På tjukken igjen

Lenge siden sist. Får begynne med å beklage min fraværenhet. Blogging har ikke stått på prioriteringslisten på en stund, men håper det endrer seg nå som jeg er hjemme og har litt mer tid :)

Vi venter en liten gutt til!
Jeg er i skrivende stund 24 uker på vei. 
Vi har vært tilbakeholden med å publisere graviditeten. Det er mye tanker rundt det å være gravid igjen og jeg er selvsagt utrolig redd for en gjentakelse av tidligere opplevelser.
Til forskjell fra graviditeten med Wilhelm og nå, er at jeg er mye tryggere på med selv. Jeg vet mer hva jeg kan forvente og hva jeg har krav på i svangerskapet. Jeg har stått på Fragmin og Albyl-E siden begynnelsen av svangerskapet i motsetning til forrige svangerskap hvor jeg nærmest måtte kjempe meg til nødvendige medisiner. Bare det har gjort den første tiden mye lettere.

Jeg fikk også tildelt  time på KK til doppler undersøkelse tidlig i svangerskapet. Bare det har vært betryggende og vite at de faktisk har meg i systemet på KK og viser at de har tenkt å gi meg god oppfølging. Jeg var på doppler undersøkelsen på mandag som var og alt står bra til. Gutten er stor og har en estimert vekt på 786 gram :) 
Kanskje jeg får en liten prins over 3 kg denne gangen?

Lille Trille Wilhelm vokser og gror og er ikke trillende rundt lenger. (Kanskje på tide å sløyfe lille trille ;) hehe) . Han freser rundt med stadig gode påfunn. Han er ikke redd for noen ting og klatrer på alt som klatres kan (til min store frustrasjon, for jeg er på randen til nervesammenbrudd når han holder på).
Han begynte i barnehage i begynnelsen av august og jeg ser at det har gjort han godt. Han stortrives sammen med de andre barna og tantene som jobber der. Han er litt av en utforsker og skal prøve alt.

Tommygutten er begynt i fjerde klasse, tar bussen til og fra skolen og er blitt skikkelig stor. Nå har han begynt på breakdance og speider og er blitt en travel kar. Han er verdens BESTE storebror. Han diller, duller, leker og koser med Wilhelm og, Wilhelm bare digger han! 
(jeg synes det er litt urettferdig men Tommy får mye mer kos av Wilhelm enn hva jeg får..)

Vell, det var en liten-stor nyhet og oppdatering fra meg :)
Ha en fin dag!!

Sukk...englemamma jeg..med det som følger med

Vel, det er ikke alltid like lett å være englemamma gitt. Jeg visste dagen ville komme, ja har igrunnen bare gått og ventet, og nå sånn helt plutselig var den her.
En skikkelig flom av følelser veltet frem og jeg var på nippet til å begynne å stortute  PÅ JOBBEN. Ingen flukt mulighet og kunder virrende rundt i lokalet.
Det eneste som skulle til for å utløse denne overveldende flommen av følelser var EN trist sang på radioen, EN samtale (som forøvrig var velmenende og ironisk) og EN tanke fra min side. Jepp, da var det gjort.

Jeg hater å være så sårbar. Jeg hater å være en slik person som ikke tåler en spøk eller er overfølsom i forskjellige sammenhenger. Jeg hater å være en slik person som tar ting til seg i verste mening. Jeg hater å være en slik person som lar negative tanker ta over det positive. 

Jeg har ikke lyst til å være slik lenger. Jeg har lyst til å være slik jeg var før da selvtilliten var et par hakk høyere og jeg faktisk tålte en fleip. Jeg tåler selvsagt litt, men det skal ikke så mye til før jeg blir småparanoid og begynner å vri alt om i negativ retning. 
For å si det rett ut så føler jeg meg mange ganger DUM. Som i mindre intelligent og kan absolutt ingen ting.
Selvtilliten er med andre ord....lav.

Om det er sorgen over å ha mistet, ny livserfaring og endringer som ikke var med i planen, det å være hjemmeværende over lenger tid eller en kombinasjon av alt dette som gjør at selvfølelsen er laber vet jeg ikke. Men jeg vet såpass at jeg trives IKKE med det.

Det kan ut i fra dette se ut til at jeg har det helt forferdelig på jobben, men det er overhodet ikke tilfelle. Jeg trives og menneskene jeg jobber med er kjempe hyggelige. Det er bare meg som er litt følsom for øyeblikket.

Ser det blir ett litt rotete innlegg dette her, men det får så være. Når det er rotete i topplokket er det lett for at strukturen faller vekk i mine skriblerier. 

Til dere som leser og kommenterer. Tusen takk for at dere engasjerer dere. Det betyr så mye. Håper dere ikke mister motet av et litt rotete tirsdags-kveld-innlegg, men at jeg ser dere igjen her inne neste gang.
Ser det er kommet noen nye følgere her inne så vil benytte anledningen til å ønske dere velkommen (håper heller ikke dere tar skrekken av kaoset). Kjempe kjekt å se dere her inne!

Ønsker dere en god kveld
Klem fra meg

Derfor døde Oleander, blodproppsykdom og utredning

Jeg har vurdert frem og tilbake i hvilke grad jeg skal dele. Jeg føler på mange måter at jeg blander privat og personlig, men samtidig så henger det ene sammen med det andre. Jeg deler min sønn i himmelen, mine følelser rundt det å miste et barn i dødfødsel og da blir det på mange måter naturlig å dele årsaken også. Men jeg kan ikke dele årsaken uten å dele hvilke betydning årsaken har for fremtiden.

Jeg vet at overskriften i dag ser rimelig brutal ut og nokså dramatisk. Nå er det jo en gang slik at dette livet er litt brutalt, og å pynte på sannheten er man som oftest ikke tjent med. Så nå får det briste eller bære.

Nå har jeg fått bekreftet at jeg har en blodproppsykdom. Denne sykdommen har gjort slik at Oleander gutten min døde i slutten av svangerskapet. Jeg har ikke delt så mye med dere om selve dødsårsaken annet enn at morkaken løsnet akutt. Det er fordi jeg tidligere ikke har fått bekreftet årsaken hundre prosent. Det har vært en lang prosess med venting og atter venting. Det har vært en kamp gjennom svangerskapet med Lille Trille for å få nødvendige blodfortynnende medisiner (jeg vil skrive mer om dette senere).
Det hele har vært utmattende og slitsomt.

Dette syndromet som jeg har heter Antifosfolipidsyndrom. Det er en tilstand hvor immunsystemet lager antistoffer som gjør at man får økt risiko for blodpropp.
Lupus Antikoagulant er et av disse antistoffene og i mitt tilfelle er det denne prøven som er positivt. For de som ønsker å lese mer om det skriver bloggeren Lupusmamma veldig godt og beskrivende i bloggen sin.

Det er ikke mange som får blodpropp utenom svangerskap, men risikoen er høyere enn for dem uten dette syndromet.
Jeg prøver ikke å tenke for mye på at jeg kan få blodpropp, men det er klart at det murrer i bakhodet. Jeg kjenner litt ekstra etter på vondter for tiden. Men samtidig er jeg ikke så veldig urolig for denne sykdommen nå som jeg ikke er gravid. Jeg vet nå at den er der (og det er alltid bedre å vite enn og ikke vite).

Det som er en av mine større bekymringer med tanke på sykdom er nå videre utredning for Lupus (SLE). Lupus antikoagulant og Lupus SLE er ikke det samme. SLE er en sykdom hvor kroppen angriper seg selv. Både indre og ytre organer kan bli betente. Noen lever fint med denne sykdommen mens andre er hardere rammet og blir VELDIG syk. Sykdommen har også perioder den er mer aktiv enn andre.

Jeg liker jo ikke tenke på meg selv som en hypokonder, men må  innrømme at jeg er ikke helt venn med skjebnen for øyeblikket og statistikk er ikke bare statistikk lenger. Jeg VET at noen havner på feil side.
Bekymret for fremtidig helse er jeg. Jeg er redd for å ikke fungere i arbeidslivet. Jeg er redd for at kroppen min skal begrense meg, men jeg er samtidig redd for å klage for mye. Jeg prøver helst å ikke kjenne etter. Jeg er såpass sta at jeg helst ikke skal innrømme når mine grenser er nådd. 

Dagen da morkaken løsnet når jeg var gravid med Oleander og jeg regelrett trodde jeg skulle dø av smerte, ringte jeg ikke ambulansen. Mannen var på jobb og jeg satt alene hjemme. Som vanlig var jeg nødt til å strekke strikken lengst mulig ved å vente og vente, for å kjenne om det ble bedre… Dumme, dumme meg. Jeg angrer sånn på den avgjørelsen at jeg kjenner det vrenger seg inne meg her jeg sitter å skriver. HVORFOR må jeg være så sta?? Kanskje han kunne vært i livet hvis det ikke hadde vært for den idiotiske staheten min. Akkurat når det gjelder den avgjørelsen er jeg så utrolig sint på meg selv.

Nå starter utredningen. Er redd jeg må kjempe meg gjennom den. Etter min erfaring i de to siste svangerskapene mine har jeg mistet min tillit til leger og helsevesenet.
Det jeg har lest meg frem til er at selve utredningen er en lang prosess. Det kan faktisk ta opp til flere år. Noe av ferden vil jeg ta dere med på, men jeg ønsker ikke å dele alle mine vondter og plager. Det blir på en måte litt for privat. 
Det skal jammen være nok av utfordringer i dette livet. Det er nå helt sikkert! 

Oppdatering; Ny jobb og fredagens sammenkomst

På onsdag skrev jeg et innlegg om sosiale sammenkomster sammen med sorg. Innlegget finner du HER.
Tenkte jeg skulle gi en liten oppdatering om hvordan det gikk på fredagen. Som jeg skrev så gruet jeg meg en del i forkant.

Over til fredagen..,kvelden gikk over all forventning! Jeg ble utrolig godt mottatt. Folk var så utrolig vennlig og imøtekommende at jeg umiddelbart slappet mer av. Det var kun et par utfordrende situasjoner med tanke på alle disse typiske "bli kjent spørsmålene". Med gode tips fra Lammelårtanker gikk kvelden strålende.
På en eller annen måte klarte jeg å unngå å måtte fortelle det ene og andre, og det hjalp godt på sjeleroen.

I dag har jeg hatt min første arbeidsdag.
Det er over to år siden jeg har vært i jobb, så det var en sliten meg som kom hjem i dag. Kjenner det godt på kroppen at den har vært over gjennomsnitt aktiv i forhold til mine vante hjemmeværende dager, men GU så fantastisk å faktisk gjøre noe. (må jo si at å komme hjem til ryddig hus og middag på bordet er ikke feil det heller..)

Nå tar jeg kveld, som sagt er litt trøtt og sliten i dag.
Ønsker dere alle en fortreffelig mandags-aften!

Sosiale sammenkomster sammen med sorg

Det nærmer seg en ny epoke i livet mitt. På mandag bærer det ut i arbeid igjen. Dolly Parton sin sang "working 9 to 5" spilles på repeat i hodet mitt. 
Sammen med arbeid kommer også en del sosiale begivenheter. Allerede på fredag er en slik begivenhet. Jeg gleder meg og er utrolig glad for å få lov til å delta til tross for at jeg sånn egentlig ikke er begynt enda. 

Så over til en av mange utfordringer som kommer sammen med dødfødsel, sorg, savn og det å være mamma til en gutt i himmelen.
Det nærmer seg ett og et halv år siden han døde. Iløpet av denne tiden har livet mitt sakte men sikkert falt tilbake til det normale. Hverdagen har vært lenge, både med hverdagsgleder, utfordringer og sorg. Denne hverdagen kan jeg etterhvert. Det sosiale livet mitt er nesten som før. Mange av mine venner er fortsatt mine venner, noen har jeg mistet fullstendig kontakten med og andre er sakte men sikkert på vei inn i livet mitt igjen.

Jeg har holdt meg unna store sosiale sammenkomster siden Oleander døde. Missforstå meg rett, jeg ER supersosial av meg, men kun i mine nære kretser, hvor jeg føler meg trygg. Jeg liker meg i flokken min !
På fredag er ikke flokken der. Det er meg og ukjente mennesker som skal bli kjent med meg, og som jeg skal bli kjent med. En viss mengde informasjon er "påkrevd"når man skaper kontakt, knytter bånd og skaper relasjoner med andre mennesker. Denne informasjonen er veldig på generelt plan om tidligere jobb, fritisaktiviteter, familie og barn. 
HVOR MANGE BARN HAR DU? 
Jeg vet jeg kommer til å få dette spørsmålet flere ganger iløpet av kvelden. Jeg har opplevd spørsmålet tidligere og hver eneste gang er jeg like lite forberedt, stammer, stusser og snur meg halvveis vekk. Folk må jo tro jeg ikke er ved mine fulle fem. Det ser tilsynelatende ut som jeg ikke vet hvor mange barn jeg har.. Jeg er klar over dette selv, og blir da enda mer stresset over situasjonen.
Oppfølgingspørsmålet til hvor mange barn har du er HVOR GAMMEL ER BARNA DINE DA? 
Hvis jeg har svart at jeg har tre barn (som jeg har) ,og må fortelle hvor gammel de er ser jeg folk trekker seg unna og blir ukomfortabel når jeg forteller at jeg har et barn som døde.
Hvis jeg sier jeg har to får jeg så uhorvelig dårlig samvittighet for å ikke inkludere lille Oleander i himmelen. Jeg føler meg som verdens verste mor.
Feil blir det uansett. Føler at i en slik situasjon kan jeg bare ikke vinne. Skulle ønske at folk kunne se det på meg, hun har en gutt i himmelen, men hun har det bra så jeg trenger ikke føle meg utilpass i nærheten av henne.. Det hadde vært så mye lettere.

Akkurat nå så lader jeg opp. Jeg lader opp sinnet til å håndtere eventuelle situasjoner som måtte oppstå på fredag. Skal tross alt begynne å jobbe for bedriften så jeg ønsker å gi en godt førsteinntrykk.

Gi meg styrke og mot. Dette skal jeg klare.

Han var så sinna

Han var så sinna, denne lille gutten. Hvorfor han ble så sinna visste han ikke. Det var ikke alltid det hadde skjedd noe spesielt eller noen hadde sagt noe dumt for å terge han. Det bare skjedde. Ikke visste han egentlig hva han tenkte på når han ble sint heller.

Når han var sinna ble han sterk som en okse. Uante krefter

vokste frem i armene, og han klarte å løfte benker og skrivepulter akkurat sånn som Batman og Captain America kunne.

Noen ganger kastet han ting også. Heldigvis for han var det ikke alltid det var ting som kunne bli ødelagt. Det kom helt an på hva som sto nærmest. Og enda heldigere var han hvis ikke det sto noen i nærheten, for han ville jo egentlig ikke treffe noen. Han likte jo ikke at andre fikk vondt.
Han så at de andre barna rundt han var redde. De var redde for at han skulle bli sint på dem og kanskje treffe dem. Det var ikke alle barna som var redde, noen syntes det var gøy når han ble så sinna. Av og til gjorde de slik at han ble sinna helt med vilje.
 Når dette skjedde var det han som fikk kjeft.
Noen dager fikk han ikke lov til å være med de andre barna på skolen. De voksne på skolen var redde for at han skulle bli sint og skade noen. Selv om de ikke sa akkurat dette visste han det inni seg. For han visste jo at han var sint.
Når han var alene på skolen fikk han lese bøker og bygge lego. Han likte å sitte for seg selv for da var det stille rundt han og han trengte ikke være redd for at han skulle bli sint. 

Han var egentlig ganske mye redd. Det var ikke bare det at han kunne bli sinna han var redd for, det var en ting til, men det ville han ikke fortelle til noen for han syntes det var litt skummelt. Og når han syntes det var skummelt syntes han også at det var litt flaut, for han var jo en tøff gutt. Like tøff som superheltene heltene i Justice League. 

Når han ble sint hjemme sa han av og til stygge ting. Han sa det sånn at andre også kunne være litt lei seg, så slapp han og være lei seg helt alene.
Noen ganger sa han at han ønsket at andre skulle dø. Han hadde til og med sagt at han ønsket at mamma og pappa skulle dø og at han hatet dem.
Han ønsket jo ikke det. Han hatet dem heller ikke. Det var bare noe han sa fordi han var så fryktelig sint og lei seg. Etterpå så angret han.
Han hadde jo opplevd døden. Og døden gjorde han redd. Han hadde også lært noe. Han hadde lært at alle kunne dø. Til og med de han var glad i kunne dø. Du trengte heller ikke være gammel for å dø sånn som han trodde tidligere.

Det var kun superhelte som ikke kunne dø,.. næmlig.