Gravid etter dødfødsel Uke 4-24

Har lovet i et tidligere innlegg at jeg skulle legge ut ferden min fra jeg oppdaget at jeg var gravid. Har skrevet dagbok under svangerskapet og nå har jeg endelig fått rotet meg til å skrive det inn på pcen. Dagboken er skrevet fra jeg oppdaget at jeg var gravid til uke 24. Resten av graviditeten er allerede lagt ut under etiketten "Gravid etter dødfødsel".Det første jeg gjorde etter vi mistet Oleander var å lete opp blogger om mennesker i samme situasjon, også de som var blitt gravid igjen. Jeg har hatt veldig mye nytte av å lese om andre for det har bidratt til å normalisere mine følelser og jeg har visst at jeg faktisk ikke har vært alene.  Jeg håper at mine erfaringer, tanker og følelser kan hjelpe andre i samme situasjon akkurat slik andre har hjulpet meg.

31.05.2012 Jeg er gravid!!

Jeg er gravid.
I displayet på testen står det klart og tydelig GRAVID. Jeg kan nesten ikke tro det. Kun 11 uker og 2 dager etter min sønn kom stille til verden er jeg gravid. Føler litt glede, men mest tvil. Jeg tviler på at det denne gangen skal gå bra.
Hvorfor skal det det??
Jeg er jo allerede på feil side av statistikken.

03.06.2012 Uke 4

Måtte ta en ekstra graviditetstest i går for å sjekke at jeg virkelig er gravid. Testen lyste opp med ”GRAVID 2-3 UKER”. Etter mine beregninger er jeg 4+1 på vei i dag. Er ikke begynt å føle meg gravid, utenom at jeg er litt ekstra trøtt. Men om trøttheten skyldes tunge dager som englemamma vet jeg ikke. Har tenkt mye på Oleander de siste dagene. Synes det er rart å være gravid igjen etter å ha mistet han. Har i grunnen litt dårlig samvittighet. Jeg prøver stadig å minne meg selv på at han blir ikke glemt selv om vi kanskje er så heldig å få et til barn. Elsker han fortsatt like høyt.

20.06.2012 Uke 6

I dag har vi vært på ultralyd. Reiser på ferie til Danmark om noen dager og har et sterkt ønske om å få bekreftet liv i magen før vi reiser. Har vært vell viten om at det kunne være for tidlig, men det var en sjanse vi var villig til å ta.
Men hjertet banket..phu..
Følelsen av å sitte i samme stol, samme gynekolog og samme tid i svangerskapet som med skatten min Oleander gikk til meg. Det hele er meget ambivalent. Sorgen er så sterk, samtidig som en ny spire vokser i meg. Kjenner fremdeles ikke noe overveldende følelse forhold til svangerskapet. I dag er jeg 6+3 dager på vei og symptomene er fremdeles fraværende.

24.06.2012 Uke 7

Den siste uken har gått raskt unna (heldigvis). Gleder meg til første trimester er overstått. Symptomene er så smått begynt å dukke opp. Ømme bryster, ligament smerter og en del hodepine som visstnok er hormonelt.

01.07.2012 Uke 8

Jeg synes tiden flyr av sted. Jeg tror fremdeles ikke at jeg er gravid og har ingen følelser rundt det. Sitter å lurer på om jeg har tatt det riktige valget. Var det lurt å bli gravid så tidlig etter at vi mistet Oleander?
Skulle ønske jeg kjente noe glede rundt dette svangerskapet, men den er ikke tilstedeværende. Jeg kjenner bare sorg og savn. Frykten for at jeg ikke kommer til å få flere barn sitter sterkt i meg. Klarer ikke tro at dette skal gå bra. Hvorfor skal det det når det kan gå så galt?
Kjenner meg usikker og desperat. Usikker på fremtiden og desperat etter bekreftelse på at dette skal gå bra.

16.07.2012 Uke 10

Dagen i dag har ikke vært den beste. Fikk plutselig en stor blødning så har vært på visitt hos fastlege, legevakt og kk. Alt står heldigvis fint til med minien som har fått termin 6 februar. Har vært mye følelser i dag både på godt og vondt. Vidunderlig å se lille mini i magen, men likevel litt sårt. Gleder meg, men er livredd for alt som kan gå galt.

15.08.2012 Uke 15

Har ikke tatt pennen fatt på en stund nå. Har ikke hatt noe å si eller skrive. Dette svangerskapet føles fremdeles uvirkelig. Hadde det ikke vært for en del ultralyder den siste tiden hadde jeg ikke trodd jeg var gravid. Har fremdeles vanskeligheter for å kjenne glede og optimisme.  Deler av det tror jeg skyldes min frykt for å miste igjen, og noe skyldes nok fraværende symptomer på svangerskap.  Det viktigste for meg etter vi mistet Oleander var å bli gravid igjen. Jeg savnet magen min så uendelig mye. Nå som jeg er gravid igjen føles det så annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg. Kjenner ikke særlig med glede eller forventninger. Jeg klarer ikke planlegge fremtiden, for forrige gang gikk det ikke riktige veien.
Jeg tillater meg selv av og til å la fantasien flyte av sted til den dagen jeg møter mitt lille ufødte barn. Et rosa lite skrikende nurk i levende live. Jeg tenker på lykkerusen som venter meg.
Jeg kan ikke helt tro at jeg skal få oppleve dette, men det er jo lov å kjenne litt håp… er der ikke?

07.09.2012  Uke 18

For en dag!! Har vært nervevrak hele dagen. I dag har vært den store ultralyd dagen. Etter å ha lest utallige triste historier om mennesker som har mistet sine kjære små barn både i og utenfor mors liv det siste halve året har nervene stått i helspenn. Holdt nærmest pusten når jordmoren begynte med ultralyd undersøkelsen. Etter målinger, sjekk av indre organer ser det ut til at minien har det bra og alt er i skjønneste, vakreste orden.

Min lille gutt har det fint.
Tenkt, min tredje lille prins!

18.09.2012 Uke 20

I dag er jeg 20 uker og halvveis til mål.
I dag er dagen jeg begynner å telle nedover i stedet  for oppover. Siden jeg blir satt i gang minimum 14 dager før termin har jeg maks 18 uker igjen. Er begynt så smått å kjenne på gleden. Er også i gang med å planlegge litt innkjøp av vogn og bilsete. Selve planleggingsprosessen er ganske skremmende og jeg tror jeg kommer til å vente lengst mulig før innkjøpene blir gjennomført.

20.10.2012  Uke 24

Er en stund siden jeg har skrevet nå. Har passert uke 24 og har vært på såkalt doppler undersøkelse. Det viser seg at lege jeg hadde ikke er sertifisert til å utføre den undersøkelsen så venter i skrivende stund på ny time ved kk. Etter mye frem og tilbake er jeg satt på Fragmin (blodfortynnende) sprøyter. Disse skal  taes to ganger for dagen og settes i magen.
Kjenner mye liv for tiden og minien vokser seg tydeligvis større og sterkere for hver dag som går.

Lille vakre Wilhelm

Mandag 14 januar var den store dagen da lille Wilhelm skulle komme til verden. Dette fantastiske lille barnet vi har ventet så lenge på. Klokken 09.00 ventet vi spent i gangen på kvinneklinikken. En drøy time senere var vi ferdig med sparketest og ventet på legen.
Klokken 11.00 var ballongen satt på plass. Denne ballongen er egentlig et kateter som de fører inn i livmoren og fyller opp med vann med den hensikt å utvide åpningen i livmormunnen. Noen ganger detter  den ut av seg selv og noen ganger må den fjernes neste dag.
I mitt tilfelle datt den ut ca klokken 18.00. Både meg og min mann var like spent da vi informerte jordmødrene. De var like overasket som oss over at den datt ut så raskt og en halvtime senere kunne legen informere om at jeg hadde 4cm åpning. Vannet ble tatt og jeg ventet i spennig på riene. To timer ventet jeg, men ingen rier kom. Litt over 20.30 ble jeg satt på drypp. To timer med effektive rier gjorde susen og lille Wilhelm kom som en rakett til verden 22.39.

For meg er det nærmest ubegripelig at jeg sitter her med en sprell levende baby. Etter et langt og tøft svangerskap med mye bekymring kan jeg si at det har vært så absolutt verdt det. Resultatet er fantastisk.  Denne lille fantastiske skapningen er kommet til verden. En stund hadde jeg mistet troen på at jeg skulle klare å bære frem et barn, for det virket så uendelig langt vekke, som en uoppnåelig drøm. Men å er han her…endelig.

Gravid etter dødfødsel..den siste ventetiden

I dag er jeg nøyaktig 36uker på vei. Har vært litt treg med å skrive her den siste tiden, så det første jeg gjør er å ønske alle dere som leser bloggen min  en vel overstått jul og nyttår!! Håper dere har hatt det vidunderlig :)

I skrivende stund sitter jeg på obs posten på kk og venter på legen. Her har jeg vært siden i går og fått hvilt psyken. Alt er bra med lille prinsen, det er vell heller min mentale helse som er skranten for tiden. Jeg er også en del dårlig. Mye kvalme og hodepine og minimalt med søvn begynner å tære på kreftene mine. Det er heldigvis kun 1uke til de setter i gang fødselen. Tror den kommende uken vil være den lengste uken i mitt  liv. Det har fremdeles ikke gått helt opp for meg at nå er han her snart. Denne lille gutten vi har ventet på i alle disse månedene!!

Kunst i kvelden

Et lite kunstnerisk innslag en sen lørdags kveld i desember.

Malt med akryl. Bildet er av eldre dato.

Deep edge lerret 70x70. Malt med akryl. Nylig malt etter bestilling.

Riktig god helg :)

Gravid etter dødfødsel. Uke 31

Det er noen uker siden sist jeg skrev om det å være gravid etter dødfødsel.  Jeg har hatt behov for å fokusere litt på sorgen i det siste og da har jeg satt svangerskapet til side.

Dagene mine går greit nok. Jeg er i dag 31+5 uker på vei.. Jeg er mye redd og bekymret.
For øyeblikket synes jeg ansvaret er for stort til å bæres. Tanken på at det kun er meg som kan gi varselsignal dersom noe skulle være gale og det er kun meg som kan definere faresignaler i form av smerte skremmer meg noe enormt. Det tærer både på kropp og sjel. Jeg føler meg også ganske alene i svangerskapet fordi det er kun meg som virkelig kjenner på alle disse følelsene. Jeg bærer på sorg og glede, forventning og frykt og et enormt ansvar. Det er så mye at det blir overveldende.
For å være ærlig rett fra hjerte så går jeg konstant og venter på katastrofen. Jeg klarer ikke å se for meg et levende barn. Jeg føler morkaken kan løsne hvert øyeblikk og spesielt nå som det bare er 14 dager til jeg er likelangt på vei som da Oleander døde. Jeg kjenner etter på kroppen, definerer og analyserer enhver smerte, murring og kynner konstant.  Og HVIS katastrofen inntreffer hvordan skal jeg klare å bære den sorgen, hvordan skal vi som familie komme oss igjennom det og hvordan skal jeg nok en gang klare å hjelpe og støtte Tommygutten som gleder seg så enormt til å bli storebror igjen? Spørsmålene er mange og jeg håper virkelig jeg slipper å besvare dem.

Jeg var på kontroll på mandag som var. Gutten i magen vokser ikke helt som han skal og ligger 200gram under normal vekt. Jeg skal på kontroll igjen på tirsdag og måle vekten og snakke om de neste ukene fremover. Føler jeg blir tatt mer seriøst på kvinneklinikken nå enn i begynnelsen. Dette hjelper mye på trygghetsfølelsen som jeg savnet mye i andre trimester.

Mannen og meg har turt å kjøpe inn hentesett til gutten og begynt å forberede fødebagen. Vi har ikke klart å ha noe klart de to andre gangene så denne gangen bestemte vi oss for å være litt bedre forberedt uansett utfall.  Og velge ut babytøy  var godt og vondt på samme tid. Det var en bekreftelse på hva vi faktisk har i vente, samtidig som jeg gikk inn i savnet og sorgen etter den gutten vi har mistet. Det hele ble så virkelig. Vi skal faktisk ha en liten gutt til. Jeg skal bli trebarnsmamma til to gutter på jorden og en i himmelen. <3

Hentesett kjøpt hos butikken  Tommeliten.

 

Mannen har valgt ut body til lillegutt kjøpt på Lindex.

Synes denne buksen bare var så søøt. Måtte bare kjøpe. Det beste av det hele var at den var på tilbud på Lindex til 29,-.     Godt fornøyd :)



Pysjbukse, deilig myk trøye og våtservietter for ansikt til mor, også kjøpt på Lindex. Klart til å pakkes i bagen.



 

Ønsker dere alle en fortsatt god helg:)

 

I le hos englene

I tussemørket når sjelen er i le,
kommer tanker om barnet frem som ingen fikk se.
Visdom om savn og lengsel ble tildelt min vei,
en form for klokskap jeg ei ønsket meg.
Hadde jeg bare visst at den kjærlighet som
ble gitt meg for å dele,
skulle ble sendt fra jord til himmel istede.
En fremtid så hard og brutal,
en fremtid uten barnet mitt min skjebne urettmessig stjal.
Jeg ønsker så gjerne å føle,
lukte og se, barnet mitt som nå er sammen med
englene et sted.
Jeg stiger frem med tillitt til min indre ro,
 om at en dag på min vei
vil vi nok en gang møtes min sønn,
du og jeg.

Det vakreste ord på jord

Dette blir et "nakent" innlegg. Et  innlegg uten bilder og fiksfaks. Det er av den enkle grunn at det er slik jeg oppfatter sorgen for tiden. Sorgen bare er der, sammen med meg og ensom med meg. Føler av og til at jeg er alene i denne verden, bare meg og sorgen, side om side. Ingen som snakker om det, ingen som lytter, og ingen som forstår.
Skulle så gjerne ønske at jeg klarte å formidle andre steder enn på "papiret". Kanskje det hadde hjulpet både meg og mine venner til å kommunisere bedre.
Alle andre snakker om sine barn i hytt og dynevær, mens jeg bare tenker for meg selv mine ensomme tanker.  Jeg og har jo lyst til å snakke om han, min nydelige sønn. Å høre navnet hans sitt i mine ører er jo som å spille den vakreste musikk. Det navnet jeg må si høyt til meg selv for å høre.. Oleander..Oleander..Oleander.
Som jeg skulle ønske det ble sagt høyt litt oftere.
Jeg oppfatter dødfødsel som tabu. Det er mye rart et menneske som opplever sitt verste  mareritt skal høre.
"Du skal være glad du har flere barn." " Det var gjerne likegreit at det skjedde nå, før du rakk og bli kjent med han." "Du kan jo få flere barn."
Har valgt å ikke irritere meg for mye over slike utsagn. Støtter meg til det at det skyldes uvitenhet og at det blir sagt i beste mening.
At andre ikke evner og forstår sorgen gjør den bare mer ensom. Et barn som dør i mors liv, føler jeg av og til ikke blir sett på som direkte barn. Det blir noe som skulle vært , men ikke ble.

Nå skal jeg presisere det en gang for alle: Den kjærlighet du møter ditt barn med, den overveldende følelsen som tar deg med storm i det du hilser på vidunderet som har lagt i magen i så lang tid og gitt tegn fra seg, den er akkurat den samme enten barnet ditt kommer til verden med et skrik eller blir født i stillhet. Dette er av den enkle grunn at det er BARNET DITT. 

Er gjerne litt krass i dag, og det er ikke meningen, men føler det er viktig at mennesker forstår at barnet som døde i mors liv er like betydningsfullt som et hvilket som helst annet barn.
JEG trenger at mennesker forstår, andre englemammaer trenger det for det er vi som har barna som ingen fikk se. Det er vi som gjemmer sorgen under overflaten når andre glemmer den, det er vi som sier navnet til barnet våres høyt så vi kan høre det vakreste ord i verden.