Oleander-land

Jeg lukker øynene, puster sakte inn og sakte ut. Reisen min til Oleander-land begynner. Jeg reiser tilbake til dagen før dagen. Til tankene mine om hvor lei jeg var av å gå gravid, hvor utålmodig jeg var etter å få han ut. Jeg prøver så godt jeg kan å huske de siste sparkene, men klarer det ikke. Jeg svever videre til neste morgen, da jeg våknet opp med smerter. Svake murringer men sterke nok til å vekke meg fra søvnen.
Jeg kjenner angsten i kroppen når smertene tar seg opp og allmenntilstanden blir betrakteligere dårligere. Jeg kjenner hvordan magen blir tung, hvordan all motstand er vekk og Oleander ”detter” etter tyngdekraften. En så unaturlig følelse at min mistanke om noe fatalt blir bekreftet.
Jeg kjenner de enorme smertene. En så umennesklig smerte at jeg ikke kan beskrive den med ord.
Lange ganger under beina mine. Mennesker så stirrer på meg med forskrekkede øyne.
Kvalmen brer seg i kroppen i takt med smerten.
Den kalde følelsen på magen idet jordmoren tar på klisset på magen min før doppler apparatet skal finne hjertelyden.
Det er stille. Det kommer etter hvert en svak dunkelyd, men det er ikke noe annet enn min egen puls..langt i det fjerne.
Jeg vet han er død. Jeg trenger ikke noen til å fortelle meg det eller undersøke, for jeg bare vet det. Jeg har visst det hele tiden.
Et nytt rom, ny benk og ny lege. Ultralydskjermen vent vekk fra meg så jeg ikke skal se det jeg allerede vet.  En rad med blikk som stirrer i gulvet. Nå vet de også det. Min mann vet det også. Barnet vårt er dødt.
Ny benk, bein som springer med raske skritt i gangen fra en avdelig til en annen. Dynen over hodet, ser ingenting bare hører kaoset. Jeg har mentalt rømt til en egen verden.
Nytt rom. Smertestillende. Vekk.
Tid for å presse. Kjenner ingenting. Ingen rier, ingen smerte.En nydelig gutt blir født med masse hår, så velskapt og perfekt. Han ser så levende ut. Jeg kjenner den varme kroppen hans når han blir lagt på brystet mitt. Jeg kjenner lukten hans. Den gode babylukten. Han ligger på brystet mitt til kulden brer seg i kroppen hans. En gjennomtrengende kulde. En kulde av død.
Rommet er stille, besøket er stille, jordmødrene er stille, sønnen min er stille.
Natten kommer. Jeg tilbringer natten med min sønn. Han ligger ved siden av meg i sengen. Jeg ser på han og beundrer dette vakre vesenet som ikke har fått tildelt livets rett. Han jeg har på lånt tid. Jeg sovner med han i armkroken min. Det var natten vår. En stille natt fylt med kjærlighet og sorg.

Jeg puster sakte inn og sakte ut. Jeg åpner øynene. Reisen min til Oleander-land er over for i dag. Med takknemlighet i hjerte prissetter jeg vår korte tid, min korte reise. En brutal reise med et fatalt utfall, men likevel så verdifull. Ville ikke vært foruten den korte tiden vi fikk tildelt.