Tros-krise, merkedag og dåps-samtale

Det er underlig hvordan følelser kan samarbeide både på godt å vondt. Hvordan den ene går over i den andre samtidig som de står på hver sin side i følelse-registeret.
Jeg har hatt en spesiell dag i dag. Det er nok en merkedag, 15 måneder siden Oleander kom stille til verden og på en og samme tid har vi vært i dåps-samtale i kirken med lille trille Wilhelm.
I religiøs sammenheng er jeg gått fra å være en ikke troer til å bli en troende ikke troer (hvis jeg kan kalle det det). Det er også en av grunnene til at jeg synes denne dagen har vært litt unik. (Noen av dere lurer vel gjerne på hvorfor vi velger å døpe lille trille hvis jeg er en troende ikke troer, og jeg vil utdype dette i ett eget innlegg senere)
 For det første er alltid merkedagene litt ekstra tunge. Det er nok ikke mange som merker det på meg, men sorgen ligger litt ekstra tett til hjertet rundt denne dag. 
For det andre gruet jeg meg litt til å møte presten i dag, i visshet om at det var stor mulighet for at det var samme presten som holdt minnestunden til Oleander. Jeg fant et snev av lettelse da det viste seg at det var en annen prest, men samtidig var jeg litt skuffet for han er ett av minnene rundt Oleander og jeg tviholder på de få minnene jeg har.
For det tredje gjorde det så fantastisk godt i sjelen og ENDELIG være i kirken i den henseende å skulle døpe istedet for å begrave.

Jeg var lite forberedt på at tårene skulle velte opp i øynene, og et øyeblikk vandret jeg mentalt tilbake til det som var og skulle vært. Samtidig ble jeg rørt over det som faktisk er. Jeg skal endelig få døpe min lille trille, pynte bordet i de lekreste kreasjoner, bake en nydelig dåpskake å dille og dulle slik som bare mammaer kan.

Jeg har lyst til å utdype litt om denne tros-krisen jeg er i for øyeblikket. Har lenge tenkt at jeg skulle lage et eget innlegg om dette, for situasjonen og følelsene mine er nokså komplekse. Eget innlegg skal det bli med tid å stunder, men i dag leverer jeg kortversjonen.
Jeg er døpt, men er konfirmert borgerlig. Tidligere, i ungdomsår og frem til Oleander døde har det vært veldig fjernt for meg å bevege meg inn i en religion med et fast holdepunkt. Jeg har hatt tro på mennesket, på livet og at det er noe mer bakom skyene, men det har stoppet med det. 
Jeg har alltid vært åpen for alternativer og for å lytte til andre, har alltid respektert andre og deres tro, men har ikke funnet min egen.

Om jeg har funnet min tro nå vet jeg ikke, men jeg kjenner jeg har behov for å tro på noe. Man skulle jo anta
at når noen opplever det vi har opplevd så er tro det siste man hviler seg på. Hvorfor skal jeg tro på Gud og kjærlighet når noen har tatt barnet mitt og frarøvet meg mine drømmer om fremtiden med han?
Likevel har det seg slik at jeg TRENGER å tro at det er noe mer. Jeg TRENGER å tro på at han har det godt der han er. Hvis det er slik at han i øverste etage er svaret på kjærligheten så unner jeg min vakre sønn i himmelen all den kjærlighet han kan få. Og hvem vet, kanskje jeg er så heldig å få treffe han igjen den dagen jeg vandrer..
Det er der jeg er i dag. En troende ikke-troer. Det hele er så nytt og overveldende at det trenger å modnes. Jeg trenger å sortere tanker å bli enig med meg selv. 

Dette var dagen min. En dag full av følelser både på godt å vondt. Sorg og glede hånd i hånd. Tanker som har vandret av gårde til vakre Oleander, sorg i hjertet og en enorm glede over lille trille som er her hos oss, en levende smilegutt som bringer så mye glede inn i hjertene våres.