Oppdatering og danmarkstur

Den siste tiden har vært travel med både barnedåp, svømme og skoleavslutning for Tommygutten, oppussing (bilder kommer senere) og ferietur til Danmark på tapetet.

Tommygutten og meg i barnedåp

Tommygutten på svømmeavslutning

Vi har nå vært i Danmark i en uke og feriehuset rommer to familier på fire voksne og fem barn. Været her er like skiftende som hjemme i Bergen og vi har hatt både regn, sol, varme, kulde og lyn og torden (gjerne alt på en og samme dag). Vi har så smått begynt å bli kjent med området og hvor veiene fører oss. Vi har også funnet spisesteder som er verdt mer en et besøk.
Fornøyelsesparken Bonbon land er absolutt verdt et besøk. Der er det mye gøy både for barn og voksne!! Fordelen ved å reise før fellesferien er lite og ingen køer.
Nå skal vi nyte den siste uken med god mat og aktiviteter som dyrepark, gocart, tivoli, strand og shopping.  
God sommer til alle som titter innom bloggen.

Glade barn og voksne i Bonbon land

På stranden

Guttaboys har laget øltårn på stranden. Denne kreasjonen måtte foreviges for det var næmlig ikke barna som brukte bøtte og spade mest på strandbesøket.

Er jeg sterk?

En ting jeg ikke kommer unna i min sorg er menneskers oppfatning av min sorgprosess og hvor jeg er i den.
En ting jeg finner merkverdig er hvordan andre forteller meg at jeg er kommet langt i prosessen, at jeg er sterk og at jeg er kommet videre. Det er også merkverdig hvordan de rundt setter seg inn i situasjonen ved å forestille seg det verst tenkelige.
Noen ville gått inn i en psykose, andre hadde blitt innlagt på en institusjon og noen hadde rett og slett ikke overlevd.
Men JEG derimot er så sterk.

Sannheten er at jeg føler meg ikke så sterk. Jeg føler meg liten og svak. Jeg er sårbar i situasjoner hvor jeg blir fortalt hvor fint det går med meg. Mest av alt har jeg bare lyst til å hyle og skrike ”det går ikke bra, barnet mitt døde jo”, men jeg hører meg selv si ”jo da, det går no greit, prøver så godt jeg kan”. Svarer jeg rett fra hjerte må jeg gå inn i sorgen og erkjenne den. Da er det ofte lettere å ta snarveien.
Jeg bærer igjen masken min, en maske av mot og stå på vilje.

Jeg har fundert litt over om jeg er ”normal” i sorgprosessen. Det er så mange rundt som hadde reagert så mye kraftigere i sin forestilling over tap av barn. Sannheten er jo at jeg kan ikke gjøre annet enn og forsette. Forsette hverdagen, ta det ansvaret jeg har å være der for de rundt som trenger meg. Og uansett hvor trist og lei jeg er så kommer det en ny dag. Følelsen av tap og urettferdighet sitter i meg langt inne i hjerteroten, men jeg har ikke noe annet valg enn å fortsette.
Så det er det jeg gjør, ønsker de nye dagene velkommen en etter en. Selv de dårlige dagene er velkommen (de er det mange av), fordi etter en dårlig dag kommer det gjerne en god dag.

Lille Oleander

Uken før begravelsen

Det er ufattelig hvilke valg et menneske skal måtte ta i løpet av et liv. Disse valgene kan være så unaturlig og groteske at jeg føler det nærmest ikke er menneskelig. Hvordan skal en mor og far kunne ta stilling til hvilke kiste barnet skal gravlegges i, hvilke klær som skal brukes, hvilke blomsteroppsatser skal man ha, åpen eller lukket begravelse, hva skal stå i dødsannonsen.?

Hvordan skal vi kunne velge det??

Min samboer og far til vår vakre sønn hadde første møte med begravelsesbyrået. Jeg maktet ikke. Klarte ikke å forholde meg til det. Ville bare glemme alt som hadde med død og gjøre.
Han kom hjem med en brosjyre. Jeg visste inderlig vel hva som var inne i denne brosjyren og visste at jeg fysisk var nødt til å åpne den.
Inne i den stod valgene jeg hadde om hvordan det estetiske skulle være i min egen sønn sin begravelse.
Jeg brukte flere dager før jeg klarte å bla gjennom den. Denne brosjyren med død i.
Det var bilder av forskjellige kister, blomster og minnesmerker. Alternativer til tekst på bånd og til dødsannonse.
Dette var jo samtidig det eneste jeg fikk gjøre for han, ta disse valgene, og foreldre gjør jo alt for barna sine, så valgene ble tatt med omsorg i sjelen.

Vi valgte til slutt en hvit liten kiste med en enkel blomsteroppsats. På båndet på blomsteroppsatsen sto det ”små føtter setter dype spor” og ”mamma og pappa” Minnesmerket ble et fint hvitt hjerte med hans navn i midten på en gullplate.

Søndagstur

I dag har vi vært på sykkeltur med Tommygutten, venner og fadderbarn. En fin avslutning på helgen som har bestått av en god del gipsing, sparkling og pussing. Barna har kost seg både på sykkelen og i skogen. Søndagsutflukten ble avsluttet med en middag på Egon.
Vi var ikke de eneste som valgte den avslutningen på dagen så bordene var fulle og køen var lang.
Med sultne barn og voksne med lavt blodsukker er ikke lang ventetid på mat det beste, men etter avsluttet Egon besøk noen timer senere var vi fremdeles ved godt mot.
Savnet Oleandergutten min i dag og. Han er stadig med meg i tankene uansett hva vi gjør og hvor vi er.
Til tross for savn og lengsel har vi hatt en fin dag sammen med snille, glade barn og gode venner.
Alt i alt en god søndag.