Pauseknapp og et farvel-minne med Oleander

Jeg stabrer meg fremover. Det meste går på autopilot slik det gjør for de fleste. Av og til ønsker jeg bare å trekke pusten dypt og sette livet på pause. Kjenne litt etter på savn og sorg. Kjenne på kjærlighet og vemod.

 

Hvor skal jeg gjøre av all denne morskjærligheten som nærmest renner over hjertets kanter? Armene mine er tomme. Jeg kjenner ikke tyngden av hans kropp, har ikke en smilende Oleander sittende på fanget for å kose med mammaen sin.
Har ingen Oleander jeg kan bre teppet rundt når han fryser eller trøste når han er trist. Det eneste jeg kan gjøre er å lukke øynene, vende tilbake til Oleander-land og la de dyrebare minnene strømme frem.

Jeg husker så godt de siste minuttene jeg hadde med han før vi forlot klinikken. Mannen var gått ut og lot meg være igjen så jeg fikk tatt farvel. Jordmoren kom inn på rommet, men jeg ba henne vennlig om å gi meg noen minutter til før Oleander måtte legges kaldt.
Det var bare han om meg. Lille vakre Oleander og mammaen hans.
 Jeg visste at det var tid for å ta farvel. Det er det tyngste jeg noen gang har opplevd.
Jeg holdt han i armene mine, susset han på den lille kalde pannen hans, luktet inn den gode spedbarnslukten og susse han på den vesle nesen. Om igjen og om igjen.
Jeg la han varsomt ned i sengen, bredde på han dynen, sto over han så på han og tok han opp igjen. Jeg klemte ansiktet mitt forsiktig inntil hans. Kjente den kalde gode myke huden hans inntil min. Susset han på pannen og nesen igjen, før jeg varsomt la han i sengen sin og bredde på han for andre gang. Jeg susset han på pannen, gikk bort til døren og tok ned dørhåndtaket for å åpne døren. Jeg slapp dørhåndtaket gikk bort til vakre Oleander en gang til, susset han nok en gang på pannen og nesetippen og fortalte at jeg elsket han.
” Hade, skatten min”
Det var de siste ordene.

Jeg leter ofte febrilsk etter pauseknappen. Slik at jeg kan hente meg inn igjen. Slik at jeg kan oppsøke den ulmende sorgen som venter på første og beste anledning til og overaske meg når jeg minst venter det og minst ønsker det.
Jeg ønsker ikke alltid å leve i nuet. Av og til trenger jeg å leve i fortiden. Den fortiden som for alltid har forandret fremtiden. Den fortiden som har satt dype spor, laget arr i sjelen og gitt meg en overveldende morskjærlighet som jeg ikke får utløp for.