Lille trille sin første tann, merkedag, ut på tur og litt ymse..

Tiden strekker ikke til for øyeblikket så blogg-innleggene har kommet i rykk og napp. Jeg klarer heller ikke følge opp og kommentere så mye som jeg ønsker på de bloggene jeg selv følger. Hverdagen er kommet for lengst med fast arbeid og energien er heller så som så. Jeg jobber med meg selv for å komme inn i gode rutiner så jeg skal ha tid og energi til å gjøre mine prosjekter samtidig som jeg jobber, har tid med barna og får unna litt husarbeid. Jeg har ikke klart å finne balansen enda, men håper dere som følger meg er litt tålmodig og selv om jeg ikke er så aktiv på deres blogger ( for dem som har det) så har jeg IKKE glemt dere.

Nå blir det en liten oppdatering på den siste tiden. Jeg må jo begynne med å fortelle at Lille Trille har fått sin første tann. Den magiske datoen var 11oktober. Tann nummer to er på vei opp så nå er det ikke lenge før han gliser med to søte små tannebisser nede.

Lille Trille i dyp konsentrasjon. Blader er spennende altså!

Helgen har vært fantastisk. Vi har hatt strålende vær og har vært på tur både i går og i dag. Vi har grillet og kost oss. Lille trille har hatt sin første tur i bæremeis i dag, noe som falt veldig i smak. Han sloknet som en stein på vei ned igjen fra turen.

Min svigerinne har fått nytt familiemedlem, lille søte dalmatinervalpen Lukas. Har dere sett noe så nusselig??

Tommygutten i full klatrings i treet. 

Mor (altså meg) har begynt å trimme. Skal ikke skryte på meg at jeg er i super form og stram i fisken. Jeg har vel oppdaget at jeg er alt annet enn i super form. Nå er det tur med litt jogging for å få opp pulsen, litt vekter og mye tråkking i oppover bakker. I dag har meg og Tommygutten  trent yoga i 40 min. Hvis dere sliter med altfor våkne barn før legge tid er det bare å sette på en yoga dvd. Da er de trøtt når de skal i køyen da ;)

Ellers så er det Oleander sin merkedag i dag. 19 måneder skulle min lille skatt vært i dag. Tenk så stor han ville vært da. Sukk, savner han.
Jeg skal ikke begynne med en lang tirade om hvor trist jeg er og hvor mye savn jeg har i kroppen, for selv om jeg kjenner på dette så har jeg samtidig hatt en strålende helg. Jeg har kost meg masse sammen med barna på tur i solen. 
Og jeg håper dere andre har hatt en strålende helg også :)

Klem fra meg

Når mannen steller hjemme

Rollene er byttet om. Jeg er yrkeskvinne og mannen er hjemmeværende husfar i permisjon.
Det er VIDUNDERLIG å komme hjem til ferdig laget middag, ryddig hus, klesvasken er hengt til tørk og Tommygutten er ferdig med lekser.

 

Husfaren har kledd seg i rollen som hjemmeværende, og jeg må si at jeg ELSKER det. Jeg er så fornøyd at jeg tror han gjør seg selv en bjørnetjeneste. For denne fruen er på vei til å bli godt vant, om muligens FOR godt vant. Egentlig burde jeg aldri skrevet dette innlegget og innrømmet at jeg er i ferd med å bli bortskjemt, men shit la gå, føler rett og slett for å dele med hele verden hvor godt det er å være på jobb, komme hjem, rett i matfatet og slenge en sliten kropp på sofaen.

Det verste av det hele er at jeg er på nippet til å måtte innrømme ovenfor meg selv at mannen er på vei til å overgå meg i rollen som hjemmeværende. Og en slik innrømmelse sitter langt inne for å si det mildt. Jeg for eksempel har aldri har aldri tatt meg bryet med å re sengen når jeg står opp. Jeg er for trøtt til det om morgenen! Jeg har heller ikke pleid å bake bare for å bake, slik at vi skal ha kake til kaffen etter middag.
Niks det ekke meg!
Men mannen derimot, han baker han. I dag sto nybakt eplekake med vaniljeis på menyen. MMMmmm, jeg er heldig jeg!

I visshet om at mannen kommer til å lese blogginnlegget er det best jeg slutter av her, og ikke skryter FOR mye i fare for at han blir høy på pæren. En hovmodig mann, med kontinuerlig nese i sky kan bli litt for mye av det gode ;)

Ønsker dere en god kveld, en god morgendag og en fortreffelig kommende helg!

Oppdatering; Ny jobb og fredagens sammenkomst

På onsdag skrev jeg et innlegg om sosiale sammenkomster sammen med sorg. Innlegget finner du HER.
Tenkte jeg skulle gi en liten oppdatering om hvordan det gikk på fredagen. Som jeg skrev så gruet jeg meg en del i forkant.

Over til fredagen..,kvelden gikk over all forventning! Jeg ble utrolig godt mottatt. Folk var så utrolig vennlig og imøtekommende at jeg umiddelbart slappet mer av. Det var kun et par utfordrende situasjoner med tanke på alle disse typiske "bli kjent spørsmålene". Med gode tips fra Lammelårtanker gikk kvelden strålende.
På en eller annen måte klarte jeg å unngå å måtte fortelle det ene og andre, og det hjalp godt på sjeleroen.

I dag har jeg hatt min første arbeidsdag.
Det er over to år siden jeg har vært i jobb, så det var en sliten meg som kom hjem i dag. Kjenner det godt på kroppen at den har vært over gjennomsnitt aktiv i forhold til mine vante hjemmeværende dager, men GU så fantastisk å faktisk gjøre noe. (må jo si at å komme hjem til ryddig hus og middag på bordet er ikke feil det heller..)

Nå tar jeg kveld, som sagt er litt trøtt og sliten i dag.
Ønsker dere alle en fortreffelig mandags-aften!

Sosiale sammenkomster sammen med sorg

Det nærmer seg en ny epoke i livet mitt. På mandag bærer det ut i arbeid igjen. Dolly Parton sin sang "working 9 to 5" spilles på repeat i hodet mitt. 
Sammen med arbeid kommer også en del sosiale begivenheter. Allerede på fredag er en slik begivenhet. Jeg gleder meg og er utrolig glad for å få lov til å delta til tross for at jeg sånn egentlig ikke er begynt enda. 

Så over til en av mange utfordringer som kommer sammen med dødfødsel, sorg, savn og det å være mamma til en gutt i himmelen.
Det nærmer seg ett og et halv år siden han døde. Iløpet av denne tiden har livet mitt sakte men sikkert falt tilbake til det normale. Hverdagen har vært lenge, både med hverdagsgleder, utfordringer og sorg. Denne hverdagen kan jeg etterhvert. Det sosiale livet mitt er nesten som før. Mange av mine venner er fortsatt mine venner, noen har jeg mistet fullstendig kontakten med og andre er sakte men sikkert på vei inn i livet mitt igjen.

Jeg har holdt meg unna store sosiale sammenkomster siden Oleander døde. Missforstå meg rett, jeg ER supersosial av meg, men kun i mine nære kretser, hvor jeg føler meg trygg. Jeg liker meg i flokken min !
På fredag er ikke flokken der. Det er meg og ukjente mennesker som skal bli kjent med meg, og som jeg skal bli kjent med. En viss mengde informasjon er "påkrevd"når man skaper kontakt, knytter bånd og skaper relasjoner med andre mennesker. Denne informasjonen er veldig på generelt plan om tidligere jobb, fritisaktiviteter, familie og barn. 
HVOR MANGE BARN HAR DU? 
Jeg vet jeg kommer til å få dette spørsmålet flere ganger iløpet av kvelden. Jeg har opplevd spørsmålet tidligere og hver eneste gang er jeg like lite forberedt, stammer, stusser og snur meg halvveis vekk. Folk må jo tro jeg ikke er ved mine fulle fem. Det ser tilsynelatende ut som jeg ikke vet hvor mange barn jeg har.. Jeg er klar over dette selv, og blir da enda mer stresset over situasjonen.
Oppfølgingspørsmålet til hvor mange barn har du er HVOR GAMMEL ER BARNA DINE DA? 
Hvis jeg har svart at jeg har tre barn (som jeg har) ,og må fortelle hvor gammel de er ser jeg folk trekker seg unna og blir ukomfortabel når jeg forteller at jeg har et barn som døde.
Hvis jeg sier jeg har to får jeg så uhorvelig dårlig samvittighet for å ikke inkludere lille Oleander i himmelen. Jeg føler meg som verdens verste mor.
Feil blir det uansett. Føler at i en slik situasjon kan jeg bare ikke vinne. Skulle ønske at folk kunne se det på meg, hun har en gutt i himmelen, men hun har det bra så jeg trenger ikke føle meg utilpass i nærheten av henne.. Det hadde vært så mye lettere.

Akkurat nå så lader jeg opp. Jeg lader opp sinnet til å håndtere eventuelle situasjoner som måtte oppstå på fredag. Skal tross alt begynne å jobbe for bedriften så jeg ønsker å gi en godt førsteinntrykk.

Gi meg styrke og mot. Dette skal jeg klare.

Nostalgi, Gullars og magiske øyeblikk

For et par uker siden opplevde jeg et magisk øyeblikk. Tommygutten som selvsagt skulle vært i loppekassen ville ha mer kveldsmat. Det er merkelig hvordan småtroll ALLTID er mer sulten rett før de skal i køy. Skal innrømme at jeg kjente et snev av irritasjon, men orket ikke avslutte dagen med krangling og sure miner så mer kveldsmat ble det. Vi kom innpå en samtale om barne-tv og jeg begynte å lage Gulars stemme. Tommy så på meg med et forundret uttrykk i ansiktet. ”vet ikke du hvem Gullars er?” Spurte jeg.  ”Nei” svarte han.

Tommygutten og meg vandret av sted i et stykke barne-tv historie. I øyeblikket så var det så mye mer en bare en vidoesnutt på youtube. Det var et øyeblikk som gav meg en følelse av nostalgi og en magisk følelse av morskjærlighet over dette lille store barnet som satt på fanget mitt til beina mine sov i mangel på blodsirkulasjon. Et øyeblikk hvor jeg kjente på at jeg er blitt voksen.  Følte jeg satt å så på et stykke svunnen tid, samtidig så jeg følte jeg meg så uendelig tilfreds med situasjonen og livet. 

Så heldig jeg er..

Kanskje det av og til er greit og fire litt på rutiner og regler. Glemme klokken litt og bare leve i nuet.

Jeg tror det er da de magiske øyeblikkene oppstår.

Både for meg og for Tommygutten... og Gullars.

Mannen sin bursdag og Lille trille spiser krem

I dag er det min elskede sin bursdag. Hele 39 år er mannen blitt. Vi har snart vært samboere og kjærester i 11 år og om tre dager har vi 10 års FORLOVELSES dag. Det er nesten flaut av vi fremdeles ikke har klart å gifte oss enda.

Lille trille Wilhelm har fått smake på krem i dag. Når vi andre skal kose oss med kake så må jo han så klart få kose seg litt også. Det skulle bare mangle :)

Kremen falt i smak. Som dere ser på bilde rett ovenfor fikk han med seg det meste. Den gutten har næringsvett. Det er hvertfall helt sikkert!!
(gjerne ikke den mest barnevennlige måten å servere krem på, men når mor og far passer godt på går det bra)

Vi har hatt en koselig dag med kaker, hjemmelagede bursdagsgaver og besøk av besten (pappaen til mannen).

Gratulerer med dagen min kjære. Håper den har vært fortreffelig.

EEEeeeelsker deg.

Suss og klem fra meg

<3<3<3

Om å ta avstand fra sorgen i en ny hverdag

Sorgen har den siste tiden tatt en annen form. Jeg kjenner meg lettere til sinns og sitter ikke i samme grad å fabulerer på alle ”hvorfor´ene”. Jeg er lykkelig gjennom dagen og smiler og ler fra hjertet.
Om sorgen har tatt fast form vet jeg ikke. Er det en ting jeg har lært meg så er det at sorgen er kompleks, har ingen fasit og viser seg både i tide og utide.

Nye utfordringer er like om hjørnet og jeg skal bli arbeidskvinne fra september. Ny jobb, nye muligheter. 

Jeg har ikke vært i full stilling på mange år, og kjenner det er på tide med nye utfordringer, litt mer penger på kontoen og nye hverdagsrutiner.  Jeg begynner på en ny start og for første gang på lenge kjenner jeg at det er helt riktig.

Etter Oleander døde maktet jeg ikke tanken på å gå på skole eller jobb. Jeg ble fysisk uvel, og like uvel var jeg hver gang jeg var i møte med fastlegen for å få ny sykemelding. Forståelsen rundt å ha mistet et barn følte jeg var fraværende og jeg måtte nærmest stortute på legekontoret for å bevise at sorgen faktisk eksisterte i for stor grad til å kunne arbeide. Det regjerte en indre storm, og alt ved å skulle vende tilbake til hverdagen ble så veldig feil. Jeg som skulle rett ut i mammapermisjon.

Erfaring som englemamma begynner jeg å få litt av, men jeg har enda ikke erfart det og faktisk ikke ha mulighet til å sørge, eller å være nødt for å mentalt være oppegående hver dag. Som arbeidskvinne nytter det ikke å forsvinne for seg selv fordi om sorgen banker på døren. Nå er jeg pent nødt til å ta på hengelåsen så lenge det er nødvendig. 

Dette er en den største utfordringen min nå som jeg begynner i arbeid. Jeg må ta en dag av gangen og ikke la meg vippe av pinnen selv om jeg har en dårlig dag.
Jeg må ta på meg smilemasken til tross for at tårene er på innsiden og vil komme ut.

Men jeg gleder meg uansett. Kjenner på meg at styrken er der og jeg er klar.

Skrivesperre, begrensinger og tidsnød

Selv nå når jeg sitter her, Lille trille sover, oppvaskemaskinen og vaskemaskinen durer i vei og halvparten av husarbeidet er unnagjort, kommer den mentale sperren frem. Hva skal jeg skrive?
Har så mye på hjertet og så mye jeg vil dele.
Jeg har ikke tall på hvor mange innlegg jeg har begynt på, skrevet halveis ferdig og så sier det bare stopp. Jeg klarer ikke å formulere tankene mine. Tanker om sorg, hverdagsgleder og pågående prosjekter kommer liksom litt til kort. Ikke blir jeg fornøyd heller. Det som allerede er nedskrevet synes jeg rett og slett ikke er godt nok (men vi er vel alle vår egen verste kritiker?).

Det er rotete i topplokket for tiden for å si det mildt. 
Jeg har er et spennende prosjekt på gang (vil skrive mer om dette senere forhåpentligvis), siste rest (nesten) av oppussing før dåpen, sorgfulle tunge dager som viser seg i stille stunder og ellers uber-travelt. Kaaaos!
 Får rett og slett verken tid til å sørge slik jeg føler behov for, satt meg ned å malt slik jeg ønsker eller brukt tid på å prøve å formulere innleggene mine slik jeg vil de skal være.
Innleggene blir desto kortere med mindre innhold.

Har skisset opp et bilde av Oleander som jeg nå er igang med å male. Har tenkt på det så lenge og gått med et bilde i hode som har verket etter å få komme ned på papiret. Når det blir ferdig malt aner jeg ikke. Jeg maler med oljemaling og det er en viss tørkeprosess og må taes i flere omganger, så tid vil det ta. Har veldig lyst til å få hengt det på veggen før dåpen så alle kan få se min fine vakre englegutt.
Planen er der, men jeg vet ikke om den holder.

Her er skissen:

Håper jeg kommer over bøygen snart og topplokket tenker litt klarer. Frem til da får dere bare ha meg unnskyldt hvis mengden av innlegg blir færre for en periode og innholdet blir kortere og uinspirert.
Jeg kommer nok sterkt tilbake når roen har senket seg og imellomtiden får dere bare ta innleggene for det de er.

Regner med det ikke bare er meg som har vært / er inne i en mental sperre når det kommer til blogging så hvis det er noen av dere som følger meg som har noen tips og råd om hvordan komme seg ut av det blir jeg veldig glad!

Ønsker dere en fin dag i sommerværet

Sniktitt på dåpskjolen og Tommygutten med årets første sommerskrubbsår

Den store dåpsdagen nærmer seg. Meg og lille trille var hos mormor/oldemor på fredag for å prøve dåpskjolen på lille trille. Dåpen skal holdes den 30 juni og lille solstrålen er da blitt fem og en halv måned, så jeg har vært ganske engstelig for at dåpskjolen skal være for liten til den stor dagen. 
Det ser heldigvis ut til at det skal gå greit, men det er ikke mer enn med nød og neppe.

Dåpskjolen har vært i familien i over nitti år så den sentimentale verdien er høy. Det var min oldemor på morssiden som en gang i tiden sydde kjolen. 

Stoffet er blitt veldig skjørt og er gulnet litt. I tillegg er det kommet en gul flekk på blonden på kragen. Vanligvis ville man jo bare kloret kjolen, men nå er den så skjør at det tåler den ikke. 

Hvis noen har noen tips for hvordan den kan blekes og rengjøres med omhu mottas det med med takk ?! :)

Må jo selvsagt (med mormors tillatelse) vise dere bilde av mormor og lille trille. Vet at de fleste har verdens beste mormor og jeg er intet unntak. Jeg har næmlig verdens beste. Jeg har mange gode minner fra jeg var liten og var hos henne. 

Mormor kjørte meg til barnehagen om morgenen, og om vinteren var de morgenene magiske. Det var stummende mørkt ute og mormor tente alltid stearinlys ved frokost bordet og jeg husker jeg alltid satt på fanget hennes. De beste morgenene i historien. 

Husker også når hun om morgenen kjørte meg til barnehagen latet hun som hun rullet ned vinduet for å synge så høyt at alle på vei opp til barnehagen hørte henne. Og jeg var helt hysterisk for jeg var bare så vanvittig flau.. Det verste som kunne skje var jo at noen skulle høre henne synge liksom.. hehe

Tommygutten har fått årets første skrubbsår i dag. Og med overnattingsbesøk av en kompis er et enkelt skrubbsår ikke noe å syte over. Som han sa " sant tøffe gutter bruker ikke plaster?" ( Jeg fikk forresten grei beskjed om å legge ut bilde av skrubbsåret på bloggen, og da kan jeg ikke annet enn å gjøre så jeg får beskjed på ;)

 

Så ingen plaster på kneet er strålende fornøyd stolt gutt med skrubbsår på kneet, kan det bli bedre?

Lille trille nærmer seg å rulle rundt fra rygg til magen. Han blir stadig mer koordinert og er blitt veldig flink å følge oss med blikket. Jeg gir han et par uker til så tror jeg han har knekt rulle rundt koden.

 Millehunden er jo som vanlig oppmerksomhets-syk og liker seg best i midten. Lille fine hunden med den store snuten. 

Med dette tar jeg kveld og skal nyte en bedre kvelds med 
reker,loff, ekte majones og en dæsj sitron på toppen.

Ønsker dere andre en harmonisk aften :)

Oppdatering 17 mai. Bedre seint en aldri

Oppdatering 17mai, kommer sent men godt.
I år begynte 17 mai nede hos lille Oleander. Starten på dagen var litt vemodig. Dette ville vært hans andre 17 mai feiring hadde det ikke vært for at han fikk sine englevinger så alt for tidlig. 
Savner han alltid, men kjenner det ekstra godt på slike dager. På samme dagen ifjor sløyfet jeg hele dagen og satt inne foran tv`en. Mannen og Tommygutten gikk i tog og feiret på skolen med barneleker, is og brus. Hadde dårlig samvittighet, men klarte ikke feire.Var ikke i hagen til Oleander og pyntet til 17 mai engang.
Men i år har det vært andre boller. I år har jeg både fått pyntet og feiret.

Etter jeg hadde besøkt Oleander var det hjem og panikk-rydde før lunsj-besøket kom. Er ikke særlig flink og være tidlig ute, for å putte det på en pen måte jobber jeg best under press ;)
Ryddig ble det, besøket kom og mett ble vi alle sammen.

Lille trille og verdens beste "besten"

 Etter lunsj var det et par timers pause før det var opp på skolen, kjøpe kaker og brus og vrimle rundt blant små-folk og stor-folk.  Jeg tok på meg  paparazzi oppgaven og fotograferte i hytt og dynevær mens Tommygutten løp rundt på all slags aktiviteter.

Det var ikke mangel på aktiviteter. Sekkeløp, kaste svamp, kaste på bokser, basket, sykling og fiskedag var bare noen av dem. 
Etter skolebesøket var det kakespising og kaffedrikking.

Så var den dagen over. Glade trøtte barn full i kake og brus. Alt i alt en vellykket 17 mai feiring.

Håper dere andre har hatt en like fin 17 mai feiring som vi har hatt.

Ønsker dere en fortsatt god pinse.

Mus i veggen og trynings i trappen

At jeg fortsatt har mer hår igjen på hodet er et under, jeg holder nemlig på å slite det av i ren frustrasjon!
 Den siste uken har vi fått noen nye beboere i huset. Vel er de små og søte, til og med litt nusselig, men dette er KUN på avstand og ute i det fri. De har funnet sin bopel inne i husveggen, og tenk, ikke hvilke som helst vegg, men den veggen som sengen står inntil. Der koser de seg med å gnage, kravle og krafse og skal de virkelig ha fest springer de frem og tilbake på kryploftet. 
Jeg holder regelrett på å bli sprø. Det høres ut som de er millimeterne ifra og gnage seg gjennom veggen og komme deisende ned i hode på meg.
Hvis jeg er litt amper fremover vet dere hvorfor.. da har de banna musene fått det siste lille av mitt vett til å bikke over i en sinnstillstand av galskap på grunn av mangel på søvn og en overdose av irritasjon!
Ghaaa

For et par dager siden klarte eg jo selvsagt og skli i trappen. Det ironiske er jo at rett før jeg skulle gå ned trappen etter å ha vært  å hentet lille trille tenkte jeg "nå må jeg IKKE falle" . 
To sekunder senere lå jeg strak ut. HELDIGVIS falt jeg bakover så lille trille fikk ikke annen medfart enn at han ble lettere sjokkert da han plutselig "lekte fly" og svevde over hodet mitt mens jeg holdt han med strake armer.

Bortsett fra vondt i rumpen, støl i skulderen og litt vondt i nakken så gikk det heldigvis greit. Lille trille slapp unna og det er det viktigste.
Men kjenner på meg at dette er ikke uken for ekstremsport aktiviteter og denslags. Det blir heller ikke tivoli på meg på 17mai for å si det slik.

Med dette så ønsker jeg dere alle en trivelig og trygg 17mai, uten knall og fall og ingen mus i hus.

Koselig kvelds-stund med glade barn og søte dyr

Noen kvelder er bare så idylliske. Igår var en slik kveld. Barna var i strålende humør og begge smilte seg i seng. Og det skjer absolutt ikke hver dag. Dere kjenner vel til hvordan barn ikke vil legge seg og haaaaler ut tiden, tramper demonstrativt inn på soverommet, roter leker ut over alt og kommer inn i stuen igjen for de er både tørst og sulten . I går var IKKE en slik dag :) 
Fikk knipset noen bilder av glade barn.

      

       

Her er Tommygutten eller morroklompen min som er full i tøys og tull og mange morsomme utsagn, klar for loppekassen som vi sier her i huset. Han har ordnet sveisen sin selv.

       

      

Her er lille trille Wilhelm, blid som en sol. Pysjen er på og han er klar for loppekassen.

Han er jo bare så herlig. Sjekk sovegutten. Bildet er tatt en TIDLIG morgen hvor han sovnet i vippestolen. Tutten er jo et selvsagt must når det er lalle tid, men vel så viktig er kosekluten eller "kosen" som den kalles. Med en gang han får ha kinnet sitt inntil den finner han roen. 

Tidlig krøkes sier bare jeg. 

Bildet er tatt for en stund tilbake, men må bare vise det frem. To bestevenner <3

Ønsker dere en god idyllisk kveld :)

(Og hvis noen lurer på hvordan det går med liste-arbeidet, så vil jeg bare si to ting. Ting tar tid og det er enda bra det er mange dager igjen av mai måned)

Måneden som har vært, måneden som er kommet, snø og listeskriving

April måned har vært litt vanskelig. Det har vært mye tanker og fabuleringer om hva som skulle vært men ikke er. Savnet har vært sterkt, og jeg har kommet frem til at det sikkert er mye med årsiden å gjøre. Vanligvis er vi alle mer lystbetont og glad når vår og sommer nærmer seg, men dette året her har mine tanker gått tilbake til ifjor. Den opprinnelige termindatoen min med Oleander var 28april, det var den dagen han skulle komme til verden. Jeg hadde gledet med sånn til den dagen og mai måned når jeg skulle stolt vise frem min lille skatt på 17mai, dåpen som vi skulle ha om sommeren i fint sommervær...det er mye.

Må visst ta meg selv litt i nakken så jeg ikke havner inn i en grop med sorg hengene rundt alle kanter. Så nå har vi entret mai måned med både regn, sludd, snø og haggel, men jeg er fremdeles ved godt mot. Mens jeg venter på finaværet så er det plenty med ting og tang som burde blitt gjort i huset. Har bestemt meg for å skrive en liste (til min mann sin store frustrasjon, for han kan ikke fordra lister!) om gjøremålene i heimen som omfatter småprosjekter for å få oppussingen finito finale.
Iløpet av denne måneden her håper jeg at jeg får lagt ut bilder av kjøkken, annet interiør,planlagte prosjekter i form av veggpryd til stuen og en DIY eller to når tv-rommet til barna er oppe å gå med nye selvbyggede møbler, pluss det lenge planlagte spisebordet er på plass.
Må selvsagt også komme med litt oppdateringer av lille trillen min og noen nye fine bilder.

MAI - LISTE

• Sokkellist, siste skap over kjøleskapet må monteres og skapdør på skapet under vasken må på plass
• Siste resten av listene i over-etagen og sette på plass døren til barnerommet. 
• Flytte mine hobbyting ned i under-etagen.
• Gjøre hobbyrom om til tv/spillerom til barna med nye møbler og hyller til dvd og spill
• Snekre det nye spisebordet
• 2 malerier til stuen
• Bilder i rammer, henge bilder opp i stuen
• Male ferdig tappeoppgangen
• Rydde/sortere gangen og forhåpentligvis rive det som skal rives
• Male foringene til de nye vinduene i stuen
• Male ferdig lister på Tommygutten sitt rom
• Montere taklampe over spisebordet

Tror egentlig jeg kunne fortsatt i det uendelige. Er tilhenger av å være ambisiøs, men ikke for ambisiøs så jeg sier meg fornøyd så langt. Da er det bare å vente til månedsslutt så får vi se hvor mange punkt som med stolthet kan krysses ut.
Mannen pleier å lese blogginnleggene mine og blir somoftest rørt og stolt over meg, men denne gangen tror jeg han finner frem andre følelser. Frustrasjon og oppgitthet er vel mer i riktig gate. Jeg har nemlig ikke advart han om lister eller gjøremål.. Hehe, må innrømme at jeg fniser litt for meg selv her jeg sitter:)

Er dere andre i listemodus og er dere like glade i lister som meg??

Ønsker dere en riktig god vårdag med vinter i været :)

Må for morro-skyld legge ut et bilde fra pinsen ifjor. Det er jo lov å håpe...

Deppe deppesen

Jepp, er litt deppa. Synes alt er litt kjipt for tiden. Er takknemlig for mannen og barna, elsker dem over alt på jord, men kjenner litt på savn etter skatten min som ikke er her. Utfordringene har kommet på løpende bånd i de siste, noen store og noen små. Bekymring på bekymring. Når savn og sorg er nokså tydelig for tiden er det ikke så mye som skal til for å tippe meg over kanten. Kjenner jeg går rundt og er små-nervøs og litt kvalm hele tiden. Det fysiske og mentale spiller ikke helt på lag. 

Det pleier å komme en ny og bedre dag etter en natt med søvn, men det ser ut til at de dagene lar vente litt på seg.
Synes livet er litt urettferdig for tiden, samtidig som jeg irriterer meg over meg selv fordi jeg føler det slik. Jeg av alle burde føle ekstra sterkt på takknemlighets-skalaen, jeg som har fått en ny liten prins inn i livet. Men jeg savner likevel Oleander. Jeg sitter fremdeles med spørsmål om hvorfor, hva hvis, hadde jeg bare…

Synes vi har hatt nok ”uflaks” eller hva jeg skal kalle det. Fra nå av burde liksom livet gått som smurt. Er det meningen at vi skal bli sterkere av dette? At vi skal lære noe? I så tilfelle har jeg ikke noe interesse av å bli sterkere eller lære noe som helst. Meg som er totalt vanemenneske liker og har det forutsigbart. Trenger ingen ekstra utfordringer på toppen.
Så slik er det altså. Deppe-dager. Dager fylt med en god porsjon selvmedlidenhet (ja, innrømmer det), trasige negative tanker (janteloven delux), bekymringer anmass og dårlig samvittighet for det ene og andre.
 Nå skal jeg snart stirre litt på lille trille Wilhelm og kjenne litt på moskjærligheten, gi Tommygutten en godnatt suss på kinnet og bre på han dynen og kjenne litt på morskjærligheten, lukke øynene og huske på hvor heldig jeg er.
Tror det er det jeg må gjøre for å komme gjennom disse deppe dagene.

Årets første grillings

Mens snøen fortsatt ligger i store og små lag i hagen, gresset er fremdeles gulbrunt og trærne er nakne uten skudd og blader er vår grillsesong i gang. Kong-vinter tar sine siste sukk med nattefrost og snø, mens vi ignorerer de fortsatt veldig synlige tegn på at vinteren ikke vil slippe taket.
Vi er innstilt på vår. Og dermed så er grillsesongen i gang. Vi har startet lett i år med pølse i lompe og, funnet frem grillklypen og grillvotten. Dressen er fremdeles ikke kommet i hus, men om noen måneder er vi vell der og.
Hvem har sagt at det trenger å være så avansert? En engangsgrill, moderne grill-spyd til å feste pølsen på og en peis er jo alt man trenger..

Tommygutten koser seg med grillings og Millehunden venter spent. Kan jo hende det kommer sprettene en pølse ut av peisen til henne også?

Dagens gullkorn fra barnemunn kom også under middagen. Tommygutten er veldig glad i stekt løk på pølsen og som gutter flest er ikke han spesielt nøye på om løken havner både på, under og ved siden av pølsen. Jeg derimot foretrekker å ha minst mulig gris på bordet og spurte han om ikke han kunne bruke en skje til å ta løken opp av posen med. Da fikk jeg til svar i et meget oppgitt tonefall; "Mamma, meg og pappa er menn, vi bruker ikke skje".
Jeg har fnist godt for meg selv, noterer gullkornet bak øret og gleder meg til talen som skal holdes i konfirmasjonen.
Ønsker dere andre en god grillsesong. Er det april så er det april ;)

.