Oleander sin gave

 

 

Etter Oleander døde har hverdagen vært tung. Sorg, frykt og angst ligger rett under huden på meg. Snart syv måneder etter kjenner jeg at mine refleksjoner over livet har fått en annen dybde. En dybde som jeg ikke noen gang tidligere kunne forestilt meg. Det overfladiske er ikke så viktig lenger. Alle de små detaljene som jeg tidligere har ansett som viktige brikker for å kunne skape den ultimate lykke er gått over til å være noe uvesentlig og bortkastet.
Mine drømmer har forandret seg. Drømmen om store materielle goder er ikke så gjennomtrengende som før. Behovet for å fremme status og egen prestasjon er ikke lenger viktig.
Jeg har lært MEG å kjenne på en ny måte. Tidligere har jeg hatt følelsen av å være tilskuer i eget liv, med dagdrømmer som ikke samsvarer med virkeligheten. Jeg har fremdeles drømmer, men de er annerledes enn tidligere. Jeg drømmer om lykken med familien, om enkle fredager med underholdning på tv, godteriet på bordet og familien samlet i sofaen. Jeg drømmer om å se Tommygutten smile når han kommer hjem fra skolen og har hatt en flott dag, om å se hvor glad min mann blir når han kommer trøtt og sliten hjem fra jobb og er evig takknemlig for at middagen er klar. Jeg drømmer om de små tingen som skjer hver eneste dag. Og det beste med de drømmene, er at jeg får oppleve de gå i oppfyllelse gang på gang på gang.    
Sorgen og savnet er der, men drømmene og lykken er der også. Å finne takknemlighet i sorg er vanskelig, men når jeg ser på hva jeg har forundrer det meg at jeg ikke har satt mer pris på det tidligere.
Skulle ønske av hele mitt hjerte at Oleander var her med oss, og at mitt perspektiv på livet ikke hadde forandret seg på grunnlag av hans død, men det er denne erfaringen jeg har fått tildelt. Jeg er Oleander evig takknemlig for å være min sønn og for hva han faktisk har lært meg. Han har gitt meg verdier som jeg skal bære med meg livet ut. Verdier som jeg ønsker å overføre til familien min, Tommygutten og barn som kan komme i fremtiden.