fredag 28. juni 2013

Lille trille triller


Lille trille Wilhelm er i overkant av fem måneder blitt og er begynt å trille. Og det er ikke på grunn av trilleformen, men på grunn av den stadige videre utviklingen av motoriske evner ;)
Den magiske trilledatoen var 25 juni. Da ble koden knekt og han snudde seg fra rygg til mage.
Har ikke fått foreviget øyeblikket, så dessverre er det ingen lille trille triller rundt bilder, MEN jeg har noen andre bilder på lur.

Se hvor stor han er blitt


Han er en smilegutt selv om jeg legger ut svært få smilebilder. Hver gang jeg finner frem den store svarte tingen som det kommer sånn blinkelys utav blir han så opptatt med å stirre at alt som heter smil og latter går over i undrene, nysgjerrige blikk.



 AAaaaatsjo altså


Fiiine Tommygutten og Lille trille :)

Dagene har gått med til dåpsforberedelser. Handling, serviettbretting, marsipan dekor til kaken og stryking er det fredagskvelden har bydd på. Imorgen er det bordekking og kakebaking. Bildedryss kommer selvsagt når dåpen er vell overstått.

Ellers så vanker det en liten give away snart. Fant selvsagt noe fint noe på shoppingrunden til dåpen så FØLG MED :)

Ellers ønsker jeg alle en fin fredagsaftens

mandag 24. juni 2013

En liten oppvekker; Ord fra barnemunn


Tenkte jeg måtte fortelle dere om samtalen jeg hadde med Tommygutten før jeg publiserte forrige innlegg. I min jakt på bilder av Tommygutt og lille trille Wilhelm for å vise likheten mellom dem spurte Tommygutten hva jeg skulle med bildene. Jeg forklarte han at jeg tenkte å legge dem ut på bloggen for å vise hvor mye de lignet.
Tommygutten så på meg en liten stund før han spurte "Skal du ikke legge ut bilde av Oleander da?"Jeg så litt på han og svarte et rask nei.
Han så litt undrene på meg før han stilte meg spørsmål nummer to. " Men mamma, vil ikke du vise frem barnet ditt?

Jeg bare elsker personligheten til den lille fantastiske gutten min. Så rett frem, ærlig og oppriktig. Så ukomplisert, naiv og ung. 
Har tenk mye på det siste spørsmålet han stilte, på oppriktigheten rundt spørsmålet og de store undrene brune øynene som godtok svaret uten å forstå, men samtidig aksepterte min usikkerhet rundt å vise Oleander frem.
Der gav han mammaen sin noe å tenke på gitt.
Min fantastisk lille store Tommygutt.



mandag 17. juni 2013

torsdag 13. juni 2013

Tros-krise, merkedag og dåps-samtale



Det er underlig hvordan følelser kan samarbeide både på godt å vondt. Hvordan den ene går over i den andre samtidig som de står på hver sin side i følelse-registeret.
Jeg har hatt en spesiell dag i dag. Det er nok en merkedag, 15 måneder siden Oleander kom stille til verden og på en og samme tid har vi vært i dåps-samtale i kirken med lille trille Wilhelm.
I religiøs sammenheng er jeg gått fra å være en ikke troer til å bli en troende ikke troer (hvis jeg kan kalle det det). Det er også en av grunnene til at jeg synes denne dagen har vært litt unik. (Noen av dere lurer vel gjerne på hvorfor vi velger å døpe lille trille hvis jeg er en troende ikke troer, og jeg vil utdype dette i ett eget innlegg senere)
 For det første er alltid merkedagene litt ekstra tunge. Det er nok ikke mange som merker det på meg, men sorgen ligger litt ekstra tett til hjertet rundt denne dag. 
For det andre gruet jeg meg litt til å møte presten i dag, i visshet om at det var stor mulighet for at det var samme presten som holdt minnestunden til Oleander. Jeg fant et snev av lettelse da det viste seg at det var en annen prest, men samtidig var jeg litt skuffet for han er ett av minnene rundt Oleander og jeg tviholder på de få minnene jeg har.
For det tredje gjorde det så fantastisk godt i sjelen og ENDELIG være i kirken i den henseende å skulle døpe istedet for å begrave.

Jeg var lite forberedt på at tårene skulle velte opp i øynene, og et øyeblikk vandret jeg mentalt tilbake til det som var og skulle vært. Samtidig ble jeg rørt over det som faktisk er. Jeg skal endelig få døpe min lille trille, pynte bordet i de lekreste kreasjoner, bake en nydelig dåpskake å dille og dulle slik som bare mammaer kan.



Jeg har lyst til å utdype litt om denne tros-krisen jeg er i for øyeblikket. Har lenge tenkt at jeg skulle lage et eget innlegg om dette, for situasjonen og følelsene mine er nokså komplekse. Eget innlegg skal det bli med tid å stunder, men i dag leverer jeg kortversjonen.
Jeg er døpt, men er konfirmert borgerlig. Tidligere, i ungdomsår og frem til Oleander døde har det vært veldig fjernt for meg å bevege meg inn i en religion med et fast holdepunkt. Jeg har hatt tro på mennesket, på livet og at det er noe mer bakom skyene, men det har stoppet med det. 
Jeg har alltid vært åpen for alternativer og for å lytte til andre, har alltid respektert andre og deres tro, men har ikke funnet min egen.






Om jeg har funnet min tro nå vet jeg ikke, men jeg kjenner jeg har behov for å tro på noe. Man skulle jo anta
at når noen opplever det vi har opplevd så er tro det siste man hviler seg på. Hvorfor skal jeg tro på Gud og kjærlighet når noen har tatt barnet mitt og frarøvet meg mine drømmer om fremtiden med han?
Likevel har det seg slik at jeg TRENGER å tro at det er noe mer. Jeg TRENGER å tro på at han har det godt der han er. Hvis det er slik at han i øverste etage er svaret på kjærligheten så unner jeg min vakre sønn i himmelen all den kjærlighet han kan få. Og hvem vet, kanskje jeg er så heldig å få treffe han igjen den dagen jeg vandrer..
Det er der jeg er i dag. En troende ikke-troer. Det hele er så nytt og overveldende at det trenger å modnes. Jeg trenger å sortere tanker å bli enig med meg selv. 

Dette var dagen min. En dag full av følelser både på godt å vondt. Sorg og glede hånd i hånd. Tanker som har vandret av gårde til vakre Oleander, sorg i hjertet og en enorm glede over lille trille som er her hos oss, en levende smilegutt som bringer så mye glede inn i hjertene våres.
    


lørdag 8. juni 2013

"Det var en gang", når livet ble før og etter og innerst i sjelen



Det nærmer seg dagen. Dagen da ”det var en gang” vil vikle seg inn i kroppen i form av følelser, ord og minner. Når denne dagen er her aner jeg ikke. For meg vil det ta en stund, men for alle andre er nok den dagen kommet for lengst.


Gravid, og ventende, spent og lykkelig – tom, i sorg og ferdig. På et blunk var det over.  Det hele føles som en hendelse jeg knapt har deltatt i. De 24 timene gikk så fort at jeg fremdeles ikke har klart å ta det helt innover meg. Det er så mye jeg ikke husker av samtaler, hva som har skjedd og når.  Noe er fortrengt og annet glimter med sitt fravær på grunn av sterke smertestillende. 
Det føles som et eventyr, men er eventyret slutt med en sorgfull og tragisk ende eller er vi knapt begynt reisen i et eventyr med utfordringer større enn de fleste blir tildelt? Er min lille vakre sønn Oleander selve eventyret i seg selv eller er han en del av den videre fortellingen?  

Det føles som om livet begynte med han, at livet begynte med døden. Jeg har fått opp øynene og begynt å se meg om. Sanseinntrykkene er så mye sterkere enn tidligere. Følelsen er så mye sterkere enn tidligere, både på godt og vondt. Takknemlighet og glede føles sterkere, men også frykt og redsel. 

Det er livet før Oleander og livet etter.
En tidsreise jeg må forsone meg med og lære å leve med. En tidsreise som gjør meg til en av de andre og ikke slik som alle andre.
Jeg er ensom i min sorg. Jeg venter alene på ”det var en gang”. Hadde jeg kunne åpnet sjelen og latt dere se inn, latt mine nærmeste få  kjenne på den ensomme sorgen bare for et øyeblikk, isteden for at jeg skal måtte gå den tunge veien alene. 
Hadde noen kunne lest mine tanker og oppdaget hvor ofte de vandrer av gårde til Oleander-land eller sett meg når jeg sitter alene og stirrer opp på himmelen og lurer på om han har det bra. 
Hadde noen kunne kjent på følelsene mine når jeg hører triste sanger på radioen og forstått hvordan det rives og slites innvendig i kamp mot å holde tilbake tårene.
Hadde bare ”det var en gang” vært synkronisert mellom meg, familie og venner så kunne sorgprosessen blitt bearbeidet i samme tempo.


” Det var en gang for lenge siden, en kald dag i mars, jeg ble mamma til min andre lille skatt. Uten gaver, blomster og bamser på mitt bord, det ble i stede fylt med brosjyrer, stearinlys og kort med gode ord.
I kampen mot klokken han ble lagt så varm og god på mitt bryst, før kulden bredde seg i en gutt så alt for stille og tyst.
Med gyldne lokker en engel han var, allerede før han kom til verden han måtte dra.
Ingen brast og bram, og gratulasjonsrop når vi kom hjem, kun en kommode med klær og en alt for tom seng.
Det var en gang, en kald dag i mars jeg ble englemamma for vesle Oleander, min lille vakre skatt”




onsdag 5. juni 2013

Pauseknapp og et farvel-minne med Oleander



Jeg stabrer meg fremover. Det meste går på autopilot slik det gjør for de fleste. Av og til ønsker jeg bare å trekke pusten dypt og sette livet på pause. Kjenne litt etter på savn og sorg. Kjenne på kjærlighet og vemod.
 
Hvor skal jeg gjøre av all denne morskjærligheten som nærmest renner over hjertets kanter? Armene mine er tomme. Jeg kjenner ikke tyngden av hans kropp, har ikke en smilende Oleander sittende på fanget for å kose med mammaen sin.
Har ingen Oleander jeg kan bre teppet rundt når han fryser eller trøste når han er trist. Det eneste jeg kan gjøre er å lukke øynene, vende tilbake til Oleander-land og la de dyrebare minnene strømme frem.

Jeg husker så godt de siste minuttene jeg hadde med han før vi forlot klinikken. Mannen var gått ut og lot meg være igjen så jeg fikk tatt farvel. Jordmoren kom inn på rommet, men jeg ba henne vennlig om å gi meg noen minutter til før Oleander måtte legges kaldt.
Det var bare han om meg. Lille vakre Oleander og mammaen hans.
 Jeg visste at det var tid for å ta farvel. Det er det tyngste jeg noen gang har opplevd.
Jeg holdt han i armene mine, susset han på den lille kalde pannen hans, luktet inn den gode spedbarnslukten og susse han på den vesle nesen. Om igjen og om igjen.
Jeg la han varsomt ned i sengen, bredde på han dynen, sto over han så på han og tok han opp igjen. Jeg klemte ansiktet mitt forsiktig inntil hans. Kjente den kalde gode myke huden hans inntil min. Susset han på pannen og nesen igjen, før jeg varsomt la han i sengen sin og bredde på han for andre gang. Jeg susset han på pannen, gikk bort til døren og tok ned dørhåndtaket for å åpne døren. Jeg slapp dørhåndtaket gikk bort til vakre Oleander en gang til, susset han nok en gang på pannen og nesetippen og fortalte at jeg elsket han.
” Hade, skatten min”
Det var de siste ordene.

Jeg leter ofte febrilsk etter pauseknappen. Slik at jeg kan hente meg inn igjen. Slik at jeg kan oppsøke den ulmende sorgen som venter på første og beste anledning til og overaske meg når jeg minst venter det og minst ønsker det.
Jeg ønsker ikke alltid å leve i nuet. Av og til trenger jeg å leve i fortiden. Den fortiden som for alltid har forandret fremtiden. Den fortiden som har satt dype spor, laget arr i sjelen og gitt meg en overveldende morskjærlighet som jeg ikke får utløp for.
 


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...