Til min kjære gutt i himmelen

Jeg har ikke vært i hagen din på en stund nå. Merkedagen din passerte uten lys i hagen eller ekstra pynt. Jeg har dårlig samvittighet, men jeg vet også det at jeg bærer deg med meg i hjertet mitt hver dag og jeg trenger ikke bevise min uendelige store kjærlighet til deg med verken lys, blomster eller pynt. Jeg vet du kjenner meg slik jeg kjenner deg.

Julen nærmer seg. Du skulle vært her med oss og spist uante mengder med nonstop og seigmenn nå som pepperkakehuset skal pyntes. Du skulle vært dekket fra topp til tå med klissete glasur og grist så mye du bare hadde klart utover hele spisebordet med dine små barnehender. Jeg er sikker på du flittig hadde hjulpet til med julekake-baking og julepynting på ditt eget barnlige vis. Vi hadde kost oss, du og jeg.

Som jeg savner deg.

Hei bloggen

Det er lenge siden sist nå. Jeg har tenkt mye på deg, hatt dårlig samvittighet og skjøvet deg fra meg. Jeg vet jeg burde tatt tastaturet fatt, men sant skal sies at jeg har ikke hatt lyst, inspirasjon eller kreativitet ved min side. Jeg har følt hele deg nokså meningsløs til tider. Hvorfor skal jeg fortsette liksom?

Jeg har forsvunnet litt inn i mitt lukkede jeg. Mange tror gjerne at jeg er en åpen sjel, at jeg forteller det meste som er ved mitt hjerte, men i virkeligheten gjør jeg egentlig ikke det.
Å skrive ned sine sorger, frustrasjoner, tanker og følelser er ikke det samme som å dele åpenhjertig fra sjelen. Fortelle mennesker ansikt til ansikt.., noe jeg ikke er spesielt god til. Og bruke deg bloggen er for meg en lettere løsning for å lette på sjelen, sortere tanker og få ut mine frustrasjoner. Det er en løsning med et snev av feighet.

Jeg finner situasjonen jeg befinner meg i ganske så ironisk. Jeg kjenner jeg trenger deg bloggen. Akkurat nå faktisk, nå som jeg har minst lyst til å være med deg. 

Jeg er trøtt for tiden, trøtt av å være meg, trøtt av å spille arbeidsrollen, mammarollen, jeg-er-sterk rollen. Mesteparten av dagen spiller jeg et skuespill. Alle gjør jo det til en viss grad for i samfunnet er det faktisk påkrevd. Det å være sårbar, ekte og vise seg fra et menneskelig plan er nokså tabu. I dag skal vi være så perfekt og lykkelig. Det er gjerne ikke slik at vi SKAL være perfekt og lykkelig, men vi skal VISE oss frem i en  illusjon av dette slaget. En feig og ikke menneskelig illusjon. 

Vi skal gjemme oss bak facebook profiler, twitter profiler og blogger. Vi skal oppdatere status-er, skrive teite forkortelser og engelske mote-ord som skal beskrive hele din tilværelse. På toppen av det hele skal vi legge ut bilder av alt som lar seg fotografere. Vi trenger ikke prate med hverandre, utvikle sosiale ferdigheter, måtte erkjenne seg selv og sine følelser eller vise empati og forståelse for andre. Vi trenger kun å trykke på liker eller liker ikke, så har vi gjort vårt. Da har vi bidratt til å gi det som ””trengs” til den som trenger det..
Å være ekte er blitt tabu.

Jeg vet det bloggen, at selve innlegget er full av selvmotsigelser, men jeg er like farget av sosiale medier jeg som alle andre.
Nå skal jeg gjøre det alle andre gjør, poste innlegget på facebook siden til bloggen og dele det på min personlige facebook side. Noe jeg selvsagt gjør for å nå ut til flest mulig lesere. Jeg deler av sjelen på den litt feige måten jeg kan, i stedet for å ta opp telefonen og ringe en venninne..

Vi skrives plutselig igjen bloggen. Når vet jeg ikke, men senere enn du tror og før enn du aner.

Innlegg på trykk. Jeg er blitt en bladlus :)

Bildet er lånt fra nettsiden etbarnforlite

På fredag kom bladet jeg har ventet i spenning på i posten.
For cirka en måned siden fikk jeg en forespørsel av foreningen vi som har et barn for lite om de kunne få bruke noen av innleggene mine i medlemsbladet deres.
Jeg sa selvsagt ja.
Det er for meg en liten ære og bli spurt og ikke minst er det godt å kunne bidra. Innleggene som er brukt er Oleander-land, Jeg har OGSÅ mistet ett barn og "Det var en gang".
Ønsker dere å lese innleggene er det bare å følge lenkene over.

                    

Jeg vil samtidig benytte anledningen til å fortelle litt om foreningen et barn for lite.

Bildet er lånt fra nettsiden til etbarnforlite

Foreningen er en livsnøytral organisasjon som drives av frivillige som selv har mistet barn. De tilbyr sorggrupper, individuelle samtaler, lokal og fylkeslag hvor det blir arrangert sosiale og faglige treff for foreldre som har mistet barn.
Foreningen er basert på frivillig arbeid og drives av støtte fra medlemmer. Det er også mulig å støtte dem uten å være medlem hvis man ønsker det.
Tre til fire ganger i året blir det sendt ut medlemsblad.
Er det noen som ønsker å ta en titt på deres nettside er det bare å trykke HER. 

Ønsker dere en finfin søndag!

De mørke stunder

Vi har de alle sammen. Noen har de gjerne litt oftere enn andre, men innimellom så skal vi alle oppleve dem. Det er de stunder ikke livet er like lett å leve. Det er de stunder hvor man kjenner på tunge tanker, leter etter løsninger for å lette hverdagen og ønsker at morgendagen skal bli bedre. Hvem av oss har ikke hørt ”det kommer en bedre dag i morgen” eller ”en god natts søvn hjelper på det meste”.

Jeg har opplevd dette som en sannhet, men også som en frase man blir fortalt i mangel på andre trøstende ord. Det kommer alltid en dag i morgen. Om den blir bedre eller verre er ikke forhåndsbestemt. Mye kan vi gjøre selv for å snu tanke-mønsteret, men dette er som oftest lettere sagt enn gjort.

Jeg er gått inn i min nittende måned som englemamma. Jeg er begynt å bli nokså erfaren på dette området. Selv om jeg jevnt over har gode lyse dager er det stunder fylt med mørke. Disse stundene kommer gjerne oftere enn mange nok vil tro. De er der minst en gang for dagen. Forskjellen fra før og nå er at de varer ikke så lenge.

Det er ikke en intens sorg som slår pusten ut av meg, men et savn og vemod. Det er stunder fylt med undring over hvordan livet kunne ha vært. Skal jeg være helt oppriktig kjenner jeg også på bitterhet. Jeg skulle fra bunnen av mitt hjerte ønsket at min og vår sorg ble møtt med mer respekt og forståelse. 

Jeg prøver alt jeg kan og ikke la bitterheten få grobunn, men for øyeblikket ser det ut til at mitt arbeid med meg selv ikke viser til å gå riktige veien.

Jeg kjenner etter hvert et innebygget sinne. Jeg synes mye er urettferdig. Jeg har av og til lyst til å skrike og hyle høyt så alle kan høre meg. Lytte til sjelen og savnet mitt.
Det er ingen som ser meg titte på bilder av den vakre gutten min mens jeg gråter av lengsel. Det er ingen som ser meg i mine tunge stunder hvor jeg ønsker at jeg kunne bare eksistere for et øyeblikk, istedenfor å være tilstede. Jeg skulle ønske jeg bare kunne krype opp i sofaen under teppe og bare stirre ut i luften, uten forpliktelser og ansvar. Jeg skulle ønske at det kunne vært godtatt.
Men slik er det ikke lenger. Den aksepterte sorgtiden er forbi.
På mange måter er det like greit. Å arbeide seg ut av vanskelige følelser kan være smart. Det er godt å fylle dagene. Faste rutiner og holdepunkter tror jeg er viktig. De er med på å skape rammen rundt livet, rammen rundt familien og tryggheten.

Finner ikke en fornuftig måte å avslutte i dag. Kjente at jeg trengte å få luftet litt tanker i de sene kveldstimer og da er dette riktige stedet å gjøre det på. Her inne, meg alene, sammen med dere.

Mandagstema: I hagen

Jeg slenger meg på ukens mandagstema som er I HAGEN. Hvis dere ønsker å delta trykk Her.

Skulle ønske jeg hadde en pent opparbeidet hage med prydbusker, vakre blomster og fine dekorative gjenstander som en gammel kjerre, melkespann og sink-baljer dandert som vakre stillebener som bare venter på å bli fotografert...vel, slik er det altså ikke. 
Her er hele hagen en jordhaug for øyeblikket. Alt er gravd opp, murer er fjernet i påvente av nye, bygge-matriellet står stablet under hele terrassen osv osv.
MEN kanskje til sommeren er det skjedd forandringer her så da vil det nok bli MYE hagebilder.
Frem til da får dere ta til takke med et bilde tatt i en skråning i hagen hvor det står en ensom liten busk med gule blomster på. Jeg har ikke grønne fingre og er ikke så oppdatert på alle disse blomsternavnene så vet ikke hva den heter heller. 
Kanskje noen av dere kjenner den igjen?

Mandagstema: Feiring

Her er mitt bidrag til mandagstema. Ønsker dere delta trykk Her.

Bildet er tatt i dåpen til mitt lille søte fadderbarn. Synes bildet var stemningsfullt. Og ikke minst er det gøy å kunne ha litt rosa farge på bildene (siden det kun går i blått ellers, er jo gutte-mamma jeg)

Lille trille sin første tann, merkedag, ut på tur og litt ymse..

Tiden strekker ikke til for øyeblikket så blogg-innleggene har kommet i rykk og napp. Jeg klarer heller ikke følge opp og kommentere så mye som jeg ønsker på de bloggene jeg selv følger. Hverdagen er kommet for lengst med fast arbeid og energien er heller så som så. Jeg jobber med meg selv for å komme inn i gode rutiner så jeg skal ha tid og energi til å gjøre mine prosjekter samtidig som jeg jobber, har tid med barna og får unna litt husarbeid. Jeg har ikke klart å finne balansen enda, men håper dere som følger meg er litt tålmodig og selv om jeg ikke er så aktiv på deres blogger ( for dem som har det) så har jeg IKKE glemt dere.

Nå blir det en liten oppdatering på den siste tiden. Jeg må jo begynne med å fortelle at Lille Trille har fått sin første tann. Den magiske datoen var 11oktober. Tann nummer to er på vei opp så nå er det ikke lenge før han gliser med to søte små tannebisser nede.

Lille Trille i dyp konsentrasjon. Blader er spennende altså!

Helgen har vært fantastisk. Vi har hatt strålende vær og har vært på tur både i går og i dag. Vi har grillet og kost oss. Lille trille har hatt sin første tur i bæremeis i dag, noe som falt veldig i smak. Han sloknet som en stein på vei ned igjen fra turen.

Min svigerinne har fått nytt familiemedlem, lille søte dalmatinervalpen Lukas. Har dere sett noe så nusselig??

Tommygutten i full klatrings i treet. 

Mor (altså meg) har begynt å trimme. Skal ikke skryte på meg at jeg er i super form og stram i fisken. Jeg har vel oppdaget at jeg er alt annet enn i super form. Nå er det tur med litt jogging for å få opp pulsen, litt vekter og mye tråkking i oppover bakker. I dag har meg og Tommygutten  trent yoga i 40 min. Hvis dere sliter med altfor våkne barn før legge tid er det bare å sette på en yoga dvd. Da er de trøtt når de skal i køyen da ;)

Ellers så er det Oleander sin merkedag i dag. 19 måneder skulle min lille skatt vært i dag. Tenk så stor han ville vært da. Sukk, savner han.
Jeg skal ikke begynne med en lang tirade om hvor trist jeg er og hvor mye savn jeg har i kroppen, for selv om jeg kjenner på dette så har jeg samtidig hatt en strålende helg. Jeg har kost meg masse sammen med barna på tur i solen. 
Og jeg håper dere andre har hatt en strålende helg også :)

Klem fra meg

Tror du han gråter?

1/10-13

"Nå kjenner jeg meg litt trist. Jeg tenker på Oleander.
 Ser du tåren min mamma?
-tror du han gråter?"

Sammen er vi sterk

Sammen er vi sterk, du og jeg. Vi er svar på livet og svar på døden. Vi savner og sørger, men kjenner også glede og kjærlighet. Sammen er vi en.

Vi titter på hverandre, du og jeg. Jeg titter opp og du titter ned. Noen ganger møtes vi på midten.
Jeg prater og du lytter. Du lytter med sjelen.

Ingen kjenner meg som du. Ingen kan se min styrke innenfra og ut eller kjenne på livet som du, og alt dette kjenner du fra døden. Du ser også mine svakheter og min sårbarhet, du ser alt det vonde. Du ser min sorg og min smerte. Det er kun du som ser, for det er deg jeg viser det til.

Jeg kjenne deg. Jeg kjenner deg når jeg puster, ler og gråter. Jeg kjenner deg fra innerst i hjertet til ytterst i tåspissene. Det er ingen som kjenner deg slik jeg gjør. Jeg kjenner din sorg og jeg kjenner din smerte. Jeg kjenner det fordi vi er en.
Jeg kjenner din kjærlighet og din glede, den vi deler du og jeg. Det er den som omfavner oss når alt står på som verst. Det er den vi finner på midten. Minner og samhørighet. Det er vår styrke. Den ingen kan ta ifra oss. Sammen er vi sterk.

Mitt bidrag til #Mandagsetema#94

Mitt bidrag til #Mandagstema#94

Tema: Høstens fager

"Gi meg det kameraet mamma!"

Morro klompen altså :)

Sukk...englemamma jeg..med det som følger med

Vel, det er ikke alltid like lett å være englemamma gitt. Jeg visste dagen ville komme, ja har igrunnen bare gått og ventet, og nå sånn helt plutselig var den her.
En skikkelig flom av følelser veltet frem og jeg var på nippet til å begynne å stortute  PÅ JOBBEN. Ingen flukt mulighet og kunder virrende rundt i lokalet.
Det eneste som skulle til for å utløse denne overveldende flommen av følelser var EN trist sang på radioen, EN samtale (som forøvrig var velmenende og ironisk) og EN tanke fra min side. Jepp, da var det gjort.

Jeg hater å være så sårbar. Jeg hater å være en slik person som ikke tåler en spøk eller er overfølsom i forskjellige sammenhenger. Jeg hater å være en slik person som tar ting til seg i verste mening. Jeg hater å være en slik person som lar negative tanker ta over det positive. 

Jeg har ikke lyst til å være slik lenger. Jeg har lyst til å være slik jeg var før da selvtilliten var et par hakk høyere og jeg faktisk tålte en fleip. Jeg tåler selvsagt litt, men det skal ikke så mye til før jeg blir småparanoid og begynner å vri alt om i negativ retning. 
For å si det rett ut så føler jeg meg mange ganger DUM. Som i mindre intelligent og kan absolutt ingen ting.
Selvtilliten er med andre ord....lav.

Om det er sorgen over å ha mistet, ny livserfaring og endringer som ikke var med i planen, det å være hjemmeværende over lenger tid eller en kombinasjon av alt dette som gjør at selvfølelsen er laber vet jeg ikke. Men jeg vet såpass at jeg trives IKKE med det.

Det kan ut i fra dette se ut til at jeg har det helt forferdelig på jobben, men det er overhodet ikke tilfelle. Jeg trives og menneskene jeg jobber med er kjempe hyggelige. Det er bare meg som er litt følsom for øyeblikket.

Ser det blir ett litt rotete innlegg dette her, men det får så være. Når det er rotete i topplokket er det lett for at strukturen faller vekk i mine skriblerier. 

Til dere som leser og kommenterer. Tusen takk for at dere engasjerer dere. Det betyr så mye. Håper dere ikke mister motet av et litt rotete tirsdags-kveld-innlegg, men at jeg ser dere igjen her inne neste gang.
Ser det er kommet noen nye følgere her inne så vil benytte anledningen til å ønske dere velkommen (håper heller ikke dere tar skrekken av kaoset). Kjempe kjekt å se dere her inne!

Ønsker dere en god kveld
Klem fra meg

Maleri av lille gutten min i himmelen

Maleriet av lille Oleander er endelig ferdig. Her er resultatet:

Malt på lerret 30x30 Oljemaling

Det er godt å endelig være ferdig, å endelig kunne henge det opp på veggen og ENDELIG føle at jeg har gjort et godt stykke arbeid for min kjære sønn som jeg skulle ønske jeg kunne gjøre så mye mer for. 

Når mannen steller hjemme

Rollene er byttet om. Jeg er yrkeskvinne og mannen er hjemmeværende husfar i permisjon.
Det er VIDUNDERLIG å komme hjem til ferdig laget middag, ryddig hus, klesvasken er hengt til tørk og Tommygutten er ferdig med lekser.

 

Husfaren har kledd seg i rollen som hjemmeværende, og jeg må si at jeg ELSKER det. Jeg er så fornøyd at jeg tror han gjør seg selv en bjørnetjeneste. For denne fruen er på vei til å bli godt vant, om muligens FOR godt vant. Egentlig burde jeg aldri skrevet dette innlegget og innrømmet at jeg er i ferd med å bli bortskjemt, men shit la gå, føler rett og slett for å dele med hele verden hvor godt det er å være på jobb, komme hjem, rett i matfatet og slenge en sliten kropp på sofaen.

Det verste av det hele er at jeg er på nippet til å måtte innrømme ovenfor meg selv at mannen er på vei til å overgå meg i rollen som hjemmeværende. Og en slik innrømmelse sitter langt inne for å si det mildt. Jeg for eksempel har aldri har aldri tatt meg bryet med å re sengen når jeg står opp. Jeg er for trøtt til det om morgenen! Jeg har heller ikke pleid å bake bare for å bake, slik at vi skal ha kake til kaffen etter middag.
Niks det ekke meg!
Men mannen derimot, han baker han. I dag sto nybakt eplekake med vaniljeis på menyen. MMMmmm, jeg er heldig jeg!

I visshet om at mannen kommer til å lese blogginnlegget er det best jeg slutter av her, og ikke skryter FOR mye i fare for at han blir høy på pæren. En hovmodig mann, med kontinuerlig nese i sky kan bli litt for mye av det gode ;)

Ønsker dere en god kveld, en god morgendag og en fortreffelig kommende helg!

Maleri: On the edge..

Jeg har hatt en kreativ helg og male-ånden har virkelig kommet over meg.
Her er helgens verk.

Akryl på lerret. Størrelse 80x80cm

Akryl på lerret. Størrelse 30x80cm

Snart er det gått et og et halvt år siden Oleander ble en engel

To dager igjen. Nok en merkedag er rett rundt hjørnet. Et og et halvt år er snart gått..
Jeg kjenner på sorg og savn. Jeg vimser rundt og er litt utenfor meg selv.

Det er ikke bare bare å være på jobb og ikke ha den nødvendige roen for seg selv. Jeg kjenner jeg trekker meg litt unna og bare håper på et øyeblikk med stillhet.
Jeg faller inn og ut av velkjente tanker og minner. Jeg husker dagen så inderlig vel, da min vakre lille skatt kom så stille til verden. Gutten med de gyldne krøllene og den strenge minen. Han så slett ikke ut til å være fornøyd med sin skjebne. Jeg tror nok han mye heller skulle ønske han var her med oss.
Som jeg savner han!

På fredag skal jeg kjøpe nye blomster til hagen hans. Jeg skal kjøpe ny pynt og gjøre hagen klar for høsten. Jeg skal kikke opp på himmelen (som jeg så ofte gjør) å fortelle han at jeg elsker han og savner han.

På fredag er det våres dag. Oleander og mammaen sin.

Derfor døde Oleander, blodproppsykdom og utredning

Jeg har vurdert frem og tilbake i hvilke grad jeg skal dele. Jeg føler på mange måter at jeg blander privat og personlig, men samtidig så henger det ene sammen med det andre. Jeg deler min sønn i himmelen, mine følelser rundt det å miste et barn i dødfødsel og da blir det på mange måter naturlig å dele årsaken også. Men jeg kan ikke dele årsaken uten å dele hvilke betydning årsaken har for fremtiden.

Jeg vet at overskriften i dag ser rimelig brutal ut og nokså dramatisk. Nå er det jo en gang slik at dette livet er litt brutalt, og å pynte på sannheten er man som oftest ikke tjent med. Så nå får det briste eller bære.

Nå har jeg fått bekreftet at jeg har en blodproppsykdom. Denne sykdommen har gjort slik at Oleander gutten min døde i slutten av svangerskapet. Jeg har ikke delt så mye med dere om selve dødsårsaken annet enn at morkaken løsnet akutt. Det er fordi jeg tidligere ikke har fått bekreftet årsaken hundre prosent. Det har vært en lang prosess med venting og atter venting. Det har vært en kamp gjennom svangerskapet med Lille Trille for å få nødvendige blodfortynnende medisiner (jeg vil skrive mer om dette senere).
Det hele har vært utmattende og slitsomt.

Dette syndromet som jeg har heter Antifosfolipidsyndrom. Det er en tilstand hvor immunsystemet lager antistoffer som gjør at man får økt risiko for blodpropp.
Lupus Antikoagulant er et av disse antistoffene og i mitt tilfelle er det denne prøven som er positivt. For de som ønsker å lese mer om det skriver bloggeren Lupusmamma veldig godt og beskrivende i bloggen sin.

Det er ikke mange som får blodpropp utenom svangerskap, men risikoen er høyere enn for dem uten dette syndromet.
Jeg prøver ikke å tenke for mye på at jeg kan få blodpropp, men det er klart at det murrer i bakhodet. Jeg kjenner litt ekstra etter på vondter for tiden. Men samtidig er jeg ikke så veldig urolig for denne sykdommen nå som jeg ikke er gravid. Jeg vet nå at den er der (og det er alltid bedre å vite enn og ikke vite).

Det som er en av mine større bekymringer med tanke på sykdom er nå videre utredning for Lupus (SLE). Lupus antikoagulant og Lupus SLE er ikke det samme. SLE er en sykdom hvor kroppen angriper seg selv. Både indre og ytre organer kan bli betente. Noen lever fint med denne sykdommen mens andre er hardere rammet og blir VELDIG syk. Sykdommen har også perioder den er mer aktiv enn andre.

Jeg liker jo ikke tenke på meg selv som en hypokonder, men må  innrømme at jeg er ikke helt venn med skjebnen for øyeblikket og statistikk er ikke bare statistikk lenger. Jeg VET at noen havner på feil side.
Bekymret for fremtidig helse er jeg. Jeg er redd for å ikke fungere i arbeidslivet. Jeg er redd for at kroppen min skal begrense meg, men jeg er samtidig redd for å klage for mye. Jeg prøver helst å ikke kjenne etter. Jeg er såpass sta at jeg helst ikke skal innrømme når mine grenser er nådd. 

Dagen da morkaken løsnet når jeg var gravid med Oleander og jeg regelrett trodde jeg skulle dø av smerte, ringte jeg ikke ambulansen. Mannen var på jobb og jeg satt alene hjemme. Som vanlig var jeg nødt til å strekke strikken lengst mulig ved å vente og vente, for å kjenne om det ble bedre… Dumme, dumme meg. Jeg angrer sånn på den avgjørelsen at jeg kjenner det vrenger seg inne meg her jeg sitter å skriver. HVORFOR må jeg være så sta?? Kanskje han kunne vært i livet hvis det ikke hadde vært for den idiotiske staheten min. Akkurat når det gjelder den avgjørelsen er jeg så utrolig sint på meg selv.

Nå starter utredningen. Er redd jeg må kjempe meg gjennom den. Etter min erfaring i de to siste svangerskapene mine har jeg mistet min tillit til leger og helsevesenet.
Det jeg har lest meg frem til er at selve utredningen er en lang prosess. Det kan faktisk ta opp til flere år. Noe av ferden vil jeg ta dere med på, men jeg ønsker ikke å dele alle mine vondter og plager. Det blir på en måte litt for privat. 
Det skal jammen være nok av utfordringer i dette livet. Det er nå helt sikkert! 

Lille trille; Oppdatering og bilder

Det er vel på tide med en liten oppdatering og litt bilder av Lille Trille som ikke er så liten lenger. Han vokser og gror og nærmer seg 8 måneder. I går var det ny helsekontroll, og han veier nå den nette sum av 9,8 kg.
Han er blitt hele  70cm lang og er på god vei til å vokse ut av alle klærne som er i kommoden.
Det er ikke lenge før mor på ut på shopping igjen og ha full gjennomgang i skuffene!

Alle småbarnsforeldre kjenner vel til den stadige utbyttingen av klær som følger disse småtrollene som vokser i reser-fart.

Bildene over er tatt i dag etter kveldsbadet. Selvom han ser veldig blid ut på bildene er det neimen ikke fryd og gammen når gutten skal vaskes. Han HYLER alt han kan og han HATER å bade. 
Kan med hånden på hjertet fortelle at dette er absolutt IKKE favoritt aktiviteten hans!

Selv om gutten ikke kryper enda har han en egen evne til å komme seg rundt på. Han ruller fra rygg til mage og fra mage til rygg, og er det en leke i nærheten han vil ha tak i klarer han å rulle seg nærmere. Er ikke alltid denne rullingen er like effektiv og da viser han sitt temperament gitt. Han er en gutt med vilje!

Det ser ikke ut til at han kommer til å krype med det første, men vi har heldigvis ikke hastverk.

Bildet ovenfor er tatt i sommer på en solskinnsdag. Lille Trille synes det er så vanvittig gøy å klappe (knipe, lugge, klore) Mille. Hun stakkars synes ikke denne påtvungen kose-stunden er like gøy.

Hun er en snill hund og finner seg i det meste. Vi passer godt på at han ikke gjør henne noe vondt, og at hun kan luske seg vekk når det blir for mye.

Syntes Lille Trille var så utrolig søt på bilde ovenfor.Han ser ordentlig lur ut (tror egentlig at han hadde tenkt noe helt annet enn å bare klappe Mille næmlig).

Oppdatering; Ny jobb og fredagens sammenkomst

På onsdag skrev jeg et innlegg om sosiale sammenkomster sammen med sorg. Innlegget finner du HER.
Tenkte jeg skulle gi en liten oppdatering om hvordan det gikk på fredagen. Som jeg skrev så gruet jeg meg en del i forkant.

Over til fredagen..,kvelden gikk over all forventning! Jeg ble utrolig godt mottatt. Folk var så utrolig vennlig og imøtekommende at jeg umiddelbart slappet mer av. Det var kun et par utfordrende situasjoner med tanke på alle disse typiske "bli kjent spørsmålene". Med gode tips fra Lammelårtanker gikk kvelden strålende.
På en eller annen måte klarte jeg å unngå å måtte fortelle det ene og andre, og det hjalp godt på sjeleroen.

I dag har jeg hatt min første arbeidsdag.
Det er over to år siden jeg har vært i jobb, så det var en sliten meg som kom hjem i dag. Kjenner det godt på kroppen at den har vært over gjennomsnitt aktiv i forhold til mine vante hjemmeværende dager, men GU så fantastisk å faktisk gjøre noe. (må jo si at å komme hjem til ryddig hus og middag på bordet er ikke feil det heller..)

Nå tar jeg kveld, som sagt er litt trøtt og sliten i dag.
Ønsker dere alle en fortreffelig mandags-aften!

Sosiale sammenkomster sammen med sorg

Det nærmer seg en ny epoke i livet mitt. På mandag bærer det ut i arbeid igjen. Dolly Parton sin sang "working 9 to 5" spilles på repeat i hodet mitt. 
Sammen med arbeid kommer også en del sosiale begivenheter. Allerede på fredag er en slik begivenhet. Jeg gleder meg og er utrolig glad for å få lov til å delta til tross for at jeg sånn egentlig ikke er begynt enda. 

Så over til en av mange utfordringer som kommer sammen med dødfødsel, sorg, savn og det å være mamma til en gutt i himmelen.
Det nærmer seg ett og et halv år siden han døde. Iløpet av denne tiden har livet mitt sakte men sikkert falt tilbake til det normale. Hverdagen har vært lenge, både med hverdagsgleder, utfordringer og sorg. Denne hverdagen kan jeg etterhvert. Det sosiale livet mitt er nesten som før. Mange av mine venner er fortsatt mine venner, noen har jeg mistet fullstendig kontakten med og andre er sakte men sikkert på vei inn i livet mitt igjen.

Jeg har holdt meg unna store sosiale sammenkomster siden Oleander døde. Missforstå meg rett, jeg ER supersosial av meg, men kun i mine nære kretser, hvor jeg føler meg trygg. Jeg liker meg i flokken min !
På fredag er ikke flokken der. Det er meg og ukjente mennesker som skal bli kjent med meg, og som jeg skal bli kjent med. En viss mengde informasjon er "påkrevd"når man skaper kontakt, knytter bånd og skaper relasjoner med andre mennesker. Denne informasjonen er veldig på generelt plan om tidligere jobb, fritisaktiviteter, familie og barn. 
HVOR MANGE BARN HAR DU? 
Jeg vet jeg kommer til å få dette spørsmålet flere ganger iløpet av kvelden. Jeg har opplevd spørsmålet tidligere og hver eneste gang er jeg like lite forberedt, stammer, stusser og snur meg halvveis vekk. Folk må jo tro jeg ikke er ved mine fulle fem. Det ser tilsynelatende ut som jeg ikke vet hvor mange barn jeg har.. Jeg er klar over dette selv, og blir da enda mer stresset over situasjonen.
Oppfølgingspørsmålet til hvor mange barn har du er HVOR GAMMEL ER BARNA DINE DA? 
Hvis jeg har svart at jeg har tre barn (som jeg har) ,og må fortelle hvor gammel de er ser jeg folk trekker seg unna og blir ukomfortabel når jeg forteller at jeg har et barn som døde.
Hvis jeg sier jeg har to får jeg så uhorvelig dårlig samvittighet for å ikke inkludere lille Oleander i himmelen. Jeg føler meg som verdens verste mor.
Feil blir det uansett. Føler at i en slik situasjon kan jeg bare ikke vinne. Skulle ønske at folk kunne se det på meg, hun har en gutt i himmelen, men hun har det bra så jeg trenger ikke føle meg utilpass i nærheten av henne.. Det hadde vært så mye lettere.

Akkurat nå så lader jeg opp. Jeg lader opp sinnet til å håndtere eventuelle situasjoner som måtte oppstå på fredag. Skal tross alt begynne å jobbe for bedriften så jeg ønsker å gi en godt førsteinntrykk.

Gi meg styrke og mot. Dette skal jeg klare.

Felles skjebne felles trøst; De gode samtaler

Det er ikke så ofte mannen min og meg snakker om 
Oleander lenger. Det er ikke fordi at det er blitt et ikke tema 
eller fordi det er for vanskelig, men vi bærer han med oss 
begge to på hver vår måte og vi behøver liksom ikke å 
snakke om det hele tiden.
Vi kjenner hverandre så godt og vi kjenner hverandres sorg, 
så jeg føler på mange måter vi ofte er samstemte og 
nærmest tenker det samme i de fleste tilfeller. 
Likevel hender det at øyeblikket oppstår. Det øyeblikket hvor vi i fellesskap vandrer tilbake til Oleander-land.
Vi mimrer, deler, forteller om følelser og tanker og bare ”er” 
sammen. 
Selv om det øyeblikket oppstår sjeldent er det godt når det 
skjer. Det er godt å føle seg nærme, samstemt og forstått. 
Vi har ulike emosjonelle oppfatninger, men vi forstår hverandre og respekterer hverandre likevel. 
Jeg hadde aldri trodd at man kunne komme så nærme et 
annet menneske, og når det først skulle skje hadde jeg aldri trodd at det var tap av et barn som skulle bli fellesnevneren. 
Felles skjebne, felles trøst.

Han var så sinna

Han var så sinna, denne lille gutten. Hvorfor han ble så sinna visste han ikke. Det var ikke alltid det hadde skjedd noe spesielt eller noen hadde sagt noe dumt for å terge han. Det bare skjedde. Ikke visste han egentlig hva han tenkte på når han ble sint heller.

Når han var sinna ble han sterk som en okse. Uante krefter

vokste frem i armene, og han klarte å løfte benker og skrivepulter akkurat sånn som Batman og Captain America kunne.

Noen ganger kastet han ting også. Heldigvis for han var det ikke alltid det var ting som kunne bli ødelagt. Det kom helt an på hva som sto nærmest. Og enda heldigere var han hvis ikke det sto noen i nærheten, for han ville jo egentlig ikke treffe noen. Han likte jo ikke at andre fikk vondt.
Han så at de andre barna rundt han var redde. De var redde for at han skulle bli sint på dem og kanskje treffe dem. Det var ikke alle barna som var redde, noen syntes det var gøy når han ble så sinna. Av og til gjorde de slik at han ble sinna helt med vilje.
 Når dette skjedde var det han som fikk kjeft.
Noen dager fikk han ikke lov til å være med de andre barna på skolen. De voksne på skolen var redde for at han skulle bli sint og skade noen. Selv om de ikke sa akkurat dette visste han det inni seg. For han visste jo at han var sint.
Når han var alene på skolen fikk han lese bøker og bygge lego. Han likte å sitte for seg selv for da var det stille rundt han og han trengte ikke være redd for at han skulle bli sint. 

Han var egentlig ganske mye redd. Det var ikke bare det at han kunne bli sinna han var redd for, det var en ting til, men det ville han ikke fortelle til noen for han syntes det var litt skummelt. Og når han syntes det var skummelt syntes han også at det var litt flaut, for han var jo en tøff gutt. Like tøff som superheltene heltene i Justice League. 

Når han ble sint hjemme sa han av og til stygge ting. Han sa det sånn at andre også kunne være litt lei seg, så slapp han og være lei seg helt alene.
Noen ganger sa han at han ønsket at andre skulle dø. Han hadde til og med sagt at han ønsket at mamma og pappa skulle dø og at han hatet dem.
Han ønsket jo ikke det. Han hatet dem heller ikke. Det var bare noe han sa fordi han var så fryktelig sint og lei seg. Etterpå så angret han.
Han hadde jo opplevd døden. Og døden gjorde han redd. Han hadde også lært noe. Han hadde lært at alle kunne dø. Til og med de han var glad i kunne dø. Du trengte heller ikke være gammel for å dø sånn som han trodde tidligere.

Det var kun superhelte som ikke kunne dø,.. næmlig. 

Bare et lite øyeblikk

Et lite pust i bakken.

En liten pause med stillhet for mine ører. 

Jeg trenger bare et øyeblikk. Et lite øyeblikk med ro. Ro til og tenke.

Jeg ønsker bare å høre mine tanker, bare noen minutter til å lytte.

Kan jeg sitte stille, bare for en liten stund? Jeg vil bare samle litt krefter.

Jeg trenger bare en liten stund med øyeblikk.

Gjesteinnlegg; Hvis noen mobber andre

Det nærmer seg skolestart for store og små. Vi voksne har jo en gang i tiden vært liten og vet det ikke alltid er lett å være liten. Vi vet også at barn ikke alltid er like greie med andre barn. Tommygutten har opplevd at ikke alle barn er greie. Han har opplevd at det kan være vanskelig å gå på skolen.
Lille store gutten min ønsket å dele noen ord om mobbing. Jeg som den stolte moren jeg er, deler så gjerne mitt barns ord som han har skrevet helt selv på bloggen.

Gjesteinnlegg; Tommygutten om mobbing

Vis noen mobber andre så skal jeg hjelpe di. Hvis jeg blir mobbet så løper jeg vek og sier i fra. Selv om lærerne sier ifra så mobber de forsatt. Når de erter så slår, sparker de og sier stygge ting.

Denne sangen synger vi på skolen.

 Stopp ikke mobb dette her er kameraten min. Ikke fin på noe tull vennen mine god som gull, derfor vil jeg bare si i fra. En for alle og alle for en så vil jeg slå for svart og hvitt her, er nå mobbefritt. Alle har en gang stått utenfor kjent en klump inni seg så jeg vil den som er en ekte venn og våger å si fra når ting ikke er bra så derfor sier jeg stopp ikke mobb….

Hilsen Tommy

Så helt til slutt en oppfordring til alle mammaen og pappaer. Snakk med barna deres før skolestart. Ta dere en liten prat om hvor viktig det er å ta vare på dem som står i skolegården alene. Hvor viktig det er å ta avstand fra mobbing og hvor viktig det er å ta ansvar og gi beskjed til en voksen hvis de oppdager at noen blir mobbet.   

Vi ønsker jo alle lykkelige barn! :)

Nostalgi, Gullars og magiske øyeblikk

For et par uker siden opplevde jeg et magisk øyeblikk. Tommygutten som selvsagt skulle vært i loppekassen ville ha mer kveldsmat. Det er merkelig hvordan småtroll ALLTID er mer sulten rett før de skal i køy. Skal innrømme at jeg kjente et snev av irritasjon, men orket ikke avslutte dagen med krangling og sure miner så mer kveldsmat ble det. Vi kom innpå en samtale om barne-tv og jeg begynte å lage Gulars stemme. Tommy så på meg med et forundret uttrykk i ansiktet. ”vet ikke du hvem Gullars er?” Spurte jeg.  ”Nei” svarte han.

Tommygutten og meg vandret av sted i et stykke barne-tv historie. I øyeblikket så var det så mye mer en bare en vidoesnutt på youtube. Det var et øyeblikk som gav meg en følelse av nostalgi og en magisk følelse av morskjærlighet over dette lille store barnet som satt på fanget mitt til beina mine sov i mangel på blodsirkulasjon. Et øyeblikk hvor jeg kjente på at jeg er blitt voksen.  Følte jeg satt å så på et stykke svunnen tid, samtidig så jeg følte jeg meg så uendelig tilfreds med situasjonen og livet. 

Så heldig jeg er..

Kanskje det av og til er greit og fire litt på rutiner og regler. Glemme klokken litt og bare leve i nuet.

Jeg tror det er da de magiske øyeblikkene oppstår.

Både for meg og for Tommygutten... og Gullars.

Baksiden av medaljen

Jeg kunne vinklet dette innlegget til å handle om Oleander. Ved et senere tidspunkt skal jeg skrive et eget innlegg om han og det å motta kritikk om å skrive om sorg i bloggen. Det bor mye følelser i meg akkurat rundt det emne som trenger og modnes, sorteres og rasjonaliseres før jeg er klar for å skrive om det. MEN jeg vet at det er ikke bare meg som får oppleve baksiden av medaljen (dele og skrive blogg), derfor ønsker jeg likevel å skrive om nettopp det å få negative tilbakemeldinger og kritikk om bloggen.

Det er kommet meg for øre at jeg og bloggen min er blitt kritisert.
Jeg har egentlig ventet på det. Men uansett hvor ventet det var, kan jeg ikke hjelpe for å føle meg såret og tråkket på. Jeg sitter igjen med en følelse av sinne og frustrasjon. Jeg forstår ikke hensikten. Hvorfor skal alltid noen mene noe, selv når deres grunnlag for å ytre en mening ikke er tilstede?

Jeg er stolt av bloggen min, og jeg tror enhver blogger kjenner på stoltheten over bloggen sin. Det ligger mye tid, planlegging og arbeid bak en blogg.

Alle bloggere har sin personlige grunn til å blogge enten det er for å  formidle interesser og det man brenner for, hjelpe seg selv eller andre, tjene penger eller dele hendelser med familie og venner.

Jeg har mine personlige grunner for å blogge.

Jeg følger en del blogger og har oppdaget at en del av de bloggerne har fått negative tilbakemeldinger, noe som jeg synes er forkastelig, urettferdig og skikkelig ufint.
Jeg snakker ikke om lesere som engasjerer seg i pågående blogg-debatter som rett og slett er uenig i påstander og meninger (noe som selvsagt er lov), men lesere som kritiserer fordi blogginnlegg enten er for sjeldent, for ofte, for kort eller langt eller fordi leserne mener at emne eller innholdet i bloggen ikke er verdt å skrive om. Å komme med negative uttalelser om andres mennesker interesser, hverdager, bloggemner, stoltheter eller sorger hører ingen steder hjemme.Det er også lesere som trekker egne konklusjoner om bloggernes hverdag. Det er viktig å huske at blogger er ofte personlig, men ikke privat.  

Som leser velger du selv om du ønsker å lese eller ikke. Det er ingen tvang. Husk også på at forfatteren bak bloggen legger ned mye arbeid og vier mye tid til bloggen sin. Bloggeren selv har sin personlige grunn for å blogge og er også et menneske med følelser og tanker.
Hvis du ikke har noe positivt å si så la heller vær å si det.

For dem som kommer med kritikk til min blogg ønsker jeg å klarere en ting eller to.
Hvis du finner emner jeg skriver om bortkastet og meningsløst, så la vær å lese det. Uansett om jeg får negative tilbakemeldinger så kommer jeg til å fortsette å skrive. Bloggen er mitt fristed hvor jeg kan reflektere, bearbeide og dele med dem som setter pris på det.
Dødfødsel er tabu, selv i år 2013, noe som viser seg gang på gang. Desto viktigere er det for meg å skrive om det.
Jeg ønsker også å takke for kritikken. Den inspirerer meg til å fortsette. Fortsette å skrive og dele for å vise at sorg og savn går ikke over. Det er ikke bare å komme seg videre. Det er en lang reise hvor man lærer seg å leve med det. Og det er den reisen jeg ønsker å dele.

  

Tenk positive tanker,si positive ord gjør positive handlinger og det positive gror.

Mannen sin bursdag og Lille trille spiser krem

I dag er det min elskede sin bursdag. Hele 39 år er mannen blitt. Vi har snart vært samboere og kjærester i 11 år og om tre dager har vi 10 års FORLOVELSES dag. Det er nesten flaut av vi fremdeles ikke har klart å gifte oss enda.

Lille trille Wilhelm har fått smake på krem i dag. Når vi andre skal kose oss med kake så må jo han så klart få kose seg litt også. Det skulle bare mangle :)

Kremen falt i smak. Som dere ser på bilde rett ovenfor fikk han med seg det meste. Den gutten har næringsvett. Det er hvertfall helt sikkert!!
(gjerne ikke den mest barnevennlige måten å servere krem på, men når mor og far passer godt på går det bra)

Vi har hatt en koselig dag med kaker, hjemmelagede bursdagsgaver og besøk av besten (pappaen til mannen).

Gratulerer med dagen min kjære. Håper den har vært fortreffelig.

EEEeeeelsker deg.

Suss og klem fra meg

<3<3<3