Er jeg sterk?

En ting jeg ikke kommer unna i min sorg er menneskers oppfatning av min sorgprosess og hvor jeg er i den.
En ting jeg finner merkverdig er hvordan andre forteller meg at jeg er kommet langt i prosessen, at jeg er sterk og at jeg er kommet videre. Det er også merkverdig hvordan de rundt setter seg inn i situasjonen ved å forestille seg det verst tenkelige.
Noen ville gått inn i en psykose, andre hadde blitt innlagt på en institusjon og noen hadde rett og slett ikke overlevd.
Men JEG derimot er så sterk.

Sannheten er at jeg føler meg ikke så sterk. Jeg føler meg liten og svak. Jeg er sårbar i situasjoner hvor jeg blir fortalt hvor fint det går med meg. Mest av alt har jeg bare lyst til å hyle og skrike ”det går ikke bra, barnet mitt døde jo”, men jeg hører meg selv si ”jo da, det går no greit, prøver så godt jeg kan”. Svarer jeg rett fra hjerte må jeg gå inn i sorgen og erkjenne den. Da er det ofte lettere å ta snarveien.
Jeg bærer igjen masken min, en maske av mot og stå på vilje.

Jeg har fundert litt over om jeg er ”normal” i sorgprosessen. Det er så mange rundt som hadde reagert så mye kraftigere i sin forestilling over tap av barn. Sannheten er jo at jeg kan ikke gjøre annet enn og forsette. Forsette hverdagen, ta det ansvaret jeg har å være der for de rundt som trenger meg. Og uansett hvor trist og lei jeg er så kommer det en ny dag. Følelsen av tap og urettferdighet sitter i meg langt inne i hjerteroten, men jeg har ikke noe annet valg enn å fortsette.
Så det er det jeg gjør, ønsker de nye dagene velkommen en etter en. Selv de dårlige dagene er velkommen (de er det mange av), fordi etter en dårlig dag kommer det gjerne en god dag.

Lille Oleander