onsdag 17. september 2014

På tjukken igjen






Lenge siden sist. Får begynne med å beklage min fraværenhet. Blogging har ikke stått på prioriteringslisten på en stund, men håper det endrer seg nå som jeg er hjemme og har litt mer tid :)

Vi venter en liten gutt til!
Jeg er i skrivende stund 24 uker på vei. 
Vi har vært tilbakeholden med å publisere graviditeten. Det er mye tanker rundt det å være gravid igjen og jeg er selvsagt utrolig redd for en gjentakelse av tidligere opplevelser.
Til forskjell fra graviditeten med Wilhelm og nå, er at jeg er mye tryggere på med selv. Jeg vet mer hva jeg kan forvente og hva jeg har krav på i svangerskapet. Jeg har stått på Fragmin og Albyl-E siden begynnelsen av svangerskapet i motsetning til forrige svangerskap hvor jeg nærmest måtte kjempe meg til nødvendige medisiner. Bare det har gjort den første tiden mye lettere.

Jeg fikk også tildelt  time på KK til doppler undersøkelse tidlig i svangerskapet. Bare det har vært betryggende og vite at de faktisk har meg i systemet på KK og viser at de har tenkt å gi meg god oppfølging. Jeg var på doppler undersøkelsen på mandag som var og alt står bra til. Gutten er stor og har en estimert vekt på 786 gram :) 
Kanskje jeg får en liten prins over 3 kg denne gangen?


Lille Trille Wilhelm vokser og gror og er ikke trillende rundt lenger. (Kanskje på tide å sløyfe lille trille ;) hehe) . Han freser rundt med stadig gode påfunn. Han er ikke redd for noen ting og klatrer på alt som klatres kan (til min store frustrasjon, for jeg er på randen til nervesammenbrudd når han holder på).
Han begynte i barnehage i begynnelsen av august og jeg ser at det har gjort han godt. Han stortrives sammen med de andre barna og tantene som jobber der. Han er litt av en utforsker og skal prøve alt.



Tommygutten er begynt i fjerde klasse, tar bussen til og fra skolen og er blitt skikkelig stor. Nå har han begynt på breakdance og speider og er blitt en travel kar. Han er verdens BESTE storebror. Han diller, duller, leker og koser med Wilhelm og, Wilhelm bare digger han! 
(jeg synes det er litt urettferdig men Tommy får mye mer kos av Wilhelm enn hva jeg får..)

Vell, det var en liten-stor nyhet og oppdatering fra meg :)
Ha en fin dag!!

søndag 20. april 2014

Et lite innlegg om kjærlighet

For noen er det gjerne rart og underfundig hvordan kjærligheten strekke seg så lang. Kjærlighet oppleves ikke bare i livet, men strekker seg langt inn i døden. Kjærlighet eksisterer ikke bare for det som er, men også det som var og skulle vært. 
Det er gjerne vanskelig og forstå, men jeg ville ikke vært uten min store kjærlighet og sorg, det er nettopp det som har lært meg om selve livet. Oleander har lært meg å kjenne kjærligheten fra livet og videre i døden. 
Døden er et så sterkt ord, at vi våger nesten ikke snakke om den. Vi våger nesten ikke høre om den heller fordi det vekker så mye usikkerhet og frykt. 
Vi mennesker er så fryktelig dårlig til å takle andres sorger. Om det er fordi  vi er redd for å såre, tråkke  i salaten eller fordi vi er nødt til å erkjenne egen sårbarhet vet jeg ikke. 
Det ironiske når det gjelder å oppleve dyp sorg, og skulle oppleve mennesker i dyp sorg er, på den ene siden har du sårbare mennesker og på den andre siden har du menneske som er redd for å såre. Vi trekker oss unna, den sørgende for seg i sin trygge hule og pårørende i sin.

Sorg er kjærlighet. La den sørgende vise sin kjærlighet over sitt tap og som pårørende, hvis din kjærlighet til den sørgende.


'Hvis ikke vi har hverandre, hva har vi da?


fredag 28. mars 2014

Et lite livstegn og litt kunst

Det er nå over to år siden vi mistet Oleander. Tiden har stått stille og rast av gårde på en gang. Iblant kjennes det ut som det var i går og iblant kjennes det ut som det er hundre år siden. 
Har jobbet med mange tanker men med lite ord den siste tiden. Malepenselen derimot er det begynt å gå varmgang i. Det er mange måter å bearbeide følelser på, og kunst er en av dem.
Her er de to siste arbeidene mine. 





Hvor lenge skrivetørken kommer til å vare vet jeg ikke. Har så lyst å skrive et fint innlegg i anledning Oleander sin bursdag/dødsdag men får det liksom ikke helt til for tiden.

Ønsker dere en god helg :)
Vi skrives plutselig igjen.

Mange klemmer fra meg

onsdag 12. februar 2014

Lille speil på veggen der


Lille speil på veggen der, ser du meg slik jeg ser deg?
Liten, sårbar og naken. Iboende frykt for døden og med arr i sjelen.
Ser du all min undring? Undring over livet, det som har vært og det som gikk tapt.
Ser du følelsen av lengsel?
Savn og sorg og med håp om gjenforening, om at illusjonen om himmelriket og Herren en dag vil vise sin eksistens.
Ser du på meg annerledes slik jeg føler meg annerledes, eller er det ikke synlig?
Skimter jeg rynker og grå hår på hodet. Er det tiden som innhenter meg eller er det opplevelsen og traumer. Er det livserfaring som sitter fast under huden og viser sitt nærvær?
Lille speil på veggen der, ser jeg deg slik du ser meg?

mandag 16. desember 2013

Til min kjære gutt i himmelen

Jeg har ikke vært i hagen din på en stund nå. Merkedagen din passerte uten lys i hagen eller ekstra pynt. Jeg har dårlig samvittighet, men jeg vet også det at jeg bærer deg med meg i hjertet mitt hver dag og jeg trenger ikke bevise min uendelige store kjærlighet til deg med verken lys, blomster eller pynt. Jeg vet du kjenner meg slik jeg kjenner deg.

Julen nærmer seg. Du skulle vært her med oss og spist uante mengder med nonstop og seigmenn nå som pepperkakehuset skal pyntes. Du skulle vært dekket fra topp til tå med klissete glasur og grist så mye du bare hadde klart utover hele spisebordet med dine små barnehender. Jeg er sikker på du flittig hadde hjulpet til med julekake-baking og julepynting på ditt eget barnlige vis. Vi hadde kost oss, du og jeg.

Som jeg savner deg.

søndag 10. november 2013

Hei bloggen

Det er lenge siden sist nå. Jeg har tenkt mye på deg, hatt dårlig samvittighet og skjøvet deg fra meg. Jeg vet jeg burde tatt tastaturet fatt, men sant skal sies at jeg har ikke hatt lyst, inspirasjon eller kreativitet ved min side. Jeg har følt hele deg nokså meningsløs til tider. Hvorfor skal jeg fortsette liksom?

Jeg har forsvunnet litt inn i mitt lukkede jeg. Mange tror gjerne at jeg er en åpen sjel, at jeg forteller det meste som er ved mitt hjerte, men i virkeligheten gjør jeg egentlig ikke det.
Å skrive ned sine sorger, frustrasjoner, tanker og følelser er ikke det samme som å dele åpenhjertig fra sjelen. Fortelle mennesker ansikt til ansikt.., noe jeg ikke er spesielt god til. Og bruke deg bloggen er for meg en lettere løsning for å lette på sjelen, sortere tanker og få ut mine frustrasjoner. Det er en løsning med et snev av feighet.

Jeg finner situasjonen jeg befinner meg i ganske så ironisk. Jeg kjenner jeg trenger deg bloggen. Akkurat nå faktisk, nå som jeg har minst lyst til å være med deg. 
Jeg er trøtt for tiden, trøtt av å være meg, trøtt av å spille arbeidsrollen, mammarollen, jeg-er-sterk rollen. Mesteparten av dagen spiller jeg et skuespill. Alle gjør jo det til en viss grad for i samfunnet er det faktisk påkrevd. Det å være sårbar, ekte og vise seg fra et menneskelig plan er nokså tabu. I dag skal vi være så perfekt og lykkelig. Det er gjerne ikke slik at vi SKAL være perfekt og lykkelig, men vi skal VISE oss frem i en  illusjon av dette slaget. En feig og ikke menneskelig illusjon. 
Vi skal gjemme oss bak facebook profiler, twitter profiler og blogger. Vi skal oppdatere status-er, skrive teite forkortelser og engelske mote-ord som skal beskrive hele din tilværelse. På toppen av det hele skal vi legge ut bilder av alt som lar seg fotografere. Vi trenger ikke prate med hverandre, utvikle sosiale ferdigheter, måtte erkjenne seg selv og sine følelser eller vise empati og forståelse for andre. Vi trenger kun å trykke på liker eller liker ikke, så har vi gjort vårt. Da har vi bidratt til å gi det som ””trengs” til den som trenger det..
Å være ekte er blitt tabu.

Jeg vet det bloggen, at selve innlegget er full av selvmotsigelser, men jeg er like farget av sosiale medier jeg som alle andre.
Nå skal jeg gjøre det alle andre gjør, poste innlegget på facebook siden til bloggen og dele det på min personlige facebook side. Noe jeg selvsagt gjør for å nå ut til flest mulig lesere. Jeg deler av sjelen på den litt feige måten jeg kan, i stedet for å ta opp telefonen og ringe en venninne..


Vi skrives plutselig igjen bloggen. Når vet jeg ikke, men senere enn du tror og før enn du aner.

søndag 27. oktober 2013

Innlegg på trykk. Jeg er blitt en bladlus :)

Bildet er lånt fra nettsiden etbarnforlite
På fredag kom bladet jeg har ventet i spenning på i posten.
For cirka en måned siden fikk jeg en forespørsel av foreningen vi som har et barn for lite om de kunne få bruke noen av innleggene mine i medlemsbladet deres.
Jeg sa selvsagt ja.
Det er for meg en liten ære og bli spurt og ikke minst er det godt å kunne bidra. Innleggene som er brukt er Oleander-landJeg har OGSÅ mistet ett barn og "Det var en gang".
Ønsker dere å lese innleggene er det bare å følge lenkene over.

                    

Jeg vil samtidig benytte anledningen til å fortelle litt om foreningen et barn for lite.


Bildet er lånt fra nettsiden til etbarnforlite

Foreningen er en livsnøytral organisasjon som drives av frivillige som selv har mistet barn. De tilbyr sorggrupper, individuelle samtaler, lokal og fylkeslag hvor det blir arrangert sosiale og faglige treff for foreldre som har mistet barn.
Foreningen er basert på frivillig arbeid og drives av støtte fra medlemmer. Det er også mulig å støtte dem uten å være medlem hvis man ønsker det.
Tre til fire ganger i året blir det sendt ut medlemsblad.
Er det noen som ønsker å ta en titt på deres nettside er det bare å trykke HER

Ønsker dere en finfin søndag!

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...