lørdag 15. desember 2012

Kunst i kvelden

Et lite kunstnerisk innslag en sen lørdags kveld i desember.


Malt med akryl. Bildet er av eldre dato.



Deep edge lerret 70x70. Malt med akryl. Nylig malt etter bestilling.

Riktig god helg :)

søndag 9. desember 2012

Gravid etter dødfødsel. Uke 31




Det er noen uker siden sist jeg skrev om det å være gravid etter dødfødsel.  Jeg har hatt behov for å fokusere litt på sorgen i det siste og da har jeg satt svangerskapet til side.
Dagene mine går greit nok. Jeg er i dag 31+5 uker på vei.. Jeg er mye redd og bekymret.
For øyeblikket synes jeg ansvaret er for stort til å bæres. Tanken på at det kun er meg som kan gi varselsignal dersom noe skulle være gale og det er kun meg som kan definere faresignaler i form av smerte skremmer meg noe enormt. Det tærer både på kropp og sjel. Jeg føler meg også ganske alene i svangerskapet fordi det er kun meg som virkelig kjenner på alle disse følelsene. Jeg bærer på sorg og glede, forventning og frykt og et enormt ansvar. Det er så mye at det blir overveldende.
For å være ærlig rett fra hjerte så går jeg konstant og venter på katastrofen. Jeg klarer ikke å se for meg et levende barn. Jeg føler morkaken kan løsne hvert øyeblikk og spesielt nå som det bare er 14 dager til jeg er likelangt på vei som da Oleander døde. Jeg kjenner etter på kroppen, definerer og analyserer enhver smerte, murring og kynner konstant.  Og HVIS katastrofen inntreffer hvordan skal jeg klare å bære den sorgen, hvordan skal vi som familie komme oss igjennom det og hvordan skal jeg nok en gang klare å hjelpe og støtte Tommygutten som gleder seg så enormt til å bli storebror igjen? Spørsmålene er mange og jeg håper virkelig jeg slipper å besvare dem.

Jeg var på kontroll på mandag som var. Gutten i magen vokser ikke helt som han skal og ligger 200gram under normal vekt. Jeg skal på kontroll igjen på tirsdag og måle vekten og snakke om de neste ukene fremover. Føler jeg blir tatt mer seriøst på kvinneklinikken nå enn i begynnelsen. Dette hjelper mye på trygghetsfølelsen som jeg savnet mye i andre trimester.

Mannen og meg har turt å kjøpe inn hentesett til gutten og begynt å forberede fødebagen. Vi har ikke klart å ha noe klart de to andre gangene så denne gangen bestemte vi oss for å være litt bedre forberedt uansett utfall.  Og velge ut babytøy  var godt og vondt på samme tid. Det var en bekreftelse på hva vi faktisk har i vente, samtidig som jeg gikk inn i savnet og sorgen etter den gutten vi har mistet. Det hele ble så virkelig. Vi skal faktisk ha en liten gutt til. Jeg skal bli trebarnsmamma til to gutter på jorden og en i himmelen. <3
Hentesett kjøpt hos butikken  Tommeliten.
 
Mannen har valgt ut body til lillegutt kjøpt på Lindex.

Synes denne buksen bare var så søøt. Måtte bare kjøpe. Det beste av det hele var at den var på tilbud på Lindex til 29,-.     Godt fornøyd :)


Pysjbukse, deilig myk trøye og våtservietter for ansikt til mor, også kjøpt på Lindex. Klart til å pakkes i bagen.



 

Ønsker dere alle en fortsatt god helg:)
 

onsdag 5. desember 2012

I le hos englene


I tussemørket når sjelen er i le,
kommer tanker om barnet frem som ingen fikk se.
Visdom om savn og lengsel ble tildelt min vei,
en form for klokskap jeg ei ønsket meg.
Hadde jeg bare visst at den kjærlighet som
ble gitt meg for å dele,
skulle ble sendt fra jord til himmel istede.
En fremtid så hard og brutal,
en fremtid uten barnet mitt min skjebne urettmessig stjal.
Jeg ønsker så gjerne å føle,
lukte og se, barnet mitt som nå er sammen med

englene et sted.
Jeg stiger frem med tillitt til min indre ro,
 om at en dag på min vei
vil vi nok en gang møtes min sønn,
du og jeg.

tirsdag 27. november 2012

Det vakreste ord på jord

Dette blir et "nakent" innlegg. Et  innlegg uten bilder og fiksfaks. Det er av den enkle grunn at det er slik jeg oppfatter sorgen for tiden. Sorgen bare er der, sammen med meg og ensom med meg. Føler av og til at jeg er alene i denne verden, bare meg og sorgen, side om side. Ingen som snakker om det, ingen som lytter, og ingen som forstår.
Skulle så gjerne ønske at jeg klarte å formidle andre steder enn på "papiret". Kanskje det hadde hjulpet både meg og mine venner til å kommunisere bedre.
Alle andre snakker om sine barn i hytt og dynevær, mens jeg bare tenker for meg selv mine ensomme tanker.  Jeg og har jo lyst til å snakke om han, min nydelige sønn. Å høre navnet hans sitt i mine ører er jo som å spille den vakreste musikk. Det navnet jeg må si høyt til meg selv for å høre.. Oleander..Oleander..Oleander.
Som jeg skulle ønske det ble sagt høyt litt oftere.
Jeg oppfatter dødfødsel som tabu. Det er mye rart et menneske som opplever sitt verste  mareritt skal høre.
"Du skal være glad du har flere barn." " Det var gjerne likegreit at det skjedde nå, før du rakk og bli kjent med han." "Du kan jo få flere barn."
Har valgt å ikke irritere meg for mye over slike utsagn. Støtter meg til det at det skyldes uvitenhet og at det blir sagt i beste mening.
At andre ikke evner og forstår sorgen gjør den bare mer ensom. Et barn som dør i mors liv, føler jeg av og til ikke blir sett på som direkte barn. Det blir noe som skulle vært , men ikke ble.

Nå skal jeg presisere det en gang for alle: Den kjærlighet du møter ditt barn med, den overveldende følelsen som tar deg med storm i det du hilser på vidunderet som har lagt i magen i så lang tid og gitt tegn fra seg, den er akkurat den samme enten barnet ditt kommer til verden med et skrik eller blir født i stillhet. Dette er av den enkle grunn at det er BARNET DITT. 

Er gjerne litt krass i dag, og det er ikke meningen, men føler det er viktig at mennesker forstår at barnet som døde i mors liv er like betydningsfullt som et hvilket som helst annet barn.
JEG trenger at mennesker forstår, andre englemammaer trenger det for det er vi som har barna som ingen fikk se. Det er vi som gjemmer sorgen under overflaten når andre glemmer den, det er vi som sier navnet til barnet våres høyt så vi kan høre det vakreste ord i verden.

mandag 12. november 2012

Så nærmt så nærmt, men akk så fjernt





Fra 28 uker og 0 dager til 28 uker og 6 dager av svangerskapet.
Vekt: 1100 g
CRL: 24,5 cm
Full lengde: 33,5 cm

I dag er jeg kommet til den 28uke. Jeg entrer siste trimester, den mest risikofylte delen av svangerskapet med tanke på morkakeløsning. Merker jeg kjenner ekstra etter ved vondter som kommer og er på vakt HELE tiden i tilfelle det skal oppstå løsning. Tror at denne delen av svangerskapet kan bli mer slitsom enn først antatt. Energien er lav og kroppen begynner å merke at den har gått gravid en stund for å si det slik. Måtte tiden FLY av sted i et forrykende tempo!!

 
Har vært på kontroll på KK Haukeland i dag og alt fint med lille minien.  Jeg fikk ikke den legen jeg var forespeilet ved forrige undersøkelse så fikk meg en liten knekk. Trodde også jeg skulle ha ny doppler undersøkelse for måling av blodgjennomstrømming, men den gang ei. I dag var det kun vekstmålinger, og som englemamma vet jeg at ting kan skje selv om veksten er normal så er ikke særlig betrygget. I tillegg fikk jeg den legen som hadde siste samtale med oss da vi ble utskrevet 14 mars, dagen etter Oleander døde.
Merker at det skal lite til for å sette meg ut av balanse for tiden så den som satt å tutet under undersøkelsen det var meg. Fikk heller ikke se på skjermen under ultralyden så ja, ble skuffet.


Men alt i alt så er jo det viktigste at det går bra med gutten og det gjør det. Han er en liten akrobat og har snudd seg fra hodeleie til tverrleie fra forrige gang.
  
 

onsdag 7. november 2012


                                                                       En liten prins <3



Har ikke klart å skrive så mye på bloggen i løpet av månedene som har gått. Jeg har bært på en hemmelighet. Min hemmelighet har svekket min evne til å sette ord på sorgen uten å nevne gleden i mitt liv. Det ene har grepet sterkt inn i det andre og kontrasten er så stor men likevel så nær.

Min skatt er nå 27 uker og 2 dager i min mage. Det er en liten prins denne gangen også. Jeg er for tiden preget av sorg, lykke, forventninger, redsel og takknemlighet. Det er så mye tanker og følelser at det nesten er umulig å beskrive det med ord. <3<3<3

Det er godt å kunne dele dette, men samtidig frykter jeg en gjenntagelse av morkakeløsning i dette svangerskapet, og hva da? Hvordan skal jeg igjen uttrykke min sorg til dere. Det er så anneledes nå fordi denne gangen tar jeg dere med på ferden min. Min reise i et svangerskap tyngre enn de fleste vil oppleve, med et usikkert utfall. Jeg skaper forventninger i fellesskap. Det er vanskelig, men samtidig godt.

Jeg har skrevet ”dagbok” i svangerskapet som inneholder tanker og følelser, oppfølging fra jordmor og lege og den generelle svangerskapsomsorgen (som JEG opplever den) i et svangerskap etter dødfødsel.
Jeg vil dele denne dagboken med dere fra ”første side” litt etter litt.

Jeg avslutter innlegget mitt for denne gang med bilder og en liten filmsnutt av lille prinsen som ble tatt i går på Ultralydklinikken i Bergen (som jeg forøvrig er veldig fornøyd med!)
 

 



 
 
 
 
 
 
                                                                Ha en fin kveld alle sammen J

onsdag 3. oktober 2012

Oleander sin gave


 
 
Etter Oleander døde har hverdagen vært tung. Sorg, frykt og angst ligger rett under huden på meg. Snart syv måneder etter kjenner jeg at mine refleksjoner over livet har fått en annen dybde. En dybde som jeg ikke noen gang tidligere kunne forestilt meg. Det overfladiske er ikke så viktig lenger. Alle de små detaljene som jeg tidligere har ansett som viktige brikker for å kunne skape den ultimate lykke er gått over til å være noe uvesentlig og bortkastet.
Mine drømmer har forandret seg. Drømmen om store materielle goder er ikke så gjennomtrengende som før. Behovet for å fremme status og egen prestasjon er ikke lenger viktig.
Jeg har lært MEG å kjenne på en ny måte. Tidligere har jeg hatt følelsen av å være tilskuer i eget liv, med dagdrømmer som ikke samsvarer med virkeligheten. Jeg har fremdeles drømmer, men de er annerledes enn tidligere. Jeg drømmer om lykken med familien, om enkle fredager med underholdning på tv, godteriet på bordet og familien samlet i sofaen. Jeg drømmer om å se Tommygutten smile når han kommer hjem fra skolen og har hatt en flott dag, om å se hvor glad min mann blir når han kommer trøtt og sliten hjem fra jobb og er evig takknemlig for at middagen er klar. Jeg drømmer om de små tingen som skjer hver eneste dag. Og det beste med de drømmene, er at jeg får oppleve de gå i oppfyllelse gang på gang på gang.    
Sorgen og savnet er der, men drømmene og lykken er der også. Å finne takknemlighet i sorg er vanskelig, men når jeg ser på hva jeg har forundrer det meg at jeg ikke har satt mer pris på det tidligere.
Skulle ønske av hele mitt hjerte at Oleander var her med oss, og at mitt perspektiv på livet ikke hadde forandret seg på grunnlag av hans død, men det er denne erfaringen jeg har fått tildelt. Jeg er Oleander evig takknemlig for å være min sønn og for hva han faktisk har lært meg. Han har gitt meg verdier som jeg skal bære med meg livet ut. Verdier som jeg ønsker å overføre til familien min, Tommygutten og barn som kan komme i fremtiden.
 
 

torsdag 20. september 2012

Når sorgen er gjemt under overflaten





Har ikke oppdatert her på en stund. Det er ikke viljen det har stått på, men evnen. Evnen til å formidle følelser med ord.  Den siste tiden har jeg vært redd for å hente frem følelsene mine. Sorgen har lag tett under overflaten, men jeg har ikke vært modig nok til å la dem slippe til. Jeg vet så alt for godt hvor slitsomt det er å kjenne på den. Når jeg blogger vet jeg den kommer automatisk og det er ingenting jeg kan gjøre for å slippe unna. Jeg må være tøff.

Det er nå over seks måneder siden lille prinsen døde. Jeg finner meg selv til stadighet å tenke på hvordan det skulle ha vært og hvordan det har blitt. Samtidig prøver jeg å slå meg til ro med den skjebnen som er. Å akseptere og godta tror jeg er det vanskeligste oppi det hele. Jeg vil ikke godta at han skulle dø. For jeg synes fremdeles det er blodig urettferdig. Jeg har vært et menneske som har hatt stor tro på karma, men den troen er vekk og erstattet med tro på tilfeldigheter og omstendigheter. Har mange ganger ønsket at jeg sørget for andre omstendigheter den dagen han døde. Ønsket at jeg ringte inn til sykehuset tidligere, at jeg hadde bedt de sende en ambulanse, at jeg kunne ha stått på mitt svangerskapet når jeg følte det var noe som ikke stemte. Det er mye jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes.
Det er dette som er min kamp. Å overbevise meg selv om at dette ikke er min feil og det er ikke noe jeg kunne gjort. Jeg kan heller ikke forandre skjebnen. Det som har skjedd har skjedd og det som er gjort er gjort. Akseptere og godta er mine stikkord på veien videre.

 



onsdag 1. august 2012

Angry birds og annet dill

Har ikke vært så flink å oppdatere her den siste tiden. Har vært utslitt av tanker og sorg, og egentlig følt meg nokså tom for ord og energi.
I dag har jeg hatt en ganske god dag så da blir det rom for litt kreativitet. Tommygutten og meg har næmlig laget Angry birds.

Det er utrolig hva man kan gjøre med litt hobbyutstyr, en dæsj kreativitet, litt akrylmaling og en aning superlim :)







Ellers legger jeg ut litt andre bilder hvor jeg har hatt et kreativt øyblikk :)


Et lite tips til dem som synes det koster mye å kjøpe inn mønster papir. Ta et bakgrunnsfotografi samtidig som du tar bilder du skal scrappe. Bearbeid fotografiet på dataen og skriv det ut på akvarellpapir. Blir et meget bra resultat som stemmer overens med teamet du har på bildene :)






                            Ønsker dere alle en kreativ og god uke:)

                                                                                                                           

søndag 22. juli 2012

Du er min drøm



En vakker gutt du er min kjære sønn
Du er alt for meg,
du er min drøm
Du er som en klar stjernenatt som lyser opp min vei,
du er som et bølgedrønn som vekker meg for å minnes  deg
Du er med meg hvor enn jeg går,
og jeg vil savne deg hvor enn jeg står
Aldri blir du glemt min vakre sønn,
du er min sjel, mitt hjerte,
du er min drøm





søndag 1. juli 2012

Dager med savn

Kjenner savner tett i mitt hjerte for øyeblikket. Er på ferie i Danmark, den ferien som lille Oleander skulle vært med på. Den ferien som skulle blitt hans første.

Vi koser oss masse, men kjenner det skal bli godt å komme hjem. Trenger å kjenne litt på sorgen fordi jeg selv vil. I et feriehus med masse mennesker blir det til at sorgen må stenges ute og det blir tungt i lengden. Prøver så godt jeg kan og smile å være glad, være engasjert og optimistisk, men må innrømme at det er tyngre enn jeg først hadde antatt.
Måtte bare skrive litt, tenke litt og føle litt Oleander i mitt hjerte.

fredag 29. juni 2012

Oppdatering og danmarkstur

Den siste tiden har vært travel med både barnedåp, svømme og skoleavslutning for Tommygutten, oppussing (bilder kommer senere) og ferietur til Danmark på tapetet.
Tommygutten og meg i barnedåp


Tommygutten på svømmeavslutning


Vi har nå vært i Danmark i en uke og feriehuset rommer to familier på fire voksne og fem barn. Været her er like skiftende som hjemme i Bergen og vi har hatt både regn, sol, varme, kulde og lyn og torden (gjerne alt på en og samme dag). Vi har så smått begynt å bli kjent med området og hvor veiene fører oss. Vi har også funnet spisesteder som er verdt mer en et besøk.
Fornøyelsesparken Bonbon land er absolutt verdt et besøk. Der er det mye gøy både for barn og voksne!! Fordelen ved å reise før fellesferien er lite og ingen køer.
Nå skal vi nyte den siste uken med god mat og aktiviteter som dyrepark, gocart, tivoli, strand og shopping.  
God sommer til alle som titter innom bloggen.

Glade barn og voksne i Bonbon land

På stranden

Guttaboys har laget øltårn på stranden. Denne kreasjonen måtte foreviges for det var næmlig ikke barna som brukte bøtte og spade mest på strandbesøket.

tirsdag 19. juni 2012

Er jeg sterk?


En ting jeg ikke kommer unna i min sorg er menneskers oppfatning av min sorgprosess og hvor jeg er i den.
En ting jeg finner merkverdig er hvordan andre forteller meg at jeg er kommet langt i prosessen, at jeg er sterk og at jeg er kommet videre. Det er også merkverdig hvordan de rundt setter seg inn i situasjonen ved å forestille seg det verst tenkelige.
Noen ville gått inn i en psykose, andre hadde blitt innlagt på en institusjon og noen hadde rett og slett ikke overlevd.
Men JEG derimot er så sterk.

Sannheten er at jeg føler meg ikke så sterk. Jeg føler meg liten og svak. Jeg er sårbar i situasjoner hvor jeg blir fortalt hvor fint det går med meg. Mest av alt har jeg bare lyst til å hyle og skrike ”det går ikke bra, barnet mitt døde jo”, men jeg hører meg selv si ”jo da, det går no greit, prøver så godt jeg kan”. Svarer jeg rett fra hjerte må jeg gå inn i sorgen og erkjenne den. Da er det ofte lettere å ta snarveien.
Jeg bærer igjen masken min, en maske av mot og stå på vilje.

Jeg har fundert litt over om jeg er ”normal” i sorgprosessen. Det er så mange rundt som hadde reagert så mye kraftigere i sin forestilling over tap av barn. Sannheten er jo at jeg kan ikke gjøre annet enn og forsette. Forsette hverdagen, ta det ansvaret jeg har å være der for de rundt som trenger meg. Og uansett hvor trist og lei jeg er så kommer det en ny dag. Følelsen av tap og urettferdighet sitter i meg langt inne i hjerteroten, men jeg har ikke noe annet valg enn å fortsette.
Så det er det jeg gjør, ønsker de nye dagene velkommen en etter en. Selv de dårlige dagene er velkommen (de er det mange av), fordi etter en dårlig dag kommer det gjerne en god dag.
Lille Oleander


tirsdag 12. juni 2012

Uken før begravelsen




Det er ufattelig hvilke valg et menneske skal måtte ta i løpet av et liv. Disse valgene kan være så unaturlig og groteske at jeg føler det nærmest ikke er menneskelig. Hvordan skal en mor og far kunne ta stilling til hvilke kiste barnet skal gravlegges i, hvilke klær som skal brukes, hvilke blomsteroppsatser skal man ha, åpen eller lukket begravelse, hva skal stå i dødsannonsen.?

Hvordan skal vi kunne velge det??

Min samboer og far til vår vakre sønn hadde første møte med begravelsesbyrået. Jeg maktet ikke. Klarte ikke å forholde meg til det. Ville bare glemme alt som hadde med død og gjøre.
Han kom hjem med en brosjyre. Jeg visste inderlig vel hva som var inne i denne brosjyren og visste at jeg fysisk var nødt til å åpne den.
Inne i den stod valgene jeg hadde om hvordan det estetiske skulle være i min egen sønn sin begravelse.
Jeg brukte flere dager før jeg klarte å bla gjennom den. Denne brosjyren med død i.
Det var bilder av forskjellige kister, blomster og minnesmerker. Alternativer til tekst på bånd og til dødsannonse.
Dette var jo samtidig det eneste jeg fikk gjøre for han, ta disse valgene, og foreldre gjør jo alt for barna sine, så valgene ble tatt med omsorg i sjelen.

Vi valgte til slutt en hvit liten kiste med en enkel blomsteroppsats. På båndet på blomsteroppsatsen sto det ”små føtter setter dype spor” og ”mamma og pappa” Minnesmerket ble et fint hvitt hjerte med hans navn i midten på en gullplate.






søndag 3. juni 2012

Søndagstur

I dag har vi vært på sykkeltur med Tommygutten, venner og fadderbarn. En fin avslutning på helgen som har bestått av en god del gipsing, sparkling og pussing. Barna har kost seg både på sykkelen og i skogen. Søndagsutflukten ble avsluttet med en middag på Egon.
Vi var ikke de eneste som valgte den avslutningen på dagen så bordene var fulle og køen var lang.
Med sultne barn og voksne med lavt blodsukker er ikke lang ventetid på mat det beste, men etter avsluttet Egon besøk noen timer senere var vi fremdeles ved godt mot.
Savnet Oleandergutten min i dag og. Han er stadig med meg i tankene uansett hva vi gjør og hvor vi er.
Til tross for savn og lengsel har vi hatt en fin dag sammen med snille, glade barn og gode venner.
Alt i alt en god søndag.


torsdag 31. mai 2012

Sorg og glede - kampen om plassen

Det er merkelig hvordan jeg  i gitte situasjoner med glede og lykke kan føle meg så uendelig trist. Jeg prøver av og til å illustrere dette i mitt hode, min fantasi for å rasjonalisere disse motstridene følelsene.
Da dukker det opp et hjerte.
Den ene delen er fylt med sorg og den andre med glede.
På ordinære dagen uten sosial sammenkomst av noe slag lar jeg disse to delene finne sin naturlige balanse, få fritt spillerom.
På dager hvor jeg skal møte andre, gå i besøker eller andre festlige anledninger som dukker opp, må jeg la gleden slippe til og oppta mesteparten av plassen i hjerte.  For en begrenset tid er dette helt i orden, men går det for lang tid starter kampen om plassen.
Sorgen ønsker ofte å ta mer plass enn jeg er villig til å gi i slike situasjoner. Det er tungt å bære på disse motstridene følelsene. Å skape balanse er lettere sagt enn gjort. Det går ikke an å skape følelser, men det går an å skjule. Skjule sorg. Frembringe glede, vise glede uten å føle det.
Ser frem til den dagen hvor sorg og glede ikke lenger kjemper om plassen i hjerte, men samarbeider og finner sin naturlige del av livet mitt.




onsdag 30. mai 2012

Malerier og følelser

Har hatt en periode på vell et år hvor jeg ikke har tatt i en pensel, men den tid er over. Det blir naturligvis mye følelser i bildene jeg maler for tiden, siden jeg bærer på alle følelser som er fysisk mulig (føles ihvertfall slik). Det er godt å kunne ha litt å drive på med på tunge dager.


Akryl på lerret 30x30cm

Akryl på lerret 30x30cm

Akryl foto-collage 30x30cm

mandag 28. mai 2012

Fin dag i pinsen.

Det har jo vært knall vær i pinsen så det har vi utnyttet til det maksimale sammen med gode venner som tar oss med på båttur.
På lørdag var vi på en vidunderlig tur med båt i idylliske fanafjorden.
Vi ankret ved en koselig liten holme etter 15min (det er ikke lengden på båtturen som teller) og pakket ut alle pakkenelikkene.
Pakkenelikker i denne sammenheng er alle barna, stoler, bagger, grillmat, hunder, barnevogn, radio, oppblåsbare seler og hvalrosser og slik kunne jeg fortsatt i en evighet.
Det var rett og slett en fantastisk dag med strålende sol, glade barn og solbrente, men lykkelige foreldre.


søndag 27. mai 2012

Sorgen bearbeides også i drømmene

Jeg har blitt vant med å "sovne til sorg".
Jeg er alltid litt ekstra trist når jeg går å legger meg for da dukker Oleander opp. Idet jeg lukker øynene ser jeg det fine ansiktet hans med den litt strenge minen og det gylne litt krøllete håret hans sitt.
Det kommer en følelse av sorg, savn og vemod.

I drømmeland dukker døden opp. Jeg drømmer om Oleander som er død og andre døde babyer.
Ene natten holdt jeg tre døde babyer i armene mine. Den ene var Oleander, den andre vet jeg ikke og den tredje babyen var den som skulle blitt mitt neste barn.
En annen natt drømte jeg at vi drev å skiftet klær på Oleander HELE tiden, samtidig som vi kjørte fra plass til plass. Vi måtte skape minner og fotografere han før han skulle gravlegges.
Når jeg har slike drømmer om natten våkner jeg alltid opp til en ufattelig trist følelse.
Det er vanskelig å beskrive, men det er som om jeg våkner til tristhet, sovner til tristhet om og om igjen, dag etter dag og natt etter natt.

Etter å ha snakket med psykolog om dette har jeg blitt fortalt at dette er helt normalt i en sorg prosess.
Det er underbevisstheten som bearbeider sorgen i drømmene. Det er utrolig slitsomt mens det holder på for du sover kun " på overflaten" mens du drømmer.
Det vil nok gå over etter en viss tid og den dype søvnen vil komme tilbake.
Imellomtiden er det bare å smøre seg med tålmodighet og vente.

onsdag 23. mai 2012

Når virkeligheten inntreffer gang etter gang

Jeg kjenner suget i magen, kvalmen kommer sigende og hetetoktene slår luften ut av meg. Jeg kommer plutselig på at det har virkelig skjedd. Jeg har mistet et barn. Min sønn, vakre Oleander er død.
Alt kommer veltende tilbake. Minner fra svangerskapet, telefonsamtaler jeg hadde den dagen han døde, smerten før han ble født, dagen vi kom hjem fra klinikken, slik strømmer det på..minner.
Det merkeligste er at dette er kun de konkrete minnene om hva som faktisk har skjedd. Det verste er når minner om følelsene kommer tilbake. De følelsene jeg opplevde rett etter den grufulle beskjeden. Panikken, usikkerheten, skjørheten og angsten.
Dette kan oppstå midt på lyse dagen, i butikken eller en stille stund foran tv`en. Det kommer ingen forvarsel. Plutselig bare er jeg der. Midt i sorgens dal, i Oleander land. Der alt er vondt og godt på samme tid.

tirsdag 22. mai 2012

Til ettertanke

Har fundert en del over hvordan jeg har forandret meg i sjelen og hvilke holdning til livet jeg nå har.
Jeg har fått et ganske så ambivalent forhold til det hele. Den uskyldige, naive innstillingen er vekk. Jeg er ikke uredd lenger og tenker ”det skjer ikke med meg”.
Jeg kan ikke lenger klage over de små tingene, for alt kan jo bli så mye verre. Å irritere seg over bagateller virker så meningsløst.  Jeg er trist og lei og så uendelig sliten av å føle det slik, men samtidig vil jeg ikke ha det på noen annen måte. At jeg sørger betyr jo bare at min lille sønn er høyt elsket og dypt savnet.


Jeg har fått spørsmål om jeg er bitter på hva som har skjedd og om jeg ville vært foruten opplevelsen hvis jeg kunne valgt. Jeg har reflektert litt over det hele.
 Jeg er sint og bitter på omstendighetene og tilfeldighetene, men samtidig så utrolig takknemlig for hva det har brakt inn i livet mitt. Jeg ville ikke vært foruten svangerskapet eller det døgnet jeg fikk med gutten min, verken død eller levende. Selv om han døde i magen min og mine drømmer forsvant med han er jeg evig takknemlig. En mamma vil jo aldri være foruten sine barn, selv om de kun får små glimt sammen med dem. Jeg er fortvilet over og ikke kunne se han vokse opp. Det er de små tingene som jeg så inderlig kunne ønske jeg fikk oppleve. Som latter, gråt, de første skrittene, bursdagene, første møte med snøen, sette plaster å blåse på alle sommerskrubbsårene… Jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Jeg er takknemlig for alle de gode sparkene i svangerskapet. Jeg er til og med takknemlig for kvalme, halsbrann, bekkenløsning og alle vondtene. For meg er de bare beviser på hans eksistens og viderefører mitt minne om han. Jeg er også takknemlig for at jeg fikk holde han, stryke på han, føle han og lukte på han etter fødselen. Alle minner er gode minner. Rart hvordan noe kan være så vondt, men likevel så godt.
På mange måter tror jeg man er nødt til å være en englemamma for å forstå akkurat dette.


  ”Det finnes ingen vennskap, ingen kjærlighet, som den mor har til sine barn”
                                                                                                      -Henry Ward Beecher

Tidsperspektiv og sosial aksept.

De sosiale forventningene kommer tidlig i en sorg prosess. Selv om ingen sier noe direkte merker jeg presset. For alle rundt går tiden fort. Det gjorde tiden for meg og før prinsen døde. Hektiske hverdager. Skole, kjøring, henting, middag, klesvask og annet forefallende.
Nå står tiden stille. Klokken og timene går, men sorgtiden er der. Hele tiden. Morgen, middag og kveld.
 Forespørsler om middagsbesøker, andre besøker og sosiale begivenheter er ikke lett. Under sosialt samvær må sorgtiden skjules. Bak smilende munn uten glede i øynene. Bak latter fra magen og ikke hjerte.   Det evinnelige spørsmålet ”hvordan går det” skal besvares. Hvis jeg svarer rett fra hjerte trekker folk seg unna. De vet ikke hvordan de skal hjelpe eller hva de skal gjøre og si. Det vet ikke jeg heller. Og har man det først ”bra” en dag skal man liksom ha det bra neste gang og. Da er letteste utvei og ta på seg smilemasken og si at det går bra. Det skal jo også nevnes at letteste utvei ikke alltid er den beste.

"Nå kan alt skje"

Den uskyldige naive innstillingen til livet er brutalt revet vekk. Den følelsen av at ”det skjer ikke meg” eksisterer ikke. Jeg føler meg utsatt. Som et lett bytte på en åpen mark. Jeg føler at ulykke stirrer meg i bakhode og planlegger sitt neste trekk.
Jeg prøver å gjøre meg så liten og usynlig så mulig. Hvis ingen ser meg, vet hvor jeg er eller hva jeg gjør, da kan jo heller ingenting gale skje.
Med meg i min flukt plan er min sønn og min mann.
”Hvis vi bare forsvinner litt da kan ikke ulykke komme og ta oss. Hvis vi ikke kjører bil da kan vi ikke kræsje. Hvis vi bare spiser grøt da kan vi ikke bli kvelt. Hvis vi ikke sover så kan vi ikke dø om natten. Hvis ikke, hvis bare, hvis ikke, hvis bare…. ”


Det kalles katastrofetanker, og ifølge ekspertene er dette helt normalt. Det er skremmende å sitte med disse tankene, men jeg vet det vil komme en tid hvor alt blir bedre. Hvor den uskyldige naive holdningen til livet blir mer fremtredende. Hvor jeg ikke føler meg utsatt for ulykke, men velsignet med glede og håp.
Det kommer en dag.


Sorgen har ulendt terreng



Tenk hvis sorgen hadde hatt et terreng med slakke sletter og små bakketopper fylt med en eng av blomster.
I stede har den høye, spisse fjell med stup rundt alle kanter, omgitt av skygge. Jeg er nå midt i sorgens landskap. Jeg er ikke mer en på første avsats på sorgens fjell før jeg faller ned igjen. Noen dager har jeg klart å klatret både to og tre avsatser opp før jeg faller helt ned til bunne igjen. Og inn i skyggen.

Noen dager er jeg nesten kommet halvveis opp, da kjenner jeg litt glede. Da ser jeg rundt meg og setter pris på alt jeg har, for derifra er utsikten ganske så praktfull.
Hvis jeg ser ned kan jeg fremdeles se skyggene. Noen ganger velger jeg å klatre ned igjen. Det er litt godt å være der og. Da kan jeg kjenne litt på kulden, og når jeg blir for kald da vet jeg hvor jeg må gå.  Opp igjen.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan se toppen. Vet ikke om jeg noen gang kommer helt til topps, men nesten er godt nok for meg. Fra toppen er sikkert utsikten enestående. Jeg mener å huske å ha sett den før. Det vare før jeg befant meg i skyggene på bunnen. Det var før det ble kaldt.

En dag, en dag skal jeg nå toppen. Men fjellet er høyt og stien er kronglete, og sorgen sti har ulendt terreng.


mandag 21. mai 2012

Sorgens bivirkninger

Ja, tro det eller ei. Sorgen har sine bivirkninger, og de er fysiske.
De rundt tror gjerne at når man mister en kjær og får sorgen tett innpå seg, er det kun følelser av nedstemthet og tristhet som dukker opp.
Ut i fra egen erfaring kan jeg nå fortelle at slik er det ikke. Det er en rekke med plager som dukker opp. Blant disse kan jeg nevne hodepine, svimmelhet, mageknipe, konsentrasjonsvansker, hukommelsesvansker, ekstrem trøtthet og smerter i brystet.


Det er ganske underlig dette med hjertesorg hvor man sier at hjerte blir knust, går i tusen biter osv. Jeg har ikke reflektert over dette noe særlig tidligere, men jeg har heller ikke opplevd ordentlig hjertesorg.
Savnet og sorgen er så sterk at det kjennes fysisk i hjerte. Har blitt skremt av smerten og hvert sikker på at jeg har holdt på å dø av hjerteinfarkt eller blodpropp. Har klart å slå tanken fra meg og resonert meg frem til at det er bare hjertet mitt som sørger, og det er nettopp det det er. Et hjerte i sorg.
Lite visste jeg at det skulle være så vondt.

Den ensomme sorgen


Alt er så tomt og stille. TV`en lager leven i bakgrunnen, mannen prater i telefonen og storebroren maser på sitt. Men alt er så tomt og stille. Jeg er tom og stille. Ingenting er som før, men alt er så det bruker å være.
Jeg mangler noe. Jeg mangler en sønn. Jeg vet han bor i hjertet mitt og der har han det godt, men jeg har det så vondt for jeg er ensom likevel.
Jeg kan ikke stryke på han, lukte på han og gi han det han trenger. Jeg kan kun føle han i hjertet mitt.

Jeg kunne ønske jeg kunne vise han frem til hele verden, og at andre kunne se han smile og le. Jeg kunne ønske jeg fikk ropt ut navnet hans, det fine navnet hans. ”Oleander, nå er det middag”.
Jeg er så stolt av han fordi han var så vakker og perfekt, fordi han er min sønn.
Jeg er så stolt av han som bare en mamma kan være.

Denne stoltheten er gjemt i mitt hjerte. Jeg vet mine ønsker ikke kan gå i oppfyllelse. Mine drømmer om natten er kun et blaff av minner og drømmer om det som skulle ha vært.

Ingen kan se hvor mye mitt hjerte verker, hvor mye lengsel jeg har eller hvor høyt jeg elsker han.
Ingen kan se hvordan morskjærligheten vokser i takt med savnet.
Det er mye ingen kan se, men det er der likevel.



                              ”Jeg bærer på en sorg, ett minne om første og siste gang”
                                                                                                                    -Tor Jonsson

Barselkvinne uten barn

De første seks ukene etter fødselen har vært uvirkelige og vonde. Kunne aldri forestilt meg at jeg noen gang skulle komme hjem etter en fødsel, som barselkvinne UTEN barn.
Som barselkvinne er jeg full i hormoner, har påfølgende vondter etter fødselen og melkespreng.
Ingen tenker stort sett på den fysiske påkjenningen jeg har gått igjennom, for det er ikke noe barn og vise frem. Det er så surrealistisk at jeg knapt husker selv at jeg har født. Minnene rundt fødselen er så nærme, men likevel så utrolig langt vekke.
Det er litt sårt at det hensynet blir litt glemt, men jeg kan ikke klandre de rundt meg. Sorgen veier så mye, mye mer. Og slik skal det være.
Tror bare det er litt ekstra sårt i denne barseltiden, for det fysiske blir en ekstra påminner om hva som skulle vært, men ikke er.

Det stille rom

Det stille rommet. Jeg har sett at mange kaller der nettopp det. Og det er helt riktig. Det er stille der. Det er så stille at du kan høre en knappenål falle. Det er et rom hvor alle snakker lavt og rolig og alle går med lette skritt. Det er også et rom uten barnegråt. Det er der de som for stille barn med englevinger på bor i sitt opphold på sykehuset etter en fødsel.
Merkelig nok opplevde jeg rommet som et rom med en behagelig atmosfære. Rolig og lunt, ydmyke og støttende jordmødre.
Ikke noe press fra de ansatte om at nå er det på tide å dra hjem. Nei, der kan du være så lenge du føler behov for det.

Denne stillheten gikk i grunnen ikke helt til meg før vi reiste hjem. Der og da var det behagelig. I ettertid blir all stillhet et minne om dette rommet og hvorfor vi var der. At den lille gutten våres var død. Og at den stille natten sov jeg med han i mine armer.
I mange uker etter fødselen sov vi med tv`en på om natten og på dagen var alltid behovet for bakgrunns støy til stede.
Det har forandret seg nå. Jeg kan nå ”lytte” til stillheten og frivillig minnes om denne dagen.

Første møte med engelen min Oleander


Jeg må ærlig innrømme at min første reaksjon etter vi fikk dødsmeldingen var ”få han ut, jeg vil ikke se, vil ikke vite, vil ikke høre”.
Heldigvis fikk jeg grei beskjed på at det beste er å føde så sant man kan. Det er ikke bare bare å ta keisersnitt og leve i en rekonvalesens tid uten barn. Dette er jeg utrolig glad for i dag.

Tror de fleste av oss har et anstrengt forhold til døden, både det å snakke om det og det å se døde mennesker. Særlig når døden er nær innpå deg og du ikke vet hva du kan forvente.
Jordmødrene spurte meg om jeg ville at de skulle legge han på brystet mitt etter han kom ut. Dvelte i grunnen litt rundt dette (her er det igjen frykten for det ukjente som slår inn), men etter å ha blitt fortalt at han ville da være varm og jeg ville være takknemlig for denne stunden i ettertid måtte jeg si meg selv enig. 

Da jeg så han for første gang ble jeg trist, glad, usikker og forundret. Var det virkelig slik barnet mitt så ut. Han var jo vakker, perfekt og akkurat slike et barn skal være. Vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg (for han var jo bare et barn), men jeg har alltid forbundet døden med noe skummelt og fryktinngytende. Noe man helst ikke vil se eller forholde seg til.
Men slik var det altså. Han lå oppå meg, varm og god med et blått helseteppe rundt seg. Han luktet den gode nyfødt lukten som spedbarn gjør. Han var akkurat lik alle andre barn, bare livløs og stille.
Han så så fredfull ut. Dette hjelper litt på min dårlige samvittighet som en mor som ikke har klart å beskytte barnet sitt. Jeg tror ikke han har hatt det vondt. Han så i hvert fall ikke slik ut.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...