Hei bloggen

Det er lenge siden sist nå. Jeg har tenkt mye på deg, hatt dårlig samvittighet og skjøvet deg fra meg. Jeg vet jeg burde tatt tastaturet fatt, men sant skal sies at jeg har ikke hatt lyst, inspirasjon eller kreativitet ved min side. Jeg har følt hele deg nokså meningsløs til tider. Hvorfor skal jeg fortsette liksom?

Jeg har forsvunnet litt inn i mitt lukkede jeg. Mange tror gjerne at jeg er en åpen sjel, at jeg forteller det meste som er ved mitt hjerte, men i virkeligheten gjør jeg egentlig ikke det.
Å skrive ned sine sorger, frustrasjoner, tanker og følelser er ikke det samme som å dele åpenhjertig fra sjelen. Fortelle mennesker ansikt til ansikt.., noe jeg ikke er spesielt god til. Og bruke deg bloggen er for meg en lettere løsning for å lette på sjelen, sortere tanker og få ut mine frustrasjoner. Det er en løsning med et snev av feighet.

Jeg finner situasjonen jeg befinner meg i ganske så ironisk. Jeg kjenner jeg trenger deg bloggen. Akkurat nå faktisk, nå som jeg har minst lyst til å være med deg. 

Jeg er trøtt for tiden, trøtt av å være meg, trøtt av å spille arbeidsrollen, mammarollen, jeg-er-sterk rollen. Mesteparten av dagen spiller jeg et skuespill. Alle gjør jo det til en viss grad for i samfunnet er det faktisk påkrevd. Det å være sårbar, ekte og vise seg fra et menneskelig plan er nokså tabu. I dag skal vi være så perfekt og lykkelig. Det er gjerne ikke slik at vi SKAL være perfekt og lykkelig, men vi skal VISE oss frem i en  illusjon av dette slaget. En feig og ikke menneskelig illusjon. 

Vi skal gjemme oss bak facebook profiler, twitter profiler og blogger. Vi skal oppdatere status-er, skrive teite forkortelser og engelske mote-ord som skal beskrive hele din tilværelse. På toppen av det hele skal vi legge ut bilder av alt som lar seg fotografere. Vi trenger ikke prate med hverandre, utvikle sosiale ferdigheter, måtte erkjenne seg selv og sine følelser eller vise empati og forståelse for andre. Vi trenger kun å trykke på liker eller liker ikke, så har vi gjort vårt. Da har vi bidratt til å gi det som ””trengs” til den som trenger det..
Å være ekte er blitt tabu.

Jeg vet det bloggen, at selve innlegget er full av selvmotsigelser, men jeg er like farget av sosiale medier jeg som alle andre.
Nå skal jeg gjøre det alle andre gjør, poste innlegget på facebook siden til bloggen og dele det på min personlige facebook side. Noe jeg selvsagt gjør for å nå ut til flest mulig lesere. Jeg deler av sjelen på den litt feige måten jeg kan, i stedet for å ta opp telefonen og ringe en venninne..

Vi skrives plutselig igjen bloggen. Når vet jeg ikke, men senere enn du tror og før enn du aner.