan ikke dele årsaken uten å dele hvilke betydning årsaken har for fremtiden.

Jeg vet at overskriften i dag ser rimelig brutal ut og nokså dramatisk. Nå er det jo en gang slik at dette livet er litt brutalt, og å pynte på sannheten er man som oftest ikke tjent med. Så nå får det briste eller bære.
Nå har jeg fått bekreftet at jeg har en blodproppsykdom. Denne sykdommen har gjort slik at Oleander gutten min døde i slutten av svangerskapet. Jeg har ikke delt så mye med dere om selve dødsårsaken annet enn at morkaken løsnet akutt. Det er fordi jeg tidligere ikke har fått bekreftet årsaken hundre prosent. Det har vært en lang prosess med venting og atter venting. Det har vært en kamp gjennom svangerskapet med Lille Trille for å få nødvendige blodfortynnende medisiner (jeg vil skrive mer om dette senere).
Det hele har vært utmattende og slitsomt.

Dette syndromet som jeg har heter Antifosfolipidsyndrom. Det er en tilstand hvor immunsystemet lager antistoffer som gjør at man får økt risiko for blodpropp.
Lupus Antikoagulant er et av disse antistoffene og i mitt tilfelle er det denne prøven som er positivt. For de som ønsker å lese mer om det skriver bloggeren Lupusmamma veldig godt og beskrivende i bloggen sin.

Det er ikke mange som får blodpropp utenom svangerskap, men risikoen er høyere enn for dem uten dette syndromet.
Jeg prøver ikke å tenke for mye på at jeg kan få blodpropp, men det er klart at det murrer i bakhodet. Jeg kjenner litt ekstra etter på vondter for tiden. Men samtidig er jeg ikke så veldig urolig for denne sykdommen nå som jeg ikke er gravid. Jeg vet nå at den er der (og det er alltid bedre å vite enn og ikke vite).

Det som er en av mine større bekymringer med tanke på sykdom er nå videre utredning for Lupus (SLE). Lupus antikoagulant og Lupus SLE er ikke det samme. SLE er en sykdom hvor kroppen angriper seg selv. Både indre og ytre organer kan bli betente. Noen lever fint med denne sykdommen mens andre er hardere rammet og blir VELDIG syk. Sykdommen har også perioder den er mer aktiv enn andre.

Jeg liker jo ikke tenke på meg selv som en hypokonder, men må  innrømme at jeg er ikke helt venn med skjebnen for øyeblikket og statistikk er ikke bare statistikk lenger. Jeg VET at noen havner på feil side.
Bekymret for fremtidig helse er jeg. Jeg er redd for å ikke fungere i arbeidslivet. Jeg er redd for at kroppen min skal begrense meg, men jeg er samtidig redd for å klage for mye. Jeg prøver helst å ikke kjenne etter. Jeg er såpass sta at jeg helst ikke skal innrømme når mine grenser er nådd. 

Dagen da morkaken løsnet når jeg var gravid med Oleander og jeg regelrett trodde jeg skulle dø av smerte, ringte jeg ikke ambulansen. Mannen var på jobb og jeg satt alene hjemme. Som vanlig var jeg nødt til å strekke strikken lengst mulig ved å vente og vente, for å kjenne om det ble bedre… Dumme, dumme meg. Jeg angrer sånn på den avgjørelsen at jeg kjenner det vrenger seg inne meg her jeg sitter å skriver. HVORFOR må jeg være så sta?? Kanskje han kunne vært i livet hvis det ikke hadde vært for den idiotiske staheten min. Akkurat når det gjelder den avgjørelsen er jeg så utrolig sint på meg selv.


Nå starter utredningen. Er redd jeg må kjempe meg gjennom den. Etter min erfaring i de to siste svangerskapene mine har jeg mistet min tillit til leger og helsevesenet.
Det jeg har lest meg frem til er at selve utredningen er en lang prosess. Det kan faktisk ta opp til flere år. Noe av ferden vil jeg ta dere med på, men jeg ønsker ikke å dele alle mine vondter og plager. Det blir på en måte litt for privat. 
Det skal jammen være nok av utfordringer i dette livet. Det er nå helt sikkert! 

onsdag 4. september 2013

Lille trille; Oppdatering og bilder



Det er vel på tide med en liten oppdatering og litt bilder av Lille Trille som ikke er så liten lenger. Han vokser og gror og nærmer seg 8 måneder. I går var det ny helsekontroll, og han veier nå den nette sum av 9,8 kg.
Han er blitt hele  70cm lang og er på god vei til å vokse ut av alle klærne som er i kommoden.
Det er ikke lenge før mor på ut på shopping igjen og ha full gjennomgang i skuffene!


Alle småbarnsforeldre kjenner vel til den stadige utbyttingen av klær som følger disse småtrollene som vokser i reser-fart.


Bildene over er tatt i dag etter kveldsbadet. Selvom han ser veldig blid ut på bildene er det neimen ikke fryd og gammen når gutten skal vaskes. Han HYLER alt han kan og han HATER å bade. 
Kan med hånden på hjertet fortelle at dette er absolutt IKKE favoritt aktiviteten hans!


Selv om gutten ikke kryper enda har han en egen evne til å komme seg rundt på. Han ruller fra rygg til mage og fra mage til rygg, og er det en leke i nærheten han vil ha tak i klarer han å rulle seg nærmere. Er ikke alltid denne rullingen er like effektiv og da viser han sitt temperament gitt. Han er en gutt med vilje!


Det ser ikke ut til at han kommer til å krype med det første, men vi har heldigvis ikke hastverk.


Bildet ovenfor er tatt i sommer på en solskinnsdag. Lille Trille synes det er så vanvittig gøy å klappe (knipe, lugge, klore) Mille. Hun stakkars synes ikke denne påtvungen kose-stunden er like gøy.


Hun er en snill hund og finner seg i det meste. Vi passer godt på at han ikke gjør henne noe vondt, og at hun kan luske seg vekk når det blir for mye.

Syntes Lille Trille var så utrolig søt på bilde ovenfor.Han ser ordentlig lur ut (tror egentlig at han hadde tenkt noe helt annet enn å bare klappe Mille næmlig).

mandag 2. september 2013

Oppdatering; Ny jobb og fredagens sammenkomst

På onsdag skrev jeg et innlegg om sosiale sammenkomster sammen med sorg. Innlegget finner du HER.
Tenkte jeg skulle gi en liten oppdatering om hvordan det gikk på fredagen. Som jeg skrev så gruet jeg meg en del i forkant.

Over til fredagen..,kvelden gikk over all forventning! Jeg ble utrolig godt mottatt. Folk var så utrolig vennlig og imøtekommende at jeg umiddelbart slappet mer av. Det var kun et par utfordrende situasjoner med tanke på alle disse typiske "bli kjent spørsmålene". Med gode tips fra Lammelårtanker gikk kvelden strålende.
På en eller annen måte klarte jeg å unngå å måtte fortelle det ene og andre, og det hjalp godt på sjeleroen.

I dag har jeg hatt min første arbeidsdag.
Det er over to år siden jeg har vært i jobb, så det var en sliten meg som kom hjem i dag. Kjenner det godt på kroppen at den har vært over gjennomsnitt aktiv i forhold til mine vante hjemmeværende dager, men GU så fantastisk å faktisk gjøre noe. (må jo si at å komme hjem til ryddig hus og middag på bordet er ikke feil det heller..)

Nå tar jeg kveld, som sagt er litt trøtt og sliten i dag.
Ønsker dere alle en fortreffelig mandags-aften!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...