Kunst i kvelden

Et lite kunstnerisk innslag en sen lørdags kveld i desember.

Malt med akryl. Bildet er av eldre dato.

Deep edge lerret 70x70. Malt med akryl. Nylig malt etter bestilling.

Riktig god helg :)

Gravid etter dødfødsel. Uke 31

Det er noen uker siden sist jeg skrev om det å være gravid etter dødfødsel.  Jeg har hatt behov for å fokusere litt på sorgen i det siste og da har jeg satt svangerskapet til side.

Dagene mine går greit nok. Jeg er i dag 31+5 uker på vei.. Jeg er mye redd og bekymret.
For øyeblikket synes jeg ansvaret er for stort til å bæres. Tanken på at det kun er meg som kan gi varselsignal dersom noe skulle være gale og det er kun meg som kan definere faresignaler i form av smerte skremmer meg noe enormt. Det tærer både på kropp og sjel. Jeg føler meg også ganske alene i svangerskapet fordi det er kun meg som virkelig kjenner på alle disse følelsene. Jeg bærer på sorg og glede, forventning og frykt og et enormt ansvar. Det er så mye at det blir overveldende.
For å være ærlig rett fra hjerte så går jeg konstant og venter på katastrofen. Jeg klarer ikke å se for meg et levende barn. Jeg føler morkaken kan løsne hvert øyeblikk og spesielt nå som det bare er 14 dager til jeg er likelangt på vei som da Oleander døde. Jeg kjenner etter på kroppen, definerer og analyserer enhver smerte, murring og kynner konstant.  Og HVIS katastrofen inntreffer hvordan skal jeg klare å bære den sorgen, hvordan skal vi som familie komme oss igjennom det og hvordan skal jeg nok en gang klare å hjelpe og støtte Tommygutten som gleder seg så enormt til å bli storebror igjen? Spørsmålene er mange og jeg håper virkelig jeg slipper å besvare dem.

Jeg var på kontroll på mandag som var. Gutten i magen vokser ikke helt som han skal og ligger 200gram under normal vekt. Jeg skal på kontroll igjen på tirsdag og måle vekten og snakke om de neste ukene fremover. Føler jeg blir tatt mer seriøst på kvinneklinikken nå enn i begynnelsen. Dette hjelper mye på trygghetsfølelsen som jeg savnet mye i andre trimester.

Mannen og meg har turt å kjøpe inn hentesett til gutten og begynt å forberede fødebagen. Vi har ikke klart å ha noe klart de to andre gangene så denne gangen bestemte vi oss for å være litt bedre forberedt uansett utfall.  Og velge ut babytøy  var godt og vondt på samme tid. Det var en bekreftelse på hva vi faktisk har i vente, samtidig som jeg gikk inn i savnet og sorgen etter den gutten vi har mistet. Det hele ble så virkelig. Vi skal faktisk ha en liten gutt til. Jeg skal bli trebarnsmamma til to gutter på jorden og en i himmelen. <3

Hentesett kjøpt hos butikken  Tommeliten.

 

Mannen har valgt ut body til lillegutt kjøpt på Lindex.

Synes denne buksen bare var så søøt. Måtte bare kjøpe. Det beste av det hele var at den var på tilbud på Lindex til 29,-.     Godt fornøyd :)



Pysjbukse, deilig myk trøye og våtservietter for ansikt til mor, også kjøpt på Lindex. Klart til å pakkes i bagen.



 

Ønsker dere alle en fortsatt god helg:)

 

I le hos englene

I tussemørket når sjelen er i le,
kommer tanker om barnet frem som ingen fikk se.
Visdom om savn og lengsel ble tildelt min vei,
en form for klokskap jeg ei ønsket meg.
Hadde jeg bare visst at den kjærlighet som
ble gitt meg for å dele,
skulle ble sendt fra jord til himmel istede.
En fremtid så hard og brutal,
en fremtid uten barnet mitt min skjebne urettmessig stjal.
Jeg ønsker så gjerne å føle,
lukte og se, barnet mitt som nå er sammen med
englene et sted.
Jeg stiger frem med tillitt til min indre ro,
 om at en dag på min vei
vil vi nok en gang møtes min sønn,
du og jeg.

Det vakreste ord på jord

Dette blir et "nakent" innlegg. Et  innlegg uten bilder og fiksfaks. Det er av den enkle grunn at det er slik jeg oppfatter sorgen for tiden. Sorgen bare er der, sammen med meg og ensom med meg. Føler av og til at jeg er alene i denne verden, bare meg og sorgen, side om side. Ingen som snakker om det, ingen som lytter, og ingen som forstår.
Skulle så gjerne ønske at jeg klarte å formidle andre steder enn på "papiret". Kanskje det hadde hjulpet både meg og mine venner til å kommunisere bedre.
Alle andre snakker om sine barn i hytt og dynevær, mens jeg bare tenker for meg selv mine ensomme tanker.  Jeg og har jo lyst til å snakke om han, min nydelige sønn. Å høre navnet hans sitt i mine ører er jo som å spille den vakreste musikk. Det navnet jeg må si høyt til meg selv for å høre.. Oleander..Oleander..Oleander.
Som jeg skulle ønske det ble sagt høyt litt oftere.
Jeg oppfatter dødfødsel som tabu. Det er mye rart et menneske som opplever sitt verste  mareritt skal høre.
"Du skal være glad du har flere barn." " Det var gjerne likegreit at det skjedde nå, før du rakk og bli kjent med han." "Du kan jo få flere barn."
Har valgt å ikke irritere meg for mye over slike utsagn. Støtter meg til det at det skyldes uvitenhet og at det blir sagt i beste mening.
At andre ikke evner og forstår sorgen gjør den bare mer ensom. Et barn som dør i mors liv, føler jeg av og til ikke blir sett på som direkte barn. Det blir noe som skulle vært , men ikke ble.

Nå skal jeg presisere det en gang for alle: Den kjærlighet du møter ditt barn med, den overveldende følelsen som tar deg med storm i det du hilser på vidunderet som har lagt i magen i så lang tid og gitt tegn fra seg, den er akkurat den samme enten barnet ditt kommer til verden med et skrik eller blir født i stillhet. Dette er av den enkle grunn at det er BARNET DITT. 

Er gjerne litt krass i dag, og det er ikke meningen, men føler det er viktig at mennesker forstår at barnet som døde i mors liv er like betydningsfullt som et hvilket som helst annet barn.
JEG trenger at mennesker forstår, andre englemammaer trenger det for det er vi som har barna som ingen fikk se. Det er vi som gjemmer sorgen under overflaten når andre glemmer den, det er vi som sier navnet til barnet våres høyt så vi kan høre det vakreste ord i verden.

Så nærmt så nærmt, men akk så fjernt

Fra 28 uker og 0 dager til 28 uker og 6 dager av svangerskapet.
Vekt: 1100 g
CRL: 24,5 cm
Full lengde: 33,5 cm

I dag er jeg kommet til den 28uke. Jeg entrer siste trimester, den mest risikofylte delen av svangerskapet med tanke på morkakeløsning. Merker jeg kjenner ekstra etter ved vondter som kommer og er på vakt HELE tiden i tilfelle det skal oppstå løsning. Tror at denne delen av svangerskapet kan bli mer slitsom enn først antatt. Energien er lav og kroppen begynner å merke at den har gått gravid en stund for å si det slik. Måtte tiden FLY av sted i et forrykende tempo!!

 

Har vært på kontroll på KK Haukeland i dag og alt fint med lille minien.  Jeg fikk ikke den legen jeg var forespeilet ved forrige undersøkelse så fikk meg en liten knekk. Trodde også jeg skulle ha ny doppler undersøkelse for måling av blodgjennomstrømming, men den gang ei. I dag var det kun vekstmålinger, og som englemamma vet jeg at ting kan skje selv om veksten er normal så er ikke særlig betrygget. I tillegg fikk jeg den legen som hadde siste samtale med oss da vi ble utskrevet 14 mars, dagen etter Oleander døde.
Merker at det skal lite til for å sette meg ut av balanse for tiden så den som satt å tutet under undersøkelsen det var meg. Fikk heller ikke se på skjermen under ultralyden så ja, ble skuffet.

Men alt i alt så er jo det viktigste at det går bra med gutten og det gjør det. Han er en liten akrobat og har snudd seg fra hodeleie til tverrleie fra forrige gang.
  

 

                                                                       En liten prins <3

Har ikke klart å skrive så mye på bloggen i løpet av månedene som har gått. Jeg har bært på en hemmelighet. Min hemmelighet har svekket min evne til å sette ord på sorgen uten å nevne gleden i mitt liv. Det ene har grepet sterkt inn i det andre og kontrasten er så stor men likevel så nær.

Min skatt er nå 27 uker og 2 dager i min mage. Det er en liten prins denne gangen også. Jeg er for tiden preget av sorg, lykke, forventninger, redsel og takknemlighet. Det er så mye tanker og følelser at det nesten er umulig å beskrive det med ord. <3<3<3

Det er godt å kunne dele dette, men samtidig frykter jeg en gjenntagelse av morkakeløsning i dette svangerskapet, og hva da? Hvordan skal jeg igjen uttrykke min sorg til dere. Det er så anneledes nå fordi denne gangen tar jeg dere med på ferden min. Min reise i et svangerskap tyngre enn de fleste vil oppleve, med et usikkert utfall. Jeg skaper forventninger i fellesskap. Det er vanskelig, men samtidig godt.

Jeg har skrevet ”dagbok” i svangerskapet som inneholder tanker og følelser, oppfølging fra jordmor og lege og den generelle svangerskapsomsorgen (som JEG opplever den) i et svangerskap etter dødfødsel.
Jeg vil dele denne dagboken med dere fra ”første side” litt etter litt.

Jeg avslutter innlegget mitt for denne gang med bilder og en liten filmsnutt av lille prinsen som ble tatt i går på Ultralydklinikken i Bergen (som jeg forøvrig er veldig fornøyd med!)

 

 

 

 

 

 

 

 

                                                                Ha en fin kveld alle sammen J

Oleander sin gave

 

 

Etter Oleander døde har hverdagen vært tung. Sorg, frykt og angst ligger rett under huden på meg. Snart syv måneder etter kjenner jeg at mine refleksjoner over livet har fått en annen dybde. En dybde som jeg ikke noen gang tidligere kunne forestilt meg. Det overfladiske er ikke så viktig lenger. Alle de små detaljene som jeg tidligere har ansett som viktige brikker for å kunne skape den ultimate lykke er gått over til å være noe uvesentlig og bortkastet.
Mine drømmer har forandret seg. Drømmen om store materielle goder er ikke så gjennomtrengende som før. Behovet for å fremme status og egen prestasjon er ikke lenger viktig.
Jeg har lært MEG å kjenne på en ny måte. Tidligere har jeg hatt følelsen av å være tilskuer i eget liv, med dagdrømmer som ikke samsvarer med virkeligheten. Jeg har fremdeles drømmer, men de er annerledes enn tidligere. Jeg drømmer om lykken med familien, om enkle fredager med underholdning på tv, godteriet på bordet og familien samlet i sofaen. Jeg drømmer om å se Tommygutten smile når han kommer hjem fra skolen og har hatt en flott dag, om å se hvor glad min mann blir når han kommer trøtt og sliten hjem fra jobb og er evig takknemlig for at middagen er klar. Jeg drømmer om de små tingen som skjer hver eneste dag. Og det beste med de drømmene, er at jeg får oppleve de gå i oppfyllelse gang på gang på gang.    
Sorgen og savnet er der, men drømmene og lykken er der også. Å finne takknemlighet i sorg er vanskelig, men når jeg ser på hva jeg har forundrer det meg at jeg ikke har satt mer pris på det tidligere.
Skulle ønske av hele mitt hjerte at Oleander var her med oss, og at mitt perspektiv på livet ikke hadde forandret seg på grunnlag av hans død, men det er denne erfaringen jeg har fått tildelt. Jeg er Oleander evig takknemlig for å være min sønn og for hva han faktisk har lært meg. Han har gitt meg verdier som jeg skal bære med meg livet ut. Verdier som jeg ønsker å overføre til familien min, Tommygutten og barn som kan komme i fremtiden.