Ti korte dager

10 korte dager igjen. Tenk hele tre år skulle du blitt. Store fine gutten til mamma. Lurer på hvordan du hadde sett ut. Om du hadde hatt mørkt eller lyst hår, kanskje litt krøller i nakken. Lurer på om du ville vært en skøyer slik de andre brødrene dine er.
Det er MYE jeg lurer på, men mest av alt lurer jeg på hvordan livet vårt hadde vært om du hadde vært her med oss.

Kjære Oleander

Er innom for å si at jeg tenker fremdeles på deg og savner deg like mye som alltid. Lille Cedrik er kommet til verden og til min store glede og sorg er han ganske lik på deg.
Det er så rart og se de samme trekkene som du hadde i ansiktet hans. Det er litt trist for jeg får en støkk i meg av og til når jeg ser på han, men samtidig så ser jeg jo også hvordan du kanskje hadde sett ut om du hadde fått vokst opp.

Det nærmer seg 3årsdagen din. Den skal fremdeles markeres med kake og tur til hagen din som vi pleier å gjøre. Det er noe vi aldri kommer til å slutte med, vær du sikker!

Har mye på hjertet, eller rettere sagt jeg har mye deg i hjertet mitt for tiden. Vet ikke om det er det at jeg er hjemme i permisjon og mye tid til å tenke eller om det er det at vi har nyfødt baby i hus igjen. Vet bare det at jeg savner deg noe helt enormt for tiden. Skulle så gjerne ønske at du var her med oss, den fine familien din med de herlige brødrene  dine.

Elsker deg og savner deg gutten min

Suss og klem fra mammaen din

På tjukken igjen

Lenge siden sist. Får begynne med å beklage min fraværenhet. Blogging har ikke stått på prioriteringslisten på en stund, men håper det endrer seg nå som jeg er hjemme og har litt mer tid :)

Vi venter en liten gutt til!
Jeg er i skrivende stund 24 uker på vei. 
Vi har vært tilbakeholden med å publisere graviditeten. Det er mye tanker rundt det å være gravid igjen og jeg er selvsagt utrolig redd for en gjentakelse av tidligere opplevelser.
Til forskjell fra graviditeten med Wilhelm og nå, er at jeg er mye tryggere på med selv. Jeg vet mer hva jeg kan forvente og hva jeg har krav på i svangerskapet. Jeg har stått på Fragmin og Albyl-E siden begynnelsen av svangerskapet i motsetning til forrige svangerskap hvor jeg nærmest måtte kjempe meg til nødvendige medisiner. Bare det har gjort den første tiden mye lettere.

Jeg fikk også tildelt  time på KK til doppler undersøkelse tidlig i svangerskapet. Bare det har vært betryggende og vite at de faktisk har meg i systemet på KK og viser at de har tenkt å gi meg god oppfølging. Jeg var på doppler undersøkelsen på mandag som var og alt står bra til. Gutten er stor og har en estimert vekt på 786 gram :) 
Kanskje jeg får en liten prins over 3 kg denne gangen?

Lille Trille Wilhelm vokser og gror og er ikke trillende rundt lenger. (Kanskje på tide å sløyfe lille trille ;) hehe) . Han freser rundt med stadig gode påfunn. Han er ikke redd for noen ting og klatrer på alt som klatres kan (til min store frustrasjon, for jeg er på randen til nervesammenbrudd når han holder på).
Han begynte i barnehage i begynnelsen av august og jeg ser at det har gjort han godt. Han stortrives sammen med de andre barna og tantene som jobber der. Han er litt av en utforsker og skal prøve alt.

Tommygutten er begynt i fjerde klasse, tar bussen til og fra skolen og er blitt skikkelig stor. Nå har han begynt på breakdance og speider og er blitt en travel kar. Han er verdens BESTE storebror. Han diller, duller, leker og koser med Wilhelm og, Wilhelm bare digger han! 
(jeg synes det er litt urettferdig men Tommy får mye mer kos av Wilhelm enn hva jeg får..)

Vell, det var en liten-stor nyhet og oppdatering fra meg :)
Ha en fin dag!!

Et lite innlegg om kjærlighet

For noen er det gjerne rart og underfundig hvordan kjærligheten strekke seg så lang. Kjærlighet oppleves ikke bare i livet, men strekker seg langt inn i døden. Kjærlighet eksisterer ikke bare for det som er, men også det som var og skulle vært. 
Det er gjerne vanskelig og forstå, men jeg ville ikke vært uten min store kjærlighet og sorg, det er nettopp det som har lært meg om selve livet. Oleander har lært meg å kjenne kjærligheten fra livet og videre i døden. 
Døden er et så sterkt ord, at vi våger nesten ikke snakke om den. Vi våger nesten ikke høre om den heller fordi det vekker så mye usikkerhet og frykt. 
Vi mennesker er så fryktelig dårlig til å takle andres sorger. Om det er fordi  vi er redd for å såre, tråkke  i salaten eller fordi vi er nødt til å erkjenne egen sårbarhet vet jeg ikke. 
Det ironiske når det gjelder å oppleve dyp sorg, og skulle oppleve mennesker i dyp sorg er, på den ene siden har du sårbare mennesker og på den andre siden har du menneske som er redd for å såre. Vi trekker oss unna, den sørgende for seg i sin trygge hule og pårørende i sin.

Sorg er kjærlighet. La den sørgende vise sin kjærlighet over sitt tap og som pårørende, hvis din kjærlighet til den sørgende.

'Hvis ikke vi har hverandre, hva har vi da?

Et lite livstegn og litt kunst

Det er nå over to år siden vi mistet Oleander. Tiden har stått stille og rast av gårde på en gang. Iblant kjennes det ut som det var i går og iblant kjennes det ut som det er hundre år siden. 

Har jobbet med mange tanker men med lite ord den siste tiden. Malepenselen derimot er det begynt å gå varmgang i. Det er mange måter å bearbeide følelser på, og kunst er en av dem.

Her er de to siste arbeidene mine. 

Hvor lenge skrivetørken kommer til å vare vet jeg ikke. Har så lyst å skrive et fint innlegg i anledning Oleander sin bursdag/dødsdag men får det liksom ikke helt til for tiden.

Ønsker dere en god helg :)

Vi skrives plutselig igjen.

Mange klemmer fra meg

Lille speil på veggen der

Lille speil på veggen der, ser du meg slik jeg ser deg?

Liten, sårbar og naken. Iboende frykt for døden og med arr i sjelen.
Ser du all min undring? Undring over livet, det som har vært og det som gikk tapt.
Ser du følelsen av lengsel?
Savn og sorg og med håp om gjenforening, om at illusjonen om himmelriket og Herren en dag vil vise sin eksistens.
Ser du på meg annerledes slik jeg føler meg annerledes, eller er det ikke synlig?
Skimter jeg rynker og grå hår på hodet. Er det tiden som innhenter meg eller er det opplevelsen og traumer. Er det livserfaring som sitter fast under huden og viser sitt nærvær?
Lille speil på veggen der, ser jeg deg slik du ser meg?

Til min kjære gutt i himmelen

Jeg har ikke vært i hagen din på en stund nå. Merkedagen din passerte uten lys i hagen eller ekstra pynt. Jeg har dårlig samvittighet, men jeg vet også det at jeg bærer deg med meg i hjertet mitt hver dag og jeg trenger ikke bevise min uendelige store kjærlighet til deg med verken lys, blomster eller pynt. Jeg vet du kjenner meg slik jeg kjenner deg.

Julen nærmer seg. Du skulle vært her med oss og spist uante mengder med nonstop og seigmenn nå som pepperkakehuset skal pyntes. Du skulle vært dekket fra topp til tå med klissete glasur og grist så mye du bare hadde klart utover hele spisebordet med dine små barnehender. Jeg er sikker på du flittig hadde hjulpet til med julekake-baking og julepynting på ditt eget barnlige vis. Vi hadde kost oss, du og jeg.

Som jeg savner deg.

Hei bloggen

Det er lenge siden sist nå. Jeg har tenkt mye på deg, hatt dårlig samvittighet og skjøvet deg fra meg. Jeg vet jeg burde tatt tastaturet fatt, men sant skal sies at jeg har ikke hatt lyst, inspirasjon eller kreativitet ved min side. Jeg har følt hele deg nokså meningsløs til tider. Hvorfor skal jeg fortsette liksom?

Jeg har forsvunnet litt inn i mitt lukkede jeg. Mange tror gjerne at jeg er en åpen sjel, at jeg forteller det meste som er ved mitt hjerte, men i virkeligheten gjør jeg egentlig ikke det.
Å skrive ned sine sorger, frustrasjoner, tanker og følelser er ikke det samme som å dele åpenhjertig fra sjelen. Fortelle mennesker ansikt til ansikt.., noe jeg ikke er spesielt god til. Og bruke deg bloggen er for meg en lettere løsning for å lette på sjelen, sortere tanker og få ut mine frustrasjoner. Det er en løsning med et snev av feighet.

Jeg finner situasjonen jeg befinner meg i ganske så ironisk. Jeg kjenner jeg trenger deg bloggen. Akkurat nå faktisk, nå som jeg har minst lyst til å være med deg. 

Jeg er trøtt for tiden, trøtt av å være meg, trøtt av å spille arbeidsrollen, mammarollen, jeg-er-sterk rollen. Mesteparten av dagen spiller jeg et skuespill. Alle gjør jo det til en viss grad for i samfunnet er det faktisk påkrevd. Det å være sårbar, ekte og vise seg fra et menneskelig plan er nokså tabu. I dag skal vi være så perfekt og lykkelig. Det er gjerne ikke slik at vi SKAL være perfekt og lykkelig, men vi skal VISE oss frem i en  illusjon av dette slaget. En feig og ikke menneskelig illusjon. 

Vi skal gjemme oss bak facebook profiler, twitter profiler og blogger. Vi skal oppdatere status-er, skrive teite forkortelser og engelske mote-ord som skal beskrive hele din tilværelse. På toppen av det hele skal vi legge ut bilder av alt som lar seg fotografere. Vi trenger ikke prate med hverandre, utvikle sosiale ferdigheter, måtte erkjenne seg selv og sine følelser eller vise empati og forståelse for andre. Vi trenger kun å trykke på liker eller liker ikke, så har vi gjort vårt. Da har vi bidratt til å gi det som ””trengs” til den som trenger det..
Å være ekte er blitt tabu.

Jeg vet det bloggen, at selve innlegget er full av selvmotsigelser, men jeg er like farget av sosiale medier jeg som alle andre.
Nå skal jeg gjøre det alle andre gjør, poste innlegget på facebook siden til bloggen og dele det på min personlige facebook side. Noe jeg selvsagt gjør for å nå ut til flest mulig lesere. Jeg deler av sjelen på den litt feige måten jeg kan, i stedet for å ta opp telefonen og ringe en venninne..

Vi skrives plutselig igjen bloggen. Når vet jeg ikke, men senere enn du tror og før enn du aner.

Innlegg på trykk. Jeg er blitt en bladlus :)

Bildet er lånt fra nettsiden etbarnforlite

På fredag kom bladet jeg har ventet i spenning på i posten.
For cirka en måned siden fikk jeg en forespørsel av foreningen vi som har et barn for lite om de kunne få bruke noen av innleggene mine i medlemsbladet deres.
Jeg sa selvsagt ja.
Det er for meg en liten ære og bli spurt og ikke minst er det godt å kunne bidra. Innleggene som er brukt er Oleander-land, Jeg har OGSÅ mistet ett barn og "Det var en gang".
Ønsker dere å lese innleggene er det bare å følge lenkene over.

                    

Jeg vil samtidig benytte anledningen til å fortelle litt om foreningen et barn for lite.

Bildet er lånt fra nettsiden til etbarnforlite

Foreningen er en livsnøytral organisasjon som drives av frivillige som selv har mistet barn. De tilbyr sorggrupper, individuelle samtaler, lokal og fylkeslag hvor det blir arrangert sosiale og faglige treff for foreldre som har mistet barn.
Foreningen er basert på frivillig arbeid og drives av støtte fra medlemmer. Det er også mulig å støtte dem uten å være medlem hvis man ønsker det.
Tre til fire ganger i året blir det sendt ut medlemsblad.
Er det noen som ønsker å ta en titt på deres nettside er det bare å trykke HER. 

Ønsker dere en finfin søndag!

De mørke stunder

Vi har de alle sammen. Noen har de gjerne litt oftere enn andre, men innimellom så skal vi alle oppleve dem. Det er de stunder ikke livet er like lett å leve. Det er de stunder hvor man kjenner på tunge tanker, leter etter løsninger for å lette hverdagen og ønsker at morgendagen skal bli bedre. Hvem av oss har ikke hørt ”det kommer en bedre dag i morgen” eller ”en god natts søvn hjelper på det meste”.

Jeg har opplevd dette som en sannhet, men også som en frase man blir fortalt i mangel på andre trøstende ord. Det kommer alltid en dag i morgen. Om den blir bedre eller verre er ikke forhåndsbestemt. Mye kan vi gjøre selv for å snu tanke-mønsteret, men dette er som oftest lettere sagt enn gjort.

Jeg er gått inn i min nittende måned som englemamma. Jeg er begynt å bli nokså erfaren på dette området. Selv om jeg jevnt over har gode lyse dager er det stunder fylt med mørke. Disse stundene kommer gjerne oftere enn mange nok vil tro. De er der minst en gang for dagen. Forskjellen fra før og nå er at de varer ikke så lenge.

Det er ikke en intens sorg som slår pusten ut av meg, men et savn og vemod. Det er stunder fylt med undring over hvordan livet kunne ha vært. Skal jeg være helt oppriktig kjenner jeg også på bitterhet. Jeg skulle fra bunnen av mitt hjerte ønsket at min og vår sorg ble møtt med mer respekt og forståelse. 

Jeg prøver alt jeg kan og ikke la bitterheten få grobunn, men for øyeblikket ser det ut til at mitt arbeid med meg selv ikke viser til å gå riktige veien.

Jeg kjenner etter hvert et innebygget sinne. Jeg synes mye er urettferdig. Jeg har av og til lyst til å skrike og hyle høyt så alle kan høre meg. Lytte til sjelen og savnet mitt.
Det er ingen som ser meg titte på bilder av den vakre gutten min mens jeg gråter av lengsel. Det er ingen som ser meg i mine tunge stunder hvor jeg ønsker at jeg kunne bare eksistere for et øyeblikk, istedenfor å være tilstede. Jeg skulle ønske jeg bare kunne krype opp i sofaen under teppe og bare stirre ut i luften, uten forpliktelser og ansvar. Jeg skulle ønske at det kunne vært godtatt.
Men slik er det ikke lenger. Den aksepterte sorgtiden er forbi.
På mange måter er det like greit. Å arbeide seg ut av vanskelige følelser kan være smart. Det er godt å fylle dagene. Faste rutiner og holdepunkter tror jeg er viktig. De er med på å skape rammen rundt livet, rammen rundt familien og tryggheten.

Finner ikke en fornuftig måte å avslutte i dag. Kjente at jeg trengte å få luftet litt tanker i de sene kveldstimer og da er dette riktige stedet å gjøre det på. Her inne, meg alene, sammen med dere.

Mandagstema: I hagen

Jeg slenger meg på ukens mandagstema som er I HAGEN. Hvis dere ønsker å delta trykk Her.

Skulle ønske jeg hadde en pent opparbeidet hage med prydbusker, vakre blomster og fine dekorative gjenstander som en gammel kjerre, melkespann og sink-baljer dandert som vakre stillebener som bare venter på å bli fotografert...vel, slik er det altså ikke. 
Her er hele hagen en jordhaug for øyeblikket. Alt er gravd opp, murer er fjernet i påvente av nye, bygge-matriellet står stablet under hele terrassen osv osv.
MEN kanskje til sommeren er det skjedd forandringer her så da vil det nok bli MYE hagebilder.
Frem til da får dere ta til takke med et bilde tatt i en skråning i hagen hvor det står en ensom liten busk med gule blomster på. Jeg har ikke grønne fingre og er ikke så oppdatert på alle disse blomsternavnene så vet ikke hva den heter heller. 
Kanskje noen av dere kjenner den igjen?

Mandagstema: Feiring

Her er mitt bidrag til mandagstema. Ønsker dere delta trykk Her.

Bildet er tatt i dåpen til mitt lille søte fadderbarn. Synes bildet var stemningsfullt. Og ikke minst er det gøy å kunne ha litt rosa farge på bildene (siden det kun går i blått ellers, er jo gutte-mamma jeg)

Lille trille sin første tann, merkedag, ut på tur og litt ymse..

Tiden strekker ikke til for øyeblikket så blogg-innleggene har kommet i rykk og napp. Jeg klarer heller ikke følge opp og kommentere så mye som jeg ønsker på de bloggene jeg selv følger. Hverdagen er kommet for lengst med fast arbeid og energien er heller så som så. Jeg jobber med meg selv for å komme inn i gode rutiner så jeg skal ha tid og energi til å gjøre mine prosjekter samtidig som jeg jobber, har tid med barna og får unna litt husarbeid. Jeg har ikke klart å finne balansen enda, men håper dere som følger meg er litt tålmodig og selv om jeg ikke er så aktiv på deres blogger ( for dem som har det) så har jeg IKKE glemt dere.

Nå blir det en liten oppdatering på den siste tiden. Jeg må jo begynne med å fortelle at Lille Trille har fått sin første tann. Den magiske datoen var 11oktober. Tann nummer to er på vei opp så nå er det ikke lenge før han gliser med to søte små tannebisser nede.

Lille Trille i dyp konsentrasjon. Blader er spennende altså!

Helgen har vært fantastisk. Vi har hatt strålende vær og har vært på tur både i går og i dag. Vi har grillet og kost oss. Lille trille har hatt sin første tur i bæremeis i dag, noe som falt veldig i smak. Han sloknet som en stein på vei ned igjen fra turen.

Min svigerinne har fått nytt familiemedlem, lille søte dalmatinervalpen Lukas. Har dere sett noe så nusselig??

Tommygutten i full klatrings i treet. 

Mor (altså meg) har begynt å trimme. Skal ikke skryte på meg at jeg er i super form og stram i fisken. Jeg har vel oppdaget at jeg er alt annet enn i super form. Nå er det tur med litt jogging for å få opp pulsen, litt vekter og mye tråkking i oppover bakker. I dag har meg og Tommygutten  trent yoga i 40 min. Hvis dere sliter med altfor våkne barn før legge tid er det bare å sette på en yoga dvd. Da er de trøtt når de skal i køyen da ;)

Ellers så er det Oleander sin merkedag i dag. 19 måneder skulle min lille skatt vært i dag. Tenk så stor han ville vært da. Sukk, savner han.
Jeg skal ikke begynne med en lang tirade om hvor trist jeg er og hvor mye savn jeg har i kroppen, for selv om jeg kjenner på dette så har jeg samtidig hatt en strålende helg. Jeg har kost meg masse sammen med barna på tur i solen. 
Og jeg håper dere andre har hatt en strålende helg også :)

Klem fra meg

Tror du han gråter?

1/10-13

"Nå kjenner jeg meg litt trist. Jeg tenker på Oleander.
 Ser du tåren min mamma?
-tror du han gråter?"

Sammen er vi sterk

Sammen er vi sterk, du og jeg. Vi er svar på livet og svar på døden. Vi savner og sørger, men kjenner også glede og kjærlighet. Sammen er vi en.

Vi titter på hverandre, du og jeg. Jeg titter opp og du titter ned. Noen ganger møtes vi på midten.
Jeg prater og du lytter. Du lytter med sjelen.

Ingen kjenner meg som du. Ingen kan se min styrke innenfra og ut eller kjenne på livet som du, og alt dette kjenner du fra døden. Du ser også mine svakheter og min sårbarhet, du ser alt det vonde. Du ser min sorg og min smerte. Det er kun du som ser, for det er deg jeg viser det til.

Jeg kjenne deg. Jeg kjenner deg når jeg puster, ler og gråter. Jeg kjenner deg fra innerst i hjertet til ytterst i tåspissene. Det er ingen som kjenner deg slik jeg gjør. Jeg kjenner din sorg og jeg kjenner din smerte. Jeg kjenner det fordi vi er en.
Jeg kjenner din kjærlighet og din glede, den vi deler du og jeg. Det er den som omfavner oss når alt står på som verst. Det er den vi finner på midten. Minner og samhørighet. Det er vår styrke. Den ingen kan ta ifra oss. Sammen er vi sterk.

Mitt bidrag til #Mandagsetema#94

Mitt bidrag til #Mandagstema#94

Tema: Høstens fager

"Gi meg det kameraet mamma!"

Morro klompen altså :)

Sukk...englemamma jeg..med det som følger med

Vel, det er ikke alltid like lett å være englemamma gitt. Jeg visste dagen ville komme, ja har igrunnen bare gått og ventet, og nå sånn helt plutselig var den her.
En skikkelig flom av følelser veltet frem og jeg var på nippet til å begynne å stortute  PÅ JOBBEN. Ingen flukt mulighet og kunder virrende rundt i lokalet.
Det eneste som skulle til for å utløse denne overveldende flommen av følelser var EN trist sang på radioen, EN samtale (som forøvrig var velmenende og ironisk) og EN tanke fra min side. Jepp, da var det gjort.

Jeg hater å være så sårbar. Jeg hater å være en slik person som ikke tåler en spøk eller er overfølsom i forskjellige sammenhenger. Jeg hater å være en slik person som tar ting til seg i verste mening. Jeg hater å være en slik person som lar negative tanker ta over det positive. 

Jeg har ikke lyst til å være slik lenger. Jeg har lyst til å være slik jeg var før da selvtilliten var et par hakk høyere og jeg faktisk tålte en fleip. Jeg tåler selvsagt litt, men det skal ikke så mye til før jeg blir småparanoid og begynner å vri alt om i negativ retning. 
For å si det rett ut så føler jeg meg mange ganger DUM. Som i mindre intelligent og kan absolutt ingen ting.
Selvtilliten er med andre ord....lav.

Om det er sorgen over å ha mistet, ny livserfaring og endringer som ikke var med i planen, det å være hjemmeværende over lenger tid eller en kombinasjon av alt dette som gjør at selvfølelsen er laber vet jeg ikke. Men jeg vet såpass at jeg trives IKKE med det.

Det kan ut i fra dette se ut til at jeg har det helt forferdelig på jobben, men det er overhodet ikke tilfelle. Jeg trives og menneskene jeg jobber med er kjempe hyggelige. Det er bare meg som er litt følsom for øyeblikket.

Ser det blir ett litt rotete innlegg dette her, men det får så være. Når det er rotete i topplokket er det lett for at strukturen faller vekk i mine skriblerier. 

Til dere som leser og kommenterer. Tusen takk for at dere engasjerer dere. Det betyr så mye. Håper dere ikke mister motet av et litt rotete tirsdags-kveld-innlegg, men at jeg ser dere igjen her inne neste gang.
Ser det er kommet noen nye følgere her inne så vil benytte anledningen til å ønske dere velkommen (håper heller ikke dere tar skrekken av kaoset). Kjempe kjekt å se dere her inne!

Ønsker dere en god kveld
Klem fra meg

Maleri av lille gutten min i himmelen

Maleriet av lille Oleander er endelig ferdig. Her er resultatet:

Malt på lerret 30x30 Oljemaling

Det er godt å endelig være ferdig, å endelig kunne henge det opp på veggen og ENDELIG føle at jeg har gjort et godt stykke arbeid for min kjære sønn som jeg skulle ønske jeg kunne gjøre så mye mer for. 

Når mannen steller hjemme

Rollene er byttet om. Jeg er yrkeskvinne og mannen er hjemmeværende husfar i permisjon.
Det er VIDUNDERLIG å komme hjem til ferdig laget middag, ryddig hus, klesvasken er hengt til tørk og Tommygutten er ferdig med lekser.

 

Husfaren har kledd seg i rollen som hjemmeværende, og jeg må si at jeg ELSKER det. Jeg er så fornøyd at jeg tror han gjør seg selv en bjørnetjeneste. For denne fruen er på vei til å bli godt vant, om muligens FOR godt vant. Egentlig burde jeg aldri skrevet dette innlegget og innrømmet at jeg er i ferd med å bli bortskjemt, men shit la gå, føler rett og slett for å dele med hele verden hvor godt det er å være på jobb, komme hjem, rett i matfatet og slenge en sliten kropp på sofaen.

Det verste av det hele er at jeg er på nippet til å måtte innrømme ovenfor meg selv at mannen er på vei til å overgå meg i rollen som hjemmeværende. Og en slik innrømmelse sitter langt inne for å si det mildt. Jeg for eksempel har aldri har aldri tatt meg bryet med å re sengen når jeg står opp. Jeg er for trøtt til det om morgenen! Jeg har heller ikke pleid å bake bare for å bake, slik at vi skal ha kake til kaffen etter middag.
Niks det ekke meg!
Men mannen derimot, han baker han. I dag sto nybakt eplekake med vaniljeis på menyen. MMMmmm, jeg er heldig jeg!

I visshet om at mannen kommer til å lese blogginnlegget er det best jeg slutter av her, og ikke skryter FOR mye i fare for at han blir høy på pæren. En hovmodig mann, med kontinuerlig nese i sky kan bli litt for mye av det gode ;)

Ønsker dere en god kveld, en god morgendag og en fortreffelig kommende helg!