Innlegg på trykk. Jeg er blitt en bladlus :)

Bildet er lånt fra nettsiden etbarnforlite

På fredag kom bladet jeg har ventet i spenning på i posten.
For cirka en måned siden fikk jeg en forespørsel av foreningen vi som har et barn for lite om de kunne få bruke noen av innleggene mine i medlemsbladet deres.
Jeg sa selvsagt ja.
Det er for meg en liten ære og bli spurt og ikke minst er det godt å kunne bidra. Innleggene som er brukt er Oleander-land, Jeg har OGSÅ mistet ett barn og "Det var en gang".
Ønsker dere å lese innleggene er det bare å følge lenkene over.

                    

Jeg vil samtidig benytte anledningen til å fortelle litt om foreningen et barn for lite.

Bildet er lånt fra nettsiden til etbarnforlite

Foreningen er en livsnøytral organisasjon som drives av frivillige som selv har mistet barn. De tilbyr sorggrupper, individuelle samtaler, lokal og fylkeslag hvor det blir arrangert sosiale og faglige treff for foreldre som har mistet barn.
Foreningen er basert på frivillig arbeid og drives av støtte fra medlemmer. Det er også mulig å støtte dem uten å være medlem hvis man ønsker det.
Tre til fire ganger i året blir det sendt ut medlemsblad.
Er det noen som ønsker å ta en titt på deres nettside er det bare å trykke HER. 

Ønsker dere en finfin søndag!

De mørke stunder

Vi har de alle sammen. Noen har de gjerne litt oftere enn andre, men innimellom så skal vi alle oppleve dem. Det er de stunder ikke livet er like lett å leve. Det er de stunder hvor man kjenner på tunge tanker, leter etter løsninger for å lette hverdagen og ønsker at morgendagen skal bli bedre. Hvem av oss har ikke hørt ”det kommer en bedre dag i morgen” eller ”en god natts søvn hjelper på det meste”.

Jeg har opplevd dette som en sannhet, men også som en frase man blir fortalt i mangel på andre trøstende ord. Det kommer alltid en dag i morgen. Om den blir bedre eller verre er ikke forhåndsbestemt. Mye kan vi gjøre selv for å snu tanke-mønsteret, men dette er som oftest lettere sagt enn gjort.

Jeg er gått inn i min nittende måned som englemamma. Jeg er begynt å bli nokså erfaren på dette området. Selv om jeg jevnt over har gode lyse dager er det stunder fylt med mørke. Disse stundene kommer gjerne oftere enn mange nok vil tro. De er der minst en gang for dagen. Forskjellen fra før og nå er at de varer ikke så lenge.

Det er ikke en intens sorg som slår pusten ut av meg, men et savn og vemod. Det er stunder fylt med undring over hvordan livet kunne ha vært. Skal jeg være helt oppriktig kjenner jeg også på bitterhet. Jeg skulle fra bunnen av mitt hjerte ønsket at min og vår sorg ble møtt med mer respekt og forståelse. 

Jeg prøver alt jeg kan og ikke la bitterheten få grobunn, men for øyeblikket ser det ut til at mitt arbeid med meg selv ikke viser til å gå riktige veien.

Jeg kjenner etter hvert et innebygget sinne. Jeg synes mye er urettferdig. Jeg har av og til lyst til å skrike og hyle høyt så alle kan høre meg. Lytte til sjelen og savnet mitt.
Det er ingen som ser meg titte på bilder av den vakre gutten min mens jeg gråter av lengsel. Det er ingen som ser meg i mine tunge stunder hvor jeg ønsker at jeg kunne bare eksistere for et øyeblikk, istedenfor å være tilstede. Jeg skulle ønske jeg bare kunne krype opp i sofaen under teppe og bare stirre ut i luften, uten forpliktelser og ansvar. Jeg skulle ønske at det kunne vært godtatt.
Men slik er det ikke lenger. Den aksepterte sorgtiden er forbi.
På mange måter er det like greit. Å arbeide seg ut av vanskelige følelser kan være smart. Det er godt å fylle dagene. Faste rutiner og holdepunkter tror jeg er viktig. De er med på å skape rammen rundt livet, rammen rundt familien og tryggheten.

Finner ikke en fornuftig måte å avslutte i dag. Kjente at jeg trengte å få luftet litt tanker i de sene kveldstimer og da er dette riktige stedet å gjøre det på. Her inne, meg alene, sammen med dere.

Mandagstema: I hagen

Jeg slenger meg på ukens mandagstema som er I HAGEN. Hvis dere ønsker å delta trykk Her.

Skulle ønske jeg hadde en pent opparbeidet hage med prydbusker, vakre blomster og fine dekorative gjenstander som en gammel kjerre, melkespann og sink-baljer dandert som vakre stillebener som bare venter på å bli fotografert...vel, slik er det altså ikke. 
Her er hele hagen en jordhaug for øyeblikket. Alt er gravd opp, murer er fjernet i påvente av nye, bygge-matriellet står stablet under hele terrassen osv osv.
MEN kanskje til sommeren er det skjedd forandringer her så da vil det nok bli MYE hagebilder.
Frem til da får dere ta til takke med et bilde tatt i en skråning i hagen hvor det står en ensom liten busk med gule blomster på. Jeg har ikke grønne fingre og er ikke så oppdatert på alle disse blomsternavnene så vet ikke hva den heter heller. 
Kanskje noen av dere kjenner den igjen?

Mandagstema: Feiring

Her er mitt bidrag til mandagstema. Ønsker dere delta trykk Her.

Bildet er tatt i dåpen til mitt lille søte fadderbarn. Synes bildet var stemningsfullt. Og ikke minst er det gøy å kunne ha litt rosa farge på bildene (siden det kun går i blått ellers, er jo gutte-mamma jeg)

Lille trille sin første tann, merkedag, ut på tur og litt ymse..

Tiden strekker ikke til for øyeblikket så blogg-innleggene har kommet i rykk og napp. Jeg klarer heller ikke følge opp og kommentere så mye som jeg ønsker på de bloggene jeg selv følger. Hverdagen er kommet for lengst med fast arbeid og energien er heller så som så. Jeg jobber med meg selv for å komme inn i gode rutiner så jeg skal ha tid og energi til å gjøre mine prosjekter samtidig som jeg jobber, har tid med barna og får unna litt husarbeid. Jeg har ikke klart å finne balansen enda, men håper dere som følger meg er litt tålmodig og selv om jeg ikke er så aktiv på deres blogger ( for dem som har det) så har jeg IKKE glemt dere.

Nå blir det en liten oppdatering på den siste tiden. Jeg må jo begynne med å fortelle at Lille Trille har fått sin første tann. Den magiske datoen var 11oktober. Tann nummer to er på vei opp så nå er det ikke lenge før han gliser med to søte små tannebisser nede.

Lille Trille i dyp konsentrasjon. Blader er spennende altså!

Helgen har vært fantastisk. Vi har hatt strålende vær og har vært på tur både i går og i dag. Vi har grillet og kost oss. Lille trille har hatt sin første tur i bæremeis i dag, noe som falt veldig i smak. Han sloknet som en stein på vei ned igjen fra turen.

Min svigerinne har fått nytt familiemedlem, lille søte dalmatinervalpen Lukas. Har dere sett noe så nusselig??

Tommygutten i full klatrings i treet. 

Mor (altså meg) har begynt å trimme. Skal ikke skryte på meg at jeg er i super form og stram i fisken. Jeg har vel oppdaget at jeg er alt annet enn i super form. Nå er det tur med litt jogging for å få opp pulsen, litt vekter og mye tråkking i oppover bakker. I dag har meg og Tommygutten  trent yoga i 40 min. Hvis dere sliter med altfor våkne barn før legge tid er det bare å sette på en yoga dvd. Da er de trøtt når de skal i køyen da ;)

Ellers så er det Oleander sin merkedag i dag. 19 måneder skulle min lille skatt vært i dag. Tenk så stor han ville vært da. Sukk, savner han.
Jeg skal ikke begynne med en lang tirade om hvor trist jeg er og hvor mye savn jeg har i kroppen, for selv om jeg kjenner på dette så har jeg samtidig hatt en strålende helg. Jeg har kost meg masse sammen med barna på tur i solen. 
Og jeg håper dere andre har hatt en strålende helg også :)

Klem fra meg

Tror du han gråter?

1/10-13

"Nå kjenner jeg meg litt trist. Jeg tenker på Oleander.
 Ser du tåren min mamma?
-tror du han gråter?"

Sammen er vi sterk

Sammen er vi sterk, du og jeg. Vi er svar på livet og svar på døden. Vi savner og sørger, men kjenner også glede og kjærlighet. Sammen er vi en.

Vi titter på hverandre, du og jeg. Jeg titter opp og du titter ned. Noen ganger møtes vi på midten.
Jeg prater og du lytter. Du lytter med sjelen.

Ingen kjenner meg som du. Ingen kan se min styrke innenfra og ut eller kjenne på livet som du, og alt dette kjenner du fra døden. Du ser også mine svakheter og min sårbarhet, du ser alt det vonde. Du ser min sorg og min smerte. Det er kun du som ser, for det er deg jeg viser det til.

Jeg kjenne deg. Jeg kjenner deg når jeg puster, ler og gråter. Jeg kjenner deg fra innerst i hjertet til ytterst i tåspissene. Det er ingen som kjenner deg slik jeg gjør. Jeg kjenner din sorg og jeg kjenner din smerte. Jeg kjenner det fordi vi er en.
Jeg kjenner din kjærlighet og din glede, den vi deler du og jeg. Det er den som omfavner oss når alt står på som verst. Det er den vi finner på midten. Minner og samhørighet. Det er vår styrke. Den ingen kan ta ifra oss. Sammen er vi sterk.