11 måneder,sorg, kjærlighet og valentinsdag

I går var det 11 måneder siden min lille skatt ble himmelfarer. På mange måter synes jeg tiden har gått så uendelig sakte, men samtidig så har tiden gått så fort. Sorgtid og klokketid er så forskjellig. Tror jeg har nevnt det tidligere hvordan disse to fenomenene jobber mot hverandre, men samtidig side om side. Jeg husker tiden rett etter han døde som om det var i går. Den tiden som var så tung og vanskelig, men samtidig så spesiell på en vond-god måte. Misforstå meg rett, finner ingenting positivt i selve døden, men nå er det slik virkeligheten våres er og i ettertid ser jeg hvordan det har påvirket meg og mannen som samboere, kjærester og foreldre.
Tiden hvor vi var inne i selve sjokket etter at han døde var vi som en enhet. Jeg har aldri følt meg så nærm noen noensinne. Det var han og meg mot resten av verden. Vi var sammen om tapet, vi var ensomme sammen, vi sørget sammen og vi kom oss opp igjen sammen.
Det har gjort noe med oss som mennesker.
Det føles jo litt merkelig å skulle skrive om sorgen på selveste valentinsdag som er kjærlighetens dag, men på mange måter henger jo det litt sammen. Sorg er jo egentlig bare kjærlighet. Hadde jeg ikke følt kjærlighet hadde jeg jo ikke sørget.
Den kjærligheten jeg føler til mannen er sterkere enn noensinne. Vi deler noe helt spesielt som ingen andre kan gi meg. Vi deler erfaringen av tap. Vi deler sorgen, men også kjærligheten. Vi har begge nådd bunnen og vært svake, men sammen har vi klatret opp igjen og vært sterke. Ingenting av dette hadde jeg fått føle hadde ikke det vært for vakre Oleander. Han har gitt oss så mye på så kort tid.
Så på mange måter er dette en liten hyllest til han for hvordan han har forandret oss på disse 11 lange, korte månedene. Ikke bare har vi kjent på savnet men vi har lært oss å sette pris på hverandre og den vakre lille familien vi har. Vi har lært oss å føle valentinsdag i hjerte.