Dette blir et "nakent" innlegg. Et innlegg uten bilder og fiksfaks. Det er av den enkle grunn at det er slik jeg oppfatter sorgen for tiden. Sorgen bare er der, sammen med meg og ensom med meg. Føler av og til at jeg er alene i denne verden, bare meg og sorgen, side om side. Ingen som snakker om det, ingen som lytter, og ingen som forstår.
Skulle så gjerne ønske at jeg klarte å formidle andre steder enn på "papiret". Kanskje det hadde hjulpet både meg og mine venner til å kommunisere bedre.
Alle andre snakker om sine barn i hytt og dynevær, mens jeg bare tenker for meg selv mine ensomme tanker. Jeg og har jo lyst til å snakke om han, min nydelige sønn. Å høre navnet hans sitt i mine ører er jo som å spille den vakreste musikk. Det navnet jeg må si høyt til meg selv for å høre.. Oleander..Oleander..Oleander.
Som jeg skulle ønske det ble sagt høyt litt oftere.
Jeg oppfatter dødfødsel som tabu. Det er mye rart et menneske som opplever sitt verste mareritt skal høre.
"Du skal være glad du har flere barn." " Det var gjerne likegreit at det skjedde nå, før du rakk og bli kjent med han." "Du kan jo få flere barn."
Har valgt å ikke irritere meg for mye over slike utsagn. Støtter meg til det at det skyldes uvitenhet og at det blir sagt i beste mening.
At andre ikke evner og forstår sorgen gjør den bare mer ensom. Et barn som dør i mors liv, føler jeg av og til ikke blir sett på som direkte barn. Det blir noe som skulle vært , men ikke ble.
Nå skal jeg presisere det en gang for alle: Den kjærlighet du møter ditt barn med, den overveldende følelsen som tar deg med storm i det du hilser på vidunderet som har lagt i magen i så lang tid og gitt tegn fra seg, den er akkurat den samme enten barnet ditt kommer til verden med et skrik eller blir født i stillhet. Dette er av den enkle grunn at det er BARNET DITT.
Er gjerne litt krass i dag, og det er ikke meningen, men føler det er viktig at mennesker forstår at barnet som døde i mors liv er like betydningsfullt som et hvilket som helst annet barn.
JEG trenger at mennesker forstår, andre englemammaer trenger det for det er vi som har barna som ingen fikk se. Det er vi som gjemmer sorgen under overflaten når andre glemmer den, det er vi som sier navnet til barnet våres høyt så vi kan høre det vakreste ord i verden.
Dette innlegget fikk jeg tårer i øynene av! Det er så gjenkjenelig det du skriver...
SvarSlettOg SELVFØLGELIG er vi glade for at vi har barn fra før, men vi har likevel opplevd et tap og vår sorg over det tapte barnet kommer jo ikke istedenfor vår kjærlighet til det barnet som lever!.. Jeg tror nok at folk blir veldig oppsatte på å fokusere på det som tross alt er fint, fordi det blir for vanskelig og skremmende å stå ansikt til ansikt med en sånn stor og naken sorg...
Å miste et ufødt barn er tabu å snakke om ja.
Jeg har fått forespørsel om å dele min historie i en lokalavis, er litt usikker så jeg ba om "tenketid". men jeg heller litt mot å gjøre det, nettopp for å sette fokus på dette Vise andre at de ikke er alene, og at det ikke er farlig å nakke om. bryte ned tabuet....
God klem til deg.