Når sorgen er gjemt under overflaten

Har ikke oppdatert her på en stund. Det er ikke viljen det har stått på, men evnen. Evnen til å formidle følelser med ord.  Den siste tiden har jeg vært redd for å hente frem følelsene mine. Sorgen har lag tett under overflaten, men jeg har ikke vært modig nok til å la dem slippe til. Jeg vet så alt for godt hvor slitsomt det er å kjenne på den. Når jeg blogger vet jeg den kommer automatisk og det er ingenting jeg kan gjøre for å slippe unna. Jeg må være tøff.

Det er nå over seks måneder siden lille prinsen døde. Jeg finner meg selv til stadighet å tenke på hvordan det skulle ha vært og hvordan det har blitt. Samtidig prøver jeg å slå meg til ro med den skjebnen som er. Å akseptere og godta tror jeg er det vanskeligste oppi det hele. Jeg vil ikke godta at han skulle dø. For jeg synes fremdeles det er blodig urettferdig. Jeg har vært et menneske som har hatt stor tro på karma, men den troen er vekk og erstattet med tro på tilfeldigheter og omstendigheter. Har mange ganger ønsket at jeg sørget for andre omstendigheter den dagen han døde. Ønsket at jeg ringte inn til sykehuset tidligere, at jeg hadde bedt de sende en ambulanse, at jeg kunne ha stått på mitt svangerskapet når jeg følte det var noe som ikke stemte. Det er mye jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes.
Det er dette som er min kamp. Å overbevise meg selv om at dette ikke er min feil og det er ikke noe jeg kunne gjort. Jeg kan heller ikke forandre skjebnen. Det som har skjedd har skjedd og det som er gjort er gjort. Akseptere og godta er mine stikkord på veien videre.