Hei bloggen

Det er lenge siden sist nå. Jeg har tenkt mye på deg, hatt dårlig samvittighet og skjøvet deg fra meg. Jeg vet jeg burde tatt tastaturet fatt, men sant skal sies at jeg har ikke hatt lyst, inspirasjon eller kreativitet ved min side. Jeg har følt hele deg nokså meningsløs til tider. Hvorfor skal jeg fortsette liksom?

Jeg har forsvunnet litt inn i mitt lukkede jeg. Mange tror gjerne at jeg er en åpen sjel, at jeg forteller det meste som er ved mitt hjerte, men i virkeligheten gjør jeg egentlig ikke det.
Å skrive ned sine sorger, frustrasjoner, tanker og følelser er ikke det samme som å dele åpenhjertig fra sjelen. Fortelle mennesker ansikt til ansikt.., noe jeg ikke er spesielt god til. Og bruke deg bloggen er for meg en lettere løsning for å lette på sjelen, sortere tanker og få ut mine frustrasjoner. Det er en løsning med et snev av feighet.

Jeg finner situasjonen jeg befinner meg i ganske så ironisk. Jeg kjenner jeg trenger deg bloggen. Akkurat nå faktisk, nå som jeg har minst lyst til å være med deg. 

Jeg er trøtt for tiden, trøtt av å være meg, trøtt av å spille arbeidsrollen, mammarollen, jeg-er-sterk rollen. Mesteparten av dagen spiller jeg et skuespill. Alle gjør jo det til en viss grad for i samfunnet er det faktisk påkrevd. Det å være sårbar, ekte og vise seg fra et menneskelig plan er nokså tabu. I dag skal vi være så perfekt og lykkelig. Det er gjerne ikke slik at vi SKAL være perfekt og lykkelig, men vi skal VISE oss frem i en  illusjon av dette slaget. En feig og ikke menneskelig illusjon. 

Vi skal gjemme oss bak facebook profiler, twitter profiler og blogger. Vi skal oppdatere status-er, skrive teite forkortelser og engelske mote-ord som skal beskrive hele din tilværelse. På toppen av det hele skal vi legge ut bilder av alt som lar seg fotografere. Vi trenger ikke prate med hverandre, utvikle sosiale ferdigheter, måtte erkjenne seg selv og sine følelser eller vise empati og forståelse for andre. Vi trenger kun å trykke på liker eller liker ikke, så har vi gjort vårt. Da har vi bidratt til å gi det som ””trengs” til den som trenger det..
Å være ekte er blitt tabu.

Jeg vet det bloggen, at selve innlegget er full av selvmotsigelser, men jeg er like farget av sosiale medier jeg som alle andre.
Nå skal jeg gjøre det alle andre gjør, poste innlegget på facebook siden til bloggen og dele det på min personlige facebook side. Noe jeg selvsagt gjør for å nå ut til flest mulig lesere. Jeg deler av sjelen på den litt feige måten jeg kan, i stedet for å ta opp telefonen og ringe en venninne..

Vi skrives plutselig igjen bloggen. Når vet jeg ikke, men senere enn du tror og før enn du aner.

Innlegg på trykk. Jeg er blitt en bladlus :)

Bildet er lånt fra nettsiden etbarnforlite

På fredag kom bladet jeg har ventet i spenning på i posten.
For cirka en måned siden fikk jeg en forespørsel av foreningen vi som har et barn for lite om de kunne få bruke noen av innleggene mine i medlemsbladet deres.
Jeg sa selvsagt ja.
Det er for meg en liten ære og bli spurt og ikke minst er det godt å kunne bidra. Innleggene som er brukt er Oleander-land, Jeg har OGSÅ mistet ett barn og "Det var en gang".
Ønsker dere å lese innleggene er det bare å følge lenkene over.

                    

Jeg vil samtidig benytte anledningen til å fortelle litt om foreningen et barn for lite.

Bildet er lånt fra nettsiden til etbarnforlite

Foreningen er en livsnøytral organisasjon som drives av frivillige som selv har mistet barn. De tilbyr sorggrupper, individuelle samtaler, lokal og fylkeslag hvor det blir arrangert sosiale og faglige treff for foreldre som har mistet barn.
Foreningen er basert på frivillig arbeid og drives av støtte fra medlemmer. Det er også mulig å støtte dem uten å være medlem hvis man ønsker det.
Tre til fire ganger i året blir det sendt ut medlemsblad.
Er det noen som ønsker å ta en titt på deres nettside er det bare å trykke HER. 

Ønsker dere en finfin søndag!

Baksiden av medaljen

Jeg kunne vinklet dette innlegget til å handle om Oleander. Ved et senere tidspunkt skal jeg skrive et eget innlegg om han og det å motta kritikk om å skrive om sorg i bloggen. Det bor mye følelser i meg akkurat rundt det emne som trenger og modnes, sorteres og rasjonaliseres før jeg er klar for å skrive om det. MEN jeg vet at det er ikke bare meg som får oppleve baksiden av medaljen (dele og skrive blogg), derfor ønsker jeg likevel å skrive om nettopp det å få negative tilbakemeldinger og kritikk om bloggen.

Det er kommet meg for øre at jeg og bloggen min er blitt kritisert.
Jeg har egentlig ventet på det. Men uansett hvor ventet det var, kan jeg ikke hjelpe for å føle meg såret og tråkket på. Jeg sitter igjen med en følelse av sinne og frustrasjon. Jeg forstår ikke hensikten. Hvorfor skal alltid noen mene noe, selv når deres grunnlag for å ytre en mening ikke er tilstede?

Jeg er stolt av bloggen min, og jeg tror enhver blogger kjenner på stoltheten over bloggen sin. Det ligger mye tid, planlegging og arbeid bak en blogg.

Alle bloggere har sin personlige grunn til å blogge enten det er for å  formidle interesser og det man brenner for, hjelpe seg selv eller andre, tjene penger eller dele hendelser med familie og venner.

Jeg har mine personlige grunner for å blogge.

Jeg følger en del blogger og har oppdaget at en del av de bloggerne har fått negative tilbakemeldinger, noe som jeg synes er forkastelig, urettferdig og skikkelig ufint.
Jeg snakker ikke om lesere som engasjerer seg i pågående blogg-debatter som rett og slett er uenig i påstander og meninger (noe som selvsagt er lov), men lesere som kritiserer fordi blogginnlegg enten er for sjeldent, for ofte, for kort eller langt eller fordi leserne mener at emne eller innholdet i bloggen ikke er verdt å skrive om. Å komme med negative uttalelser om andres mennesker interesser, hverdager, bloggemner, stoltheter eller sorger hører ingen steder hjemme.Det er også lesere som trekker egne konklusjoner om bloggernes hverdag. Det er viktig å huske at blogger er ofte personlig, men ikke privat.  

Som leser velger du selv om du ønsker å lese eller ikke. Det er ingen tvang. Husk også på at forfatteren bak bloggen legger ned mye arbeid og vier mye tid til bloggen sin. Bloggeren selv har sin personlige grunn for å blogge og er også et menneske med følelser og tanker.
Hvis du ikke har noe positivt å si så la heller vær å si det.

For dem som kommer med kritikk til min blogg ønsker jeg å klarere en ting eller to.
Hvis du finner emner jeg skriver om bortkastet og meningsløst, så la vær å lese det. Uansett om jeg får negative tilbakemeldinger så kommer jeg til å fortsette å skrive. Bloggen er mitt fristed hvor jeg kan reflektere, bearbeide og dele med dem som setter pris på det.
Dødfødsel er tabu, selv i år 2013, noe som viser seg gang på gang. Desto viktigere er det for meg å skrive om det.
Jeg ønsker også å takke for kritikken. Den inspirerer meg til å fortsette. Fortsette å skrive og dele for å vise at sorg og savn går ikke over. Det er ikke bare å komme seg videre. Det er en lang reise hvor man lærer seg å leve med det. Og det er den reisen jeg ønsker å dele.

  

Tenk positive tanker,si positive ord gjør positive handlinger og det positive gror.

En Blogg´s historie

Først og fremst vil jeg starte med å si tusen takk til dere som engasjerer dere, kommenterer, følger med i forgrunnen og bakgrunnen. Det varmer mitt hjerte og jeg setter umåtelig stor pris på dere alle og enhver. 

Jeg lider litt av bloggesyken for øyeblikket. Nærmere forklart er det når du egentlig oppdager at du er litt forvirret over hva den røde tråden gjennom bloggen er. Når du oppdager at liver forandrer seg, fokus endrer retning, og interesser og behov er gjerne ikke som før. 

Jeg startet denne bloggen for min egen del og mine nærmeste så jeg kunne dele sorgen. Så de kunne forstå og høre uten at jeg nødvendigvis trengte å fortelle med tale og ord. Det har (og er fortsatt) vært en måte for meg å bearbeide de mange tankene som dukket opp etter hvert. Jeg oppdaget også at jeg havnet inn i et eget lite samfunn av mennesker som delte erfaring og sorg med meg. Det gjorde vondt, men samtidig godt. Jeg var ikke alene. Etterhvert kom det nye englemammaer som henvendte seg med spørsmål eller en takk, og min mening med å blogge ble plutselig enda dypere. 
Selv om ingenting rettferdiggjør eller gir mening med tanke på Oleanders død er den følelsen og kunne hjelpe andre gjennom en sorg ved å dele, det nærmeste jeg har kommet i å finne en mening.

Jeg valgte bevisst å ikke dele for mye av svangerskapet med lille trille. Det var lenge min egen lille hemmelighet som jeg svært gjerne ville fortelle, men ikke turde i frykt for at det skulle gå gale. Jeg var ikke klar for å slippe "alle" for tett innpå for så å måte dele enda en sorg.
Lille trille kom til verden og bloggen havnet i retning småbarnsmor og det som følger med. 
Jeg fryder meg med tanker på at denne gangen er alle de viktige detaljene i Lille trille´s utvikling dokumentert og vil aldri bli glemt. 
Tommygutten min vakre lille morroklomp er kommet til i bloggen litt etterhvert. Jeg har så mye jeg ønsker, kunne og ville ha delt, men nå er min sukkerklomp snart 8 år og det er viktig for meg å beskytte dette lille individet i denne verden av teknologi. Derfor er det mindre skriverier om han og det som er, er alltid gått gjennom sikkerhetskontrollen (gutten selv).

Mine andre interesser er etterhvert begynt å finne sin plass i sidekolonnen.
Jeg har alltid tegnet og malt, og glimter fremdeles til innimellom, men det er lenge mellom hver gang. Sjenert over eget arbeid synes jeg det er litt skummelt å legge ut bilder av egne kreative verk, men som alt annet blir nok det også en vane.(kanskje det etterhvert blir noen utstillinger også...iiiiik) 

Jeg er litt over gjennomsnittet glad i å ta bilder. Hvis du ser noen som kryper innunder en busk eller ligger langs bakken på en sti med et fotoapperat er det høyst sannsynlig meg. Jeg har også gått til innkjøp av hvitt-lerret og håper på å kunne øve meg på portrett foto ved å låne et barn her og et barn der. (heldigvis har alle mine venner nydelige, både små og store barn) 

Vi holder på med oppussing og huset begynner å nærme seg ferdig. En stor interesse er interiør, men oppussing er dessverre et nødvendig ånde før vi kan begynne på interiøret. Når jeg sier oppussing er ikke det å male overflater og legge nytt gulv, men å ribbe alt av innervegger til det kun er et skall igjen. Jepp, MYE arbeid! 
Masse oppussing og interiørbilder kommer etterhvert sammen med interiørtips, gledeshyl og hjertesukk. 

Som dere ser er denne bloggen blitt et sammensurium av erfaring på godt å vondt, interesser på sidelinjen, mammete, et snev av humoristisk i ny og ne, men samtidig grav alvorlig til tider. Stadig nye tanker dukker opp, nye ideér til innlegg og nye interesse-områder som fenger.
Jeg har utvidet bloggrullen . Den består ikke lenger kun av englemammablogger, men av mamma, interiør, foto, hverdags, religiøse og humor blogger.
Samtidig som jeg har fått et "bredt" bloggspekter oppdager jeg også det at det er ikke lenger kun englemammaer som følger meg. Dere er andre mennesker som ikke har samme erfaring, men velger å ta del i min. FANTASTISK!

Så er spørsmålet. Er det for kaotisk. Er den røde tråd visket ut til en avbleket slitt hyssingtråd som er i ferd med å ryke?
Jeg har tenkt lenge på dette, fundert og grublet og har kommet frem til følgende konklusjon:

Oleander vil alltid være en del av denne bloggen. Dette er mitt fristed. Her kan jeg dele han, skrive, minnes og ære han. Jeg velger å involvere han i min hverdag, mitt liv og mine tanker, ergo involverer jeg min hverdag, mitt liv og mine tanker inn i bloggen som på en måte er litt han´s. 
Det er litt viktig for meg å vise at selv om sorgen er der, består livet av så mye mer. Det ene visker ikke ut eller sletter det andre. Så om et innlegg er sorgfullt den ene dagen og superdupert den andre dagen så er det faktisk slik dagene er. Opp og ned, opp og ned. 
For å redusere kaoset som eventuelt oppstår planlegger jeg en liten oppussing av bloggen. (mer om det siden:) 

Jeg som den virrende, kreative, ikke fullt så flink og fullføre,-men elsker å planlegge personen som jeg er har klart å holde denne bloggen i livet i over et år nå, og det sier meg at den er kommet for å bli! :)