søndag 20. april 2014

Et lite innlegg om kjærlighet

For noen er det gjerne rart og underfundig hvordan kjærligheten strekke seg så lang. Kjærlighet oppleves ikke bare i livet, men strekker seg langt inn i døden. Kjærlighet eksisterer ikke bare for det som er, men også det som var og skulle vært. 
Det er gjerne vanskelig og forstå, men jeg ville ikke vært uten min store kjærlighet og sorg, det er nettopp det som har lært meg om selve livet. Oleander har lært meg å kjenne kjærligheten fra livet og videre i døden. 
Døden er et så sterkt ord, at vi våger nesten ikke snakke om den. Vi våger nesten ikke høre om den heller fordi det vekker så mye usikkerhet og frykt. 
Vi mennesker er så fryktelig dårlig til å takle andres sorger. Om det er fordi  vi er redd for å såre, tråkke  i salaten eller fordi vi er nødt til å erkjenne egen sårbarhet vet jeg ikke. 
Det ironiske når det gjelder å oppleve dyp sorg, og skulle oppleve mennesker i dyp sorg er, på den ene siden har du sårbare mennesker og på den andre siden har du menneske som er redd for å såre. Vi trekker oss unna, den sørgende for seg i sin trygge hule og pårørende i sin.

Sorg er kjærlighet. La den sørgende vise sin kjærlighet over sitt tap og som pårørende, hvis din kjærlighet til den sørgende.


'Hvis ikke vi har hverandre, hva har vi da?


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...