Uken før begravelsen

Det er ufattelig hvilke valg et menneske skal måtte ta i løpet av et liv. Disse valgene kan være så unaturlig og groteske at jeg føler det nærmest ikke er menneskelig. Hvordan skal en mor og far kunne ta stilling til hvilke kiste barnet skal gravlegges i, hvilke klær som skal brukes, hvilke blomsteroppsatser skal man ha, åpen eller lukket begravelse, hva skal stå i dødsannonsen.?

Hvordan skal vi kunne velge det??

Min samboer og far til vår vakre sønn hadde første møte med begravelsesbyrået. Jeg maktet ikke. Klarte ikke å forholde meg til det. Ville bare glemme alt som hadde med død og gjøre.
Han kom hjem med en brosjyre. Jeg visste inderlig vel hva som var inne i denne brosjyren og visste at jeg fysisk var nødt til å åpne den.
Inne i den stod valgene jeg hadde om hvordan det estetiske skulle være i min egen sønn sin begravelse.
Jeg brukte flere dager før jeg klarte å bla gjennom den. Denne brosjyren med død i.
Det var bilder av forskjellige kister, blomster og minnesmerker. Alternativer til tekst på bånd og til dødsannonse.
Dette var jo samtidig det eneste jeg fikk gjøre for han, ta disse valgene, og foreldre gjør jo alt for barna sine, så valgene ble tatt med omsorg i sjelen.

Vi valgte til slutt en hvit liten kiste med en enkel blomsteroppsats. På båndet på blomsteroppsatsen sto det ”små føtter setter dype spor” og ”mamma og pappa” Minnesmerket ble et fint hvitt hjerte med hans navn i midten på en gullplate.