søndag 10. november 2013

Hei bloggen

Det er lenge siden sist nå. Jeg har tenkt mye på deg, hatt dårlig samvittighet og skjøvet deg fra meg. Jeg vet jeg burde tatt tastaturet fatt, men sant skal sies at jeg har ikke hatt lyst, inspirasjon eller kreativitet ved min side. Jeg har følt hele deg nokså meningsløs til tider. Hvorfor skal jeg fortsette liksom?

Jeg har forsvunnet litt inn i mitt lukkede jeg. Mange tror gjerne at jeg er en åpen sjel, at jeg forteller det meste som er ved mitt hjerte, men i virkeligheten gjør jeg egentlig ikke det.
Å skrive ned sine sorger, frustrasjoner, tanker og følelser er ikke det samme som å dele åpenhjertig fra sjelen. Fortelle mennesker ansikt til ansikt.., noe jeg ikke er spesielt god til. Og bruke deg bloggen er for meg en lettere løsning for å lette på sjelen, sortere tanker og få ut mine frustrasjoner. Det er en løsning med et snev av feighet.

Jeg finner situasjonen jeg befinner meg i ganske så ironisk. Jeg kjenner jeg trenger deg bloggen. Akkurat nå faktisk, nå som jeg har minst lyst til å være med deg. 
Jeg er trøtt for tiden, trøtt av å være meg, trøtt av å spille arbeidsrollen, mammarollen, jeg-er-sterk rollen. Mesteparten av dagen spiller jeg et skuespill. Alle gjør jo det til en viss grad for i samfunnet er det faktisk påkrevd. Det å være sårbar, ekte og vise seg fra et menneskelig plan er nokså tabu. I dag skal vi være så perfekt og lykkelig. Det er gjerne ikke slik at vi SKAL være perfekt og lykkelig, men vi skal VISE oss frem i en  illusjon av dette slaget. En feig og ikke menneskelig illusjon. 
Vi skal gjemme oss bak facebook profiler, twitter profiler og blogger. Vi skal oppdatere status-er, skrive teite forkortelser og engelske mote-ord som skal beskrive hele din tilværelse. På toppen av det hele skal vi legge ut bilder av alt som lar seg fotografere. Vi trenger ikke prate med hverandre, utvikle sosiale ferdigheter, måtte erkjenne seg selv og sine følelser eller vise empati og forståelse for andre. Vi trenger kun å trykke på liker eller liker ikke, så har vi gjort vårt. Da har vi bidratt til å gi det som ””trengs” til den som trenger det..
Å være ekte er blitt tabu.

Jeg vet det bloggen, at selve innlegget er full av selvmotsigelser, men jeg er like farget av sosiale medier jeg som alle andre.
Nå skal jeg gjøre det alle andre gjør, poste innlegget på facebook siden til bloggen og dele det på min personlige facebook side. Noe jeg selvsagt gjør for å nå ut til flest mulig lesere. Jeg deler av sjelen på den litt feige måten jeg kan, i stedet for å ta opp telefonen og ringe en venninne..


Vi skrives plutselig igjen bloggen. Når vet jeg ikke, men senere enn du tror og før enn du aner.

7 kommentarer:

  1. *klemmepå*
    Men jeg er sånn jeg også altså.. Lettere å skrive enn å si :)

    SvarSlett
  2. Hei på du. Det å blogge er en fulltidsjobb innimellom? Det krever mye tid og masse tankevirksomhet å skrive en blogg. Men fy så mye bloggen gir igjen i form av kommentarer fra andre, noe å le av og noe å gråte over. Kjenner igjen frustrasjonen i forholdt til blogging, men hold ut å ta heller en pause i ny og ne. Skriv av hjertens lyst og hva du føler for. Hent inspirasjon hos andre bloggere, det er lov! Men det er vel flust med artige hverdagssituasjoner hjemme hos dere? Det er hverdagssituasjonene som slår an hos leserne. Min erfaring i hvert fall. Ha en knallfin dag. Klem fra mette som jobber med lenker, vinduer og div :-)

    SvarSlett
  3. Jeg bruker også bloggen til å lufte tanker og få ut litt følelser, og vet du hva? Ikke ha dårlig samvittighet for at det blir perioder med skrivetørke. Du skriver vel først og fremst bloggen for deg selv og ikke for leserne dine? Ta det etter ditt behov og tempo!

    SvarSlett
  4. Skulle egentlig skrive litt mer, men plutselig streiket tastaturet på ipaden....

    Hvertfall: enig i det du skriver om at man skal virke perfekt og lykkelig utad på sosiale medier. Folk har vel alltid levd litt bak fasader, men nå blir lykkehysteriet veldig tredd ned over hodet på oss, når alle blir så tilgjengelige og det blir så lett å dele.

    SvarSlett
  5. Hei ;)
    Veldig mye sant i det du skriver, og jeg kjenner meg igjen. Kan til tider føles meningsløst med blogging. Eg blogger jo for min egen del, har så mange tanker, og det er jo kjekt å dele de med noen. Men en vil jo gjerne at andre skal like å lese det en skriver også... Så da prøver en jo gjerne å skrive ting som kanskje interreserer andre. Da stopper det til tider opp for meg... Så eg tenker det viktigste er å skrive det en har på hjertet ;) Bloggen min er til for meg, og vil andre lese det, er det kjempe kjekt ! eg må si eg har savnet deg eg... men ikkje få mer dårlig samvittighet nå, det er ikkje meningen ;) Men eg synes du er flink til å skrive, og du deler mye viktig, og som er fint å lese.

    Synes du skal slappe av og ta det i ditt eget tempo, skriv når du har lyst ;)
    Varm klem til deg

    SvarSlett
  6. .. men jeg tror at bloggen har en funksjon for flere enn deg, det du skriver betyr noe! Noen ganger er det lettere å skrive til "alle" enn å ringe en venn. Kanskje er vi redde for å forstyrre? Når vi blogger kan den som er interessert svare..

    SvarSlett
  7. det er helt sant det du sier. jeg er også lei å vise meg lykkelig og perfect hele tiden. Klem fra en fast leser. Håper du blir bedre snart!

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...