Sosiale sammenkomster sammen med sorg

Det nærmer seg en ny epoke i livet mitt. På mandag bærer det ut i arbeid igjen. Dolly Parton sin sang "working 9 to 5" spilles på repeat i hodet mitt. 
Sammen med arbeid kommer også en del sosiale begivenheter. Allerede på fredag er en slik begivenhet. Jeg gleder meg og er utrolig glad for å få lov til å delta til tross for at jeg sånn egentlig ikke er begynt enda. 

Så over til en av mange utfordringer som kommer sammen med dødfødsel, sorg, savn og det å være mamma til en gutt i himmelen.
Det nærmer seg ett og et halv år siden han døde. Iløpet av denne tiden har livet mitt sakte men sikkert falt tilbake til det normale. Hverdagen har vært lenge, både med hverdagsgleder, utfordringer og sorg. Denne hverdagen kan jeg etterhvert. Det sosiale livet mitt er nesten som før. Mange av mine venner er fortsatt mine venner, noen har jeg mistet fullstendig kontakten med og andre er sakte men sikkert på vei inn i livet mitt igjen.

Jeg har holdt meg unna store sosiale sammenkomster siden Oleander døde. Missforstå meg rett, jeg ER supersosial av meg, men kun i mine nære kretser, hvor jeg føler meg trygg. Jeg liker meg i flokken min !
På fredag er ikke flokken der. Det er meg og ukjente mennesker som skal bli kjent med meg, og som jeg skal bli kjent med. En viss mengde informasjon er "påkrevd"når man skaper kontakt, knytter bånd og skaper relasjoner med andre mennesker. Denne informasjonen er veldig på generelt plan om tidligere jobb, fritisaktiviteter, familie og barn. 
HVOR MANGE BARN HAR DU? 
Jeg vet jeg kommer til å få dette spørsmålet flere ganger iløpet av kvelden. Jeg har opplevd spørsmålet tidligere og hver eneste gang er jeg like lite forberedt, stammer, stusser og snur meg halvveis vekk. Folk må jo tro jeg ikke er ved mine fulle fem. Det ser tilsynelatende ut som jeg ikke vet hvor mange barn jeg har.. Jeg er klar over dette selv, og blir da enda mer stresset over situasjonen.
Oppfølgingspørsmålet til hvor mange barn har du er HVOR GAMMEL ER BARNA DINE DA? 
Hvis jeg har svart at jeg har tre barn (som jeg har) ,og må fortelle hvor gammel de er ser jeg folk trekker seg unna og blir ukomfortabel når jeg forteller at jeg har et barn som døde.
Hvis jeg sier jeg har to får jeg så uhorvelig dårlig samvittighet for å ikke inkludere lille Oleander i himmelen. Jeg føler meg som verdens verste mor.
Feil blir det uansett. Føler at i en slik situasjon kan jeg bare ikke vinne. Skulle ønske at folk kunne se det på meg, hun har en gutt i himmelen, men hun har det bra så jeg trenger ikke føle meg utilpass i nærheten av henne.. Det hadde vært så mye lettere.

Akkurat nå så lader jeg opp. Jeg lader opp sinnet til å håndtere eventuelle situasjoner som måtte oppstå på fredag. Skal tross alt begynne å jobbe for bedriften så jeg ønsker å gi en godt førsteinntrykk.

Gi meg styrke og mot. Dette skal jeg klare.