onsdag 28. august 2013

Sosiale sammenkomster sammen med sorg

Det nærmer seg en ny epoke i livet mitt. På mandag bærer det ut i arbeid igjen. Dolly Parton sin sang "working 9 to 5" spilles på repeat i hodet mitt. 
Sammen med arbeid kommer også en del sosiale begivenheter. Allerede på fredag er en slik begivenhet. Jeg gleder meg og er utrolig glad for å få lov til å delta til tross for at jeg sånn egentlig ikke er begynt enda. 

Så over til en av mange utfordringer som kommer sammen med dødfødsel, sorg, savn og det å være mamma til en gutt i himmelen.
Det nærmer seg ett og et halv år siden han døde. Iløpet av denne tiden har livet mitt sakte men sikkert falt tilbake til det normale. Hverdagen har vært lenge, både med hverdagsgleder, utfordringer og sorg. Denne hverdagen kan jeg etterhvert. Det sosiale livet mitt er nesten som før. Mange av mine venner er fortsatt mine venner, noen har jeg mistet fullstendig kontakten med og andre er sakte men sikkert på vei inn i livet mitt igjen.


Jeg har holdt meg unna store sosiale sammenkomster siden Oleander døde. Missforstå meg rett, jeg ER supersosial av meg, men kun i mine nære kretser, hvor jeg føler meg trygg. Jeg liker meg i flokken min !

På fredag er ikke flokken der. Det er meg og ukjente mennesker som skal bli kjent med meg, og som jeg skal bli kjent med. En viss mengde informasjon er "påkrevd"når man skaper kontakt, knytter bånd og skaper relasjoner med andre mennesker. Denne informasjonen er veldig på generelt plan om tidligere jobb, fritisaktiviteter, familie og barn. 
HVOR MANGE BARN HAR DU? 
Jeg vet jeg kommer til å få dette spørsmålet flere ganger iløpet av kvelden. Jeg har opplevd spørsmålet tidligere og hver eneste gang er jeg like lite forberedt, stammer, stusser og snur meg halvveis vekk. Folk må jo tro jeg ikke er ved mine fulle fem. Det ser tilsynelatende ut som jeg ikke vet hvor mange barn jeg har.. Jeg er klar over dette selv, og blir da enda mer stresset over situasjonen.
Oppfølgingspørsmålet til hvor mange barn har du er HVOR GAMMEL ER BARNA DINE DA? 
Hvis jeg har svart at jeg har tre barn (som jeg har) ,og må fortelle hvor gammel de er ser jeg folk trekker seg unna og blir ukomfortabel når jeg forteller at jeg har et barn som døde.
Hvis jeg sier jeg har to får jeg så uhorvelig dårlig samvittighet for å ikke inkludere lille Oleander i himmelen. Jeg føler meg som verdens verste mor.

Feil blir det uansett. Føler at i en slik situasjon kan jeg bare ikke vinne. Skulle ønske at folk kunne se det på meg, hun har en gutt i himmelen, men hun har det bra så jeg trenger ikke føle meg utilpass i nærheten av henne.. Det hadde vært så mye lettere.

Akkurat nå så lader jeg opp. Jeg lader opp sinnet til å håndtere eventuelle situasjoner som måtte oppstå på fredag. Skal tross alt begynne å jobbe for bedriften så jeg ønsker å gi en godt førsteinntrykk.

Gi meg styrke og mot. Dette skal jeg klare.




mandag 26. august 2013

Felles skjebne felles trøst; De gode samtaler


Det er ikke så ofte mannen min og meg snakker om 
Oleander lenger. Det er ikke fordi at det er blitt et ikke tema 
eller fordi det er for vanskelig, men vi bærer han med oss 
begge to på hver vår måte og vi behøver liksom ikke å 
snakke om det hele tiden.
Vi kjenner hverandre så godt og vi kjenner hverandres sorg, 
så jeg føler på mange måter vi ofte er samstemte og 
nærmest tenker det samme i de fleste tilfeller. 
Likevel hender det at øyeblikket oppstår. Det øyeblikket hvor vi i fellesskap vandrer tilbake til Oleander-land.
Vi mimrer, deler, forteller om følelser og tanker og bare ”er” 
sammen. 
Selv om det øyeblikket oppstår sjeldent er det godt når det 
skjer. Det er godt å føle seg nærme, samstemt og forstått. 
Vi har ulike emosjonelle oppfatninger, men vi forstår hverandre og respekterer hverandre likevel. 
Jeg hadde aldri trodd at man kunne komme så nærme et 
annet menneske, og når det først skulle skje hadde jeg aldri trodd at det var tap av et barn som skulle bli fellesnevneren. 
Felles skjebne, felles trøst.


tirsdag 20. august 2013

Han var så sinna

Han var så sinna, denne lille gutten. Hvorfor han ble så sinna visste han ikke. Det var ikke alltid det hadde skjedd noe spesielt eller noen hadde sagt noe dumt for å terge han. Det bare skjedde. Ikke visste han egentlig hva han tenkte på når han ble sint heller.
Når han var sinna ble han sterk som en okse. Uante krefter
vokste frem i armene, og han klarte å løfte benker og skrivepulter akkurat sånn som Batman og Captain America kunne.

Noen ganger kastet han ting også. Heldigvis for han var det ikke alltid det var ting som kunne bli ødelagt. Det kom helt an på hva som sto nærmest. Og enda heldigere var han hvis ikke det sto noen i nærheten, for han ville jo egentlig ikke treffe noen. Han likte jo ikke at andre fikk vondt.
Han så at de andre barna rundt han var redde. De var redde for at han skulle bli sint på dem og kanskje treffe dem. Det var ikke alle barna som var redde, noen syntes det var gøy når han ble så sinna. Av og til gjorde de slik at han ble sinna helt med vilje.
 Når dette skjedde var det han som fikk kjeft.
Noen dager fikk han ikke lov til å være med de andre barna på skolen. De voksne på skolen var redde for at han skulle bli sint og skade noen. Selv om de ikke sa akkurat dette visste han det inni seg. For han visste jo at han var sint.
Når han var alene på skolen fikk han lese bøker og bygge lego. Han likte å sitte for seg selv for da var det stille rundt han og han trengte ikke være redd for at han skulle bli sint. 

Han var egentlig ganske mye redd. Det var ikke bare det at han kunne bli sinna han var redd for, det var en ting til, men det ville han ikke fortelle til noen for han syntes det var litt skummelt. Og når han syntes det var skummelt syntes han også at det var litt flaut, for han var jo en tøff gutt. Like tøff som superheltene heltene i Justice League. 

Når han ble sint hjemme sa han av og til stygge ting. Han sa det sånn at andre også kunne være litt lei seg, så slapp han og være lei seg helt alene.
Noen ganger sa han at han ønsket at andre skulle dø. Han hadde til og med sagt at han ønsket at mamma og pappa skulle dø og at han hatet dem.
Han ønsket jo ikke det. Han hatet dem heller ikke. Det var bare noe han sa fordi han var så fryktelig sint og lei seg. Etterpå så angret han.
Han hadde jo opplevd døden. Og døden gjorde han redd. Han hadde også lært noe. Han hadde lært at alle kunne dø. Til og med de han var glad i kunne dø. Du trengte heller ikke være gammel for å dø sånn som han trodde tidligere.


Det var kun superhelte som ikke kunne dø,.. næmlig. 


mandag 19. august 2013

Bare et lite øyeblikk


Et lite pust i bakken.
En liten pause med stillhet for mine ører. 
Jeg trenger bare et øyeblikk. Et lite øyeblikk med ro. Ro til og tenke.
Jeg ønsker bare å høre mine tanker, bare noen minutter til å lytte.
Kan jeg sitte stille, bare for en liten stund? Jeg vil bare samle litt krefter.
Jeg trenger bare en liten stund med øyeblikk.


fredag 16. august 2013

Gjesteinnlegg; Hvis noen mobber andre


Det nærmer seg skolestart for store og små. Vi voksne har jo en gang i tiden vært liten og vet det ikke alltid er lett å være liten. Vi vet også at barn ikke alltid er like greie med andre barn. Tommygutten har opplevd at ikke alle barn er greie. Han har opplevd at det kan være vanskelig å gå på skolen.
Lille store gutten min ønsket å dele noen ord om mobbing. Jeg som den stolte moren jeg er, deler så gjerne mitt barns ord som han har skrevet helt selv på bloggen.

Gjesteinnlegg; Tommygutten om mobbing

Vis noen mobber andre så skal jeg hjelpe di. Hvis jeg blir mobbet så løper jeg vek og sier i fra. Selv om lærerne sier ifra så mobber de forsatt. Når de erter så slår, sparker de og sier stygge ting.

Denne sangen synger vi på skolen.

 Stopp ikke mobb dette her er kameraten min. Ikke fin på noe tull vennen mine god som gull, derfor vil jeg bare si i fra. En for alle og alle for en så vil jeg slå for svart og hvitt her, er nå mobbefritt. Alle har en gang stått utenfor kjent en klump inni seg så jeg vil den som er en ekte venn og våger å si fra når ting ikke er bra så derfor sier jeg stopp ikke mobb….

Hilsen Tommy


Så helt til slutt en oppfordring til alle mammaen og pappaer. Snakk med barna deres før skolestart. Ta dere en liten prat om hvor viktig det er å ta vare på dem som står i skolegården alene. Hvor viktig det er å ta avstand fra mobbing og hvor viktig det er å ta ansvar og gi beskjed til en voksen hvis de oppdager at noen blir mobbet.   
Vi ønsker jo alle lykkelige barn! :)



onsdag 14. august 2013

Nostalgi, Gullars og magiske øyeblikk

For et par uker siden opplevde jeg et magisk øyeblikk. Tommygutten som selvsagt skulle vært i loppekassen ville ha mer kveldsmat. Det er merkelig hvordan småtroll ALLTID er mer sulten rett før de skal i køy. Skal innrømme at jeg kjente et snev av irritasjon, men orket ikke avslutte dagen med krangling og sure miner så mer kveldsmat ble det. Vi kom innpå en samtale om barne-tv og jeg begynte å lage Gulars stemme. Tommy så på meg med et forundret uttrykk i ansiktet. ”vet ikke du hvem Gullars er?” Spurte jeg.  ”Nei” svarte han.

Tommygutten og meg vandret av sted i et stykke barne-tv historie. I øyeblikket så var det så mye mer en bare en vidoesnutt på youtube. Det var et øyeblikk som gav meg en følelse av nostalgi og en magisk følelse av morskjærlighet over dette lille store barnet som satt på fanget mitt til beina mine sov i mangel på blodsirkulasjon. Et øyeblikk hvor jeg kjente på at jeg er blitt voksen.  Følte jeg satt å så på et stykke svunnen tid, samtidig så jeg følte jeg meg så uendelig tilfreds med situasjonen og livet. 
Så heldig jeg er..


Kanskje det av og til er greit og fire litt på rutiner og regler. Glemme klokken litt og bare leve i nuet.
Jeg tror det er da de magiske øyeblikkene oppstår.
Både for meg og for Tommygutten... og Gullars.

mandag 12. august 2013

Baksiden av medaljen

Jeg kunne vinklet dette innlegget til å handle om Oleander. Ved et senere tidspunkt skal jeg skrive et eget innlegg om han og det å motta kritikk om å skrive om sorg i bloggen. Det bor mye følelser i meg akkurat rundt det emne som trenger og modnes, sorteres og rasjonaliseres før jeg er klar for å skrive om det. MEN jeg vet at det er ikke bare meg som får oppleve baksiden av medaljen (dele og skrive blogg), derfor ønsker jeg likevel å skrive om nettopp det å få negative tilbakemeldinger og kritikk om bloggen.

Det er kommet meg for øre at jeg og bloggen min er blitt kritisert.
Jeg har egentlig ventet på det. Men uansett hvor ventet det var, kan jeg ikke hjelpe for å føle meg såret og tråkket på. Jeg sitter igjen med en følelse av sinne og frustrasjon. Jeg forstår ikke hensikten. Hvorfor skal alltid noen mene noe, selv når deres grunnlag for å ytre en mening ikke er tilstede?

Jeg er stolt av bloggen min, og jeg tror enhver blogger kjenner på stoltheten over bloggen sin. Det ligger mye tid, planlegging og arbeid bak en blogg.
Alle bloggere har sin personlige grunn til å blogge enten det er for å  formidle interesser og det man brenner for, hjelpe seg selv eller andre, tjene penger eller dele hendelser med familie og venner.
Jeg har mine personlige grunner for å blogge.

Jeg følger en del blogger og har oppdaget at en del av de bloggerne har fått negative tilbakemeldinger, noe som jeg synes er forkastelig, urettferdig og skikkelig ufint.
Jeg snakker ikke om lesere som engasjerer seg i pågående blogg-debatter som rett og slett er uenig i påstander og meninger (noe som selvsagt er lov), men lesere som kritiserer fordi blogginnlegg enten er for sjeldent, for ofte, for kort eller langt eller fordi leserne mener at emne eller innholdet i bloggen ikke er verdt å skrive om. Å komme med negative uttalelser om andres mennesker interesser, hverdager, bloggemner, stoltheter eller sorger hører ingen steder hjemme.Det er også lesere som trekker egne konklusjoner om bloggernes hverdag. Det er viktig å huske at blogger er ofte personlig, men ikke privat.  

Som leser velger du selv om du ønsker å lese eller ikke. Det er ingen tvang. Husk også på at forfatteren bak bloggen legger ned mye arbeid og vier mye tid til bloggen sin. Bloggeren selv har sin personlige grunn for å blogge og er også et menneske med følelser og tanker.
Hvis du ikke har noe positivt å si så la heller vær å si det.

For dem som kommer med kritikk til min blogg ønsker jeg å klarere en ting eller to.
Hvis du finner emner jeg skriver om bortkastet og meningsløst, så la vær å lese det. Uansett om jeg får negative tilbakemeldinger så kommer jeg til å fortsette å skrive. Bloggen er mitt fristed hvor jeg kan reflektere, bearbeide og dele med dem som setter pris på det.
Dødfødsel er tabu, selv i år 2013, noe som viser seg gang på gang. Desto viktigere er det for meg å skrive om det.
Jeg ønsker også å takke for kritikken. Den inspirerer meg til å fortsette. Fortsette å skrive og dele for å vise at sorg og savn går ikke over. Det er ikke bare å komme seg videre. Det er en lang reise hvor man lærer seg å leve med det. Og det er den reisen jeg ønsker å dele.

  


Tenk positive tanker,si positive ord gjør positive handlinger og det positive gror.




torsdag 8. august 2013

Mannen sin bursdag og Lille trille spiser krem

I dag er det min elskede sin bursdag. Hele 39 år er mannen blitt. Vi har snart vært samboere og kjærester i 11 år og om tre dager har vi 10 års FORLOVELSES dag. Det er nesten flaut av vi fremdeles ikke har klart å gifte oss enda.

Lille trille Wilhelm har fått smake på krem i dag. Når vi andre skal kose oss med kake så må jo han så klart få kose seg litt også. Det skulle bare mangle :)




Kremen falt i smak. Som dere ser på bilde rett ovenfor fikk han med seg det meste. Den gutten har næringsvett. Det er hvertfall helt sikkert!!
(gjerne ikke den mest barnevennlige måten å servere krem på, men når mor og far passer godt på går det bra)

Vi har hatt en koselig dag med kaker, hjemmelagede bursdagsgaver og besøk av besten (pappaen til mannen).


Gratulerer med dagen min kjære. Håper den har vært fortreffelig.
EEEeeeelsker deg.
Suss og klem fra meg
<3<3<3
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...