Lille speil på veggen der

Lille speil på veggen der, ser du meg slik jeg ser deg?

Liten, sårbar og naken. Iboende frykt for døden og med arr i sjelen.
Ser du all min undring? Undring over livet, det som har vært og det som gikk tapt.
Ser du følelsen av lengsel?
Savn og sorg og med håp om gjenforening, om at illusjonen om himmelriket og Herren en dag vil vise sin eksistens.
Ser du på meg annerledes slik jeg føler meg annerledes, eller er det ikke synlig?
Skimter jeg rynker og grå hår på hodet. Er det tiden som innhenter meg eller er det opplevelsen og traumer. Er det livserfaring som sitter fast under huden og viser sitt nærvær?
Lille speil på veggen der, ser jeg deg slik du ser meg?

Hei bloggen

Det er lenge siden sist nå. Jeg har tenkt mye på deg, hatt dårlig samvittighet og skjøvet deg fra meg. Jeg vet jeg burde tatt tastaturet fatt, men sant skal sies at jeg har ikke hatt lyst, inspirasjon eller kreativitet ved min side. Jeg har følt hele deg nokså meningsløs til tider. Hvorfor skal jeg fortsette liksom?

Jeg har forsvunnet litt inn i mitt lukkede jeg. Mange tror gjerne at jeg er en åpen sjel, at jeg forteller det meste som er ved mitt hjerte, men i virkeligheten gjør jeg egentlig ikke det.
Å skrive ned sine sorger, frustrasjoner, tanker og følelser er ikke det samme som å dele åpenhjertig fra sjelen. Fortelle mennesker ansikt til ansikt.., noe jeg ikke er spesielt god til. Og bruke deg bloggen er for meg en lettere løsning for å lette på sjelen, sortere tanker og få ut mine frustrasjoner. Det er en løsning med et snev av feighet.

Jeg finner situasjonen jeg befinner meg i ganske så ironisk. Jeg kjenner jeg trenger deg bloggen. Akkurat nå faktisk, nå som jeg har minst lyst til å være med deg. 

Jeg er trøtt for tiden, trøtt av å være meg, trøtt av å spille arbeidsrollen, mammarollen, jeg-er-sterk rollen. Mesteparten av dagen spiller jeg et skuespill. Alle gjør jo det til en viss grad for i samfunnet er det faktisk påkrevd. Det å være sårbar, ekte og vise seg fra et menneskelig plan er nokså tabu. I dag skal vi være så perfekt og lykkelig. Det er gjerne ikke slik at vi SKAL være perfekt og lykkelig, men vi skal VISE oss frem i en  illusjon av dette slaget. En feig og ikke menneskelig illusjon. 

Vi skal gjemme oss bak facebook profiler, twitter profiler og blogger. Vi skal oppdatere status-er, skrive teite forkortelser og engelske mote-ord som skal beskrive hele din tilværelse. På toppen av det hele skal vi legge ut bilder av alt som lar seg fotografere. Vi trenger ikke prate med hverandre, utvikle sosiale ferdigheter, måtte erkjenne seg selv og sine følelser eller vise empati og forståelse for andre. Vi trenger kun å trykke på liker eller liker ikke, så har vi gjort vårt. Da har vi bidratt til å gi det som ””trengs” til den som trenger det..
Å være ekte er blitt tabu.

Jeg vet det bloggen, at selve innlegget er full av selvmotsigelser, men jeg er like farget av sosiale medier jeg som alle andre.
Nå skal jeg gjøre det alle andre gjør, poste innlegget på facebook siden til bloggen og dele det på min personlige facebook side. Noe jeg selvsagt gjør for å nå ut til flest mulig lesere. Jeg deler av sjelen på den litt feige måten jeg kan, i stedet for å ta opp telefonen og ringe en venninne..

Vi skrives plutselig igjen bloggen. Når vet jeg ikke, men senere enn du tror og før enn du aner.

Derfor døde Oleander, blodproppsykdom og utredning

Jeg har vurdert frem og tilbake i hvilke grad jeg skal dele. Jeg føler på mange måter at jeg blander privat og personlig, men samtidig så henger det ene sammen med det andre. Jeg deler min sønn i himmelen, mine følelser rundt det å miste et barn i dødfødsel og da blir det på mange måter naturlig å dele årsaken også. Men jeg kan ikke dele årsaken uten å dele hvilke betydning årsaken har for fremtiden.

Jeg vet at overskriften i dag ser rimelig brutal ut og nokså dramatisk. Nå er det jo en gang slik at dette livet er litt brutalt, og å pynte på sannheten er man som oftest ikke tjent med. Så nå får det briste eller bære.

Nå har jeg fått bekreftet at jeg har en blodproppsykdom. Denne sykdommen har gjort slik at Oleander gutten min døde i slutten av svangerskapet. Jeg har ikke delt så mye med dere om selve dødsårsaken annet enn at morkaken løsnet akutt. Det er fordi jeg tidligere ikke har fått bekreftet årsaken hundre prosent. Det har vært en lang prosess med venting og atter venting. Det har vært en kamp gjennom svangerskapet med Lille Trille for å få nødvendige blodfortynnende medisiner (jeg vil skrive mer om dette senere).
Det hele har vært utmattende og slitsomt.

Dette syndromet som jeg har heter Antifosfolipidsyndrom. Det er en tilstand hvor immunsystemet lager antistoffer som gjør at man får økt risiko for blodpropp.
Lupus Antikoagulant er et av disse antistoffene og i mitt tilfelle er det denne prøven som er positivt. For de som ønsker å lese mer om det skriver bloggeren Lupusmamma veldig godt og beskrivende i bloggen sin.

Det er ikke mange som får blodpropp utenom svangerskap, men risikoen er høyere enn for dem uten dette syndromet.
Jeg prøver ikke å tenke for mye på at jeg kan få blodpropp, men det er klart at det murrer i bakhodet. Jeg kjenner litt ekstra etter på vondter for tiden. Men samtidig er jeg ikke så veldig urolig for denne sykdommen nå som jeg ikke er gravid. Jeg vet nå at den er der (og det er alltid bedre å vite enn og ikke vite).

Det som er en av mine større bekymringer med tanke på sykdom er nå videre utredning for Lupus (SLE). Lupus antikoagulant og Lupus SLE er ikke det samme. SLE er en sykdom hvor kroppen angriper seg selv. Både indre og ytre organer kan bli betente. Noen lever fint med denne sykdommen mens andre er hardere rammet og blir VELDIG syk. Sykdommen har også perioder den er mer aktiv enn andre.

Jeg liker jo ikke tenke på meg selv som en hypokonder, men må  innrømme at jeg er ikke helt venn med skjebnen for øyeblikket og statistikk er ikke bare statistikk lenger. Jeg VET at noen havner på feil side.
Bekymret for fremtidig helse er jeg. Jeg er redd for å ikke fungere i arbeidslivet. Jeg er redd for at kroppen min skal begrense meg, men jeg er samtidig redd for å klage for mye. Jeg prøver helst å ikke kjenne etter. Jeg er såpass sta at jeg helst ikke skal innrømme når mine grenser er nådd. 

Dagen da morkaken løsnet når jeg var gravid med Oleander og jeg regelrett trodde jeg skulle dø av smerte, ringte jeg ikke ambulansen. Mannen var på jobb og jeg satt alene hjemme. Som vanlig var jeg nødt til å strekke strikken lengst mulig ved å vente og vente, for å kjenne om det ble bedre… Dumme, dumme meg. Jeg angrer sånn på den avgjørelsen at jeg kjenner det vrenger seg inne meg her jeg sitter å skriver. HVORFOR må jeg være så sta?? Kanskje han kunne vært i livet hvis det ikke hadde vært for den idiotiske staheten min. Akkurat når det gjelder den avgjørelsen er jeg så utrolig sint på meg selv.

Nå starter utredningen. Er redd jeg må kjempe meg gjennom den. Etter min erfaring i de to siste svangerskapene mine har jeg mistet min tillit til leger og helsevesenet.
Det jeg har lest meg frem til er at selve utredningen er en lang prosess. Det kan faktisk ta opp til flere år. Noe av ferden vil jeg ta dere med på, men jeg ønsker ikke å dele alle mine vondter og plager. Det blir på en måte litt for privat. 
Det skal jammen være nok av utfordringer i dette livet. Det er nå helt sikkert! 

Bare et lite øyeblikk

Et lite pust i bakken.

En liten pause med stillhet for mine ører. 

Jeg trenger bare et øyeblikk. Et lite øyeblikk med ro. Ro til og tenke.

Jeg ønsker bare å høre mine tanker, bare noen minutter til å lytte.

Kan jeg sitte stille, bare for en liten stund? Jeg vil bare samle litt krefter.

Jeg trenger bare en liten stund med øyeblikk.

Baksiden av medaljen

Jeg kunne vinklet dette innlegget til å handle om Oleander. Ved et senere tidspunkt skal jeg skrive et eget innlegg om han og det å motta kritikk om å skrive om sorg i bloggen. Det bor mye følelser i meg akkurat rundt det emne som trenger og modnes, sorteres og rasjonaliseres før jeg er klar for å skrive om det. MEN jeg vet at det er ikke bare meg som får oppleve baksiden av medaljen (dele og skrive blogg), derfor ønsker jeg likevel å skrive om nettopp det å få negative tilbakemeldinger og kritikk om bloggen.

Det er kommet meg for øre at jeg og bloggen min er blitt kritisert.
Jeg har egentlig ventet på det. Men uansett hvor ventet det var, kan jeg ikke hjelpe for å føle meg såret og tråkket på. Jeg sitter igjen med en følelse av sinne og frustrasjon. Jeg forstår ikke hensikten. Hvorfor skal alltid noen mene noe, selv når deres grunnlag for å ytre en mening ikke er tilstede?

Jeg er stolt av bloggen min, og jeg tror enhver blogger kjenner på stoltheten over bloggen sin. Det ligger mye tid, planlegging og arbeid bak en blogg.

Alle bloggere har sin personlige grunn til å blogge enten det er for å  formidle interesser og det man brenner for, hjelpe seg selv eller andre, tjene penger eller dele hendelser med familie og venner.

Jeg har mine personlige grunner for å blogge.

Jeg følger en del blogger og har oppdaget at en del av de bloggerne har fått negative tilbakemeldinger, noe som jeg synes er forkastelig, urettferdig og skikkelig ufint.
Jeg snakker ikke om lesere som engasjerer seg i pågående blogg-debatter som rett og slett er uenig i påstander og meninger (noe som selvsagt er lov), men lesere som kritiserer fordi blogginnlegg enten er for sjeldent, for ofte, for kort eller langt eller fordi leserne mener at emne eller innholdet i bloggen ikke er verdt å skrive om. Å komme med negative uttalelser om andres mennesker interesser, hverdager, bloggemner, stoltheter eller sorger hører ingen steder hjemme.Det er også lesere som trekker egne konklusjoner om bloggernes hverdag. Det er viktig å huske at blogger er ofte personlig, men ikke privat.  

Som leser velger du selv om du ønsker å lese eller ikke. Det er ingen tvang. Husk også på at forfatteren bak bloggen legger ned mye arbeid og vier mye tid til bloggen sin. Bloggeren selv har sin personlige grunn for å blogge og er også et menneske med følelser og tanker.
Hvis du ikke har noe positivt å si så la heller vær å si det.

For dem som kommer med kritikk til min blogg ønsker jeg å klarere en ting eller to.
Hvis du finner emner jeg skriver om bortkastet og meningsløst, så la vær å lese det. Uansett om jeg får negative tilbakemeldinger så kommer jeg til å fortsette å skrive. Bloggen er mitt fristed hvor jeg kan reflektere, bearbeide og dele med dem som setter pris på det.
Dødfødsel er tabu, selv i år 2013, noe som viser seg gang på gang. Desto viktigere er det for meg å skrive om det.
Jeg ønsker også å takke for kritikken. Den inspirerer meg til å fortsette. Fortsette å skrive og dele for å vise at sorg og savn går ikke over. Det er ikke bare å komme seg videre. Det er en lang reise hvor man lærer seg å leve med det. Og det er den reisen jeg ønsker å dele.

  

Tenk positive tanker,si positive ord gjør positive handlinger og det positive gror.

En Blogg´s historie

Først og fremst vil jeg starte med å si tusen takk til dere som engasjerer dere, kommenterer, følger med i forgrunnen og bakgrunnen. Det varmer mitt hjerte og jeg setter umåtelig stor pris på dere alle og enhver. 

Jeg lider litt av bloggesyken for øyeblikket. Nærmere forklart er det når du egentlig oppdager at du er litt forvirret over hva den røde tråden gjennom bloggen er. Når du oppdager at liver forandrer seg, fokus endrer retning, og interesser og behov er gjerne ikke som før. 

Jeg startet denne bloggen for min egen del og mine nærmeste så jeg kunne dele sorgen. Så de kunne forstå og høre uten at jeg nødvendigvis trengte å fortelle med tale og ord. Det har (og er fortsatt) vært en måte for meg å bearbeide de mange tankene som dukket opp etter hvert. Jeg oppdaget også at jeg havnet inn i et eget lite samfunn av mennesker som delte erfaring og sorg med meg. Det gjorde vondt, men samtidig godt. Jeg var ikke alene. Etterhvert kom det nye englemammaer som henvendte seg med spørsmål eller en takk, og min mening med å blogge ble plutselig enda dypere. 
Selv om ingenting rettferdiggjør eller gir mening med tanke på Oleanders død er den følelsen og kunne hjelpe andre gjennom en sorg ved å dele, det nærmeste jeg har kommet i å finne en mening.

Jeg valgte bevisst å ikke dele for mye av svangerskapet med lille trille. Det var lenge min egen lille hemmelighet som jeg svært gjerne ville fortelle, men ikke turde i frykt for at det skulle gå gale. Jeg var ikke klar for å slippe "alle" for tett innpå for så å måte dele enda en sorg.
Lille trille kom til verden og bloggen havnet i retning småbarnsmor og det som følger med. 
Jeg fryder meg med tanker på at denne gangen er alle de viktige detaljene i Lille trille´s utvikling dokumentert og vil aldri bli glemt. 
Tommygutten min vakre lille morroklomp er kommet til i bloggen litt etterhvert. Jeg har så mye jeg ønsker, kunne og ville ha delt, men nå er min sukkerklomp snart 8 år og det er viktig for meg å beskytte dette lille individet i denne verden av teknologi. Derfor er det mindre skriverier om han og det som er, er alltid gått gjennom sikkerhetskontrollen (gutten selv).

Mine andre interesser er etterhvert begynt å finne sin plass i sidekolonnen.
Jeg har alltid tegnet og malt, og glimter fremdeles til innimellom, men det er lenge mellom hver gang. Sjenert over eget arbeid synes jeg det er litt skummelt å legge ut bilder av egne kreative verk, men som alt annet blir nok det også en vane.(kanskje det etterhvert blir noen utstillinger også...iiiiik) 

Jeg er litt over gjennomsnittet glad i å ta bilder. Hvis du ser noen som kryper innunder en busk eller ligger langs bakken på en sti med et fotoapperat er det høyst sannsynlig meg. Jeg har også gått til innkjøp av hvitt-lerret og håper på å kunne øve meg på portrett foto ved å låne et barn her og et barn der. (heldigvis har alle mine venner nydelige, både små og store barn) 

Vi holder på med oppussing og huset begynner å nærme seg ferdig. En stor interesse er interiør, men oppussing er dessverre et nødvendig ånde før vi kan begynne på interiøret. Når jeg sier oppussing er ikke det å male overflater og legge nytt gulv, men å ribbe alt av innervegger til det kun er et skall igjen. Jepp, MYE arbeid! 
Masse oppussing og interiørbilder kommer etterhvert sammen med interiørtips, gledeshyl og hjertesukk. 

Som dere ser er denne bloggen blitt et sammensurium av erfaring på godt å vondt, interesser på sidelinjen, mammete, et snev av humoristisk i ny og ne, men samtidig grav alvorlig til tider. Stadig nye tanker dukker opp, nye ideér til innlegg og nye interesse-områder som fenger.
Jeg har utvidet bloggrullen . Den består ikke lenger kun av englemammablogger, men av mamma, interiør, foto, hverdags, religiøse og humor blogger.
Samtidig som jeg har fått et "bredt" bloggspekter oppdager jeg også det at det er ikke lenger kun englemammaer som følger meg. Dere er andre mennesker som ikke har samme erfaring, men velger å ta del i min. FANTASTISK!

Så er spørsmålet. Er det for kaotisk. Er den røde tråd visket ut til en avbleket slitt hyssingtråd som er i ferd med å ryke?
Jeg har tenkt lenge på dette, fundert og grublet og har kommet frem til følgende konklusjon:

Oleander vil alltid være en del av denne bloggen. Dette er mitt fristed. Her kan jeg dele han, skrive, minnes og ære han. Jeg velger å involvere han i min hverdag, mitt liv og mine tanker, ergo involverer jeg min hverdag, mitt liv og mine tanker inn i bloggen som på en måte er litt han´s. 
Det er litt viktig for meg å vise at selv om sorgen er der, består livet av så mye mer. Det ene visker ikke ut eller sletter det andre. Så om et innlegg er sorgfullt den ene dagen og superdupert den andre dagen så er det faktisk slik dagene er. Opp og ned, opp og ned. 
For å redusere kaoset som eventuelt oppstår planlegger jeg en liten oppussing av bloggen. (mer om det siden:) 

Jeg som den virrende, kreative, ikke fullt så flink og fullføre,-men elsker å planlegge personen som jeg er har klart å holde denne bloggen i livet i over et år nå, og det sier meg at den er kommet for å bli! :)

Joggebukse-Jenny

Jepp, thats me. Jeg er en såkalt Joggebukse-Jenny.
Etter å ha gått gravid i lang tid, for å være nøyaktig 17 måneder med kun to mnd svangerskapspause, hvert hjemmeværende, fått enda mer ”mammakropp”(om det er mulig) enn jeg hadde i utgangspunktet er jeg nærmest grodd fast i komfort tilværelsen.

Jeg elsker alt som har med komfort. Hvis muligheten byr seg så går jeg helst med joggebukse hele dagen eller pysjbukse alt etter hva som er innenfor rekkevidde. Joggebukse samlingen min er blitt så stor at skuffen nekter å gå igjen. Jeg stapper nedi alt jeg kan og hadde veggen på andre siden av rommet vært litt nærmere hadde jeg tatt spenntak.
Bh’en kommer kun på de dager jeg faktisk går utenfor døren, og den går faktisk rett av igjen i det jeg kommer inn igjen døren. 

Kommer det uventet besøk så er det bare å gripe fatt i første og beste ”sleng over seg genser-jakke” og vips er uten bh med påfallende tyngdekraft-problemet løst.
Foundation, maskara, lip-gloss og øyenskygge ligger nederst i skuffen. Ikke våger jeg og se på holdbarhetsdatoen (ja, det er uheldigvis det på slike produkter også..sukk..) for da er jeg redd for at alt av skjønnhetsprodukter må fornyes og den ellers så skrale kontoen min blir enda skralere.

Nå tenker sikkert mange ”Herlighet, er det mulig å være så slapp og ikke gidde å stelle seg?”
Vel, det er ikke det jeg prøver å formidle. Vanlig normal hygiene som dusje, pusse tenner, rense huden og ta på seg deodorant lar seg gjøre selv om komfort vinner kampen over jeans, stramme bhèr (mammakropp..bare nevner det) og sminke.

Så over til en utfordring av mindre karakter, men dog en utfordring nå som jeg skal begynne i arbeid igjen. Joggebukse-Jenny er nødt til å ta seg selv i nakken. Jeg må faktisk sulle meg ut av mine komfortable hverdagsvaner og dyppe ansiktet ned i sminkeskuffen HVER DAG i håp om at foundation, maskara, øyenskygge og lip-gloss enda virker og at jeg ser nogenlunde ut. Jeg må faktisk ta på meg jeans, kjenne hvordan buksen siger ned på stumpen og magen akkurat kommer over buksekanten når jeg bøyer meg HVER DAG. Ta på med den BH’en som gnager inn i siden, strammer på skuldrene og gir et generelt ubehag HVER DAG.
Alt dette som skal gjøres HVER DAG er ikke bare-bare. Mine hverdagsvaner blir snudd på hodet, men guuu som jeg gleder meg.
Vekk med Joggebukse-Jenny, og frem med meg i ny og forbedret utgave!!

Minner om GIVE AWAY. Trekning i morgen! GIVE AWAY finner du er HER :)

En liten oppvekker; Ord fra barnemunn

Tenkte jeg måtte fortelle dere om samtalen jeg hadde med Tommygutten før jeg publiserte forrige innlegg. I min jakt på bilder av Tommygutt og lille trille Wilhelm for å vise likheten mellom dem spurte Tommygutten hva jeg skulle med bildene. Jeg forklarte han at jeg tenkte å legge dem ut på bloggen for å vise hvor mye de lignet.
Tommygutten så på meg en liten stund før han spurte "Skal du ikke legge ut bilde av Oleander da?"Jeg så litt på han og svarte et rask nei.
Han så litt undrene på meg før han stilte meg spørsmål nummer to. " Men mamma, vil ikke du vise frem barnet ditt?

Jeg bare elsker personligheten til den lille fantastiske gutten min. Så rett frem, ærlig og oppriktig. Så ukomplisert, naiv og ung. 
Har tenk mye på det siste spørsmålet han stilte, på oppriktigheten rundt spørsmålet og de store undrene brune øynene som godtok svaret uten å forstå, men samtidig aksepterte min usikkerhet rundt å vise Oleander frem.
Der gav han mammaen sin noe å tenke på gitt.
Min fantastisk lille store Tommygutt.

Skrivesperre, begrensinger og tidsnød

Selv nå når jeg sitter her, Lille trille sover, oppvaskemaskinen og vaskemaskinen durer i vei og halvparten av husarbeidet er unnagjort, kommer den mentale sperren frem. Hva skal jeg skrive?
Har så mye på hjertet og så mye jeg vil dele.
Jeg har ikke tall på hvor mange innlegg jeg har begynt på, skrevet halveis ferdig og så sier det bare stopp. Jeg klarer ikke å formulere tankene mine. Tanker om sorg, hverdagsgleder og pågående prosjekter kommer liksom litt til kort. Ikke blir jeg fornøyd heller. Det som allerede er nedskrevet synes jeg rett og slett ikke er godt nok (men vi er vel alle vår egen verste kritiker?).

Det er rotete i topplokket for tiden for å si det mildt. 
Jeg har er et spennende prosjekt på gang (vil skrive mer om dette senere forhåpentligvis), siste rest (nesten) av oppussing før dåpen, sorgfulle tunge dager som viser seg i stille stunder og ellers uber-travelt. Kaaaos!
 Får rett og slett verken tid til å sørge slik jeg føler behov for, satt meg ned å malt slik jeg ønsker eller brukt tid på å prøve å formulere innleggene mine slik jeg vil de skal være.
Innleggene blir desto kortere med mindre innhold.

Har skisset opp et bilde av Oleander som jeg nå er igang med å male. Har tenkt på det så lenge og gått med et bilde i hode som har verket etter å få komme ned på papiret. Når det blir ferdig malt aner jeg ikke. Jeg maler med oljemaling og det er en viss tørkeprosess og må taes i flere omganger, så tid vil det ta. Har veldig lyst til å få hengt det på veggen før dåpen så alle kan få se min fine vakre englegutt.
Planen er der, men jeg vet ikke om den holder.

Her er skissen:

Håper jeg kommer over bøygen snart og topplokket tenker litt klarer. Frem til da får dere bare ha meg unnskyldt hvis mengden av innlegg blir færre for en periode og innholdet blir kortere og uinspirert.
Jeg kommer nok sterkt tilbake når roen har senket seg og imellomtiden får dere bare ta innleggene for det de er.

Regner med det ikke bare er meg som har vært / er inne i en mental sperre når det kommer til blogging så hvis det er noen av dere som følger meg som har noen tips og råd om hvordan komme seg ut av det blir jeg veldig glad!

Ønsker dere en fin dag i sommerværet

Jeg mistet meg selv på veien

Jeg husker en gang jeg var full av pågangsmot og styrke. Jeg var ivrig etter å realisere meg selv og så på fremtiden som en utfordring klar til å beseires. Jeg klatret opp på min høye hest etter å ha opplevd både motstand og nedturer. Ingenting skulle få knekke denne jenta.
Det var en tid hvor jeg var selvsikker og stolt.
Selvsikker i den sammenheng at jeg tok ikke et nederlag for et nederlag, men som en mulighet til å komme meg opp igjen. Kreativ og engasjert. Jeg var ikke redd for diskusjoner eller uenighter. Jeg gav klar beskjed hvor jeg sto, hva jeg ville og hva jeg mente. Jeg var stolt av meg. Med en flott familie, mange gode nære venner og trygge omgivelser som gav selvfølelsen et boost.

Jeg hadde så mange drømmer og så mange planer for fremtiden. Skole og utdannelse, to tette barn, karriere etter endt permisjon i en lederstilling. Opp og frem. Ingen utfordring var stor nok. Jeg var ferdig med å vente. Jeg hadde vaklet frem og tilbake i flere år uten å klare å bestemme meg for hva jeg ville, hvor jeg ville og endelig klarte jeg å ta beslutningen som skulle legge grunnlaget for resten av min fremtid sammen med min lille familie.

Etter Oleander døde følte jeg meg mislykket. Jeg hadde feilet i den forstand at jeg ikke klarte å bringe han til verden i live, at han ikke var trygg i min mage, at jeg ikke klarte å gi det både mannen og Tommygutten hadde ventet så lenge på., en levende sønn og bror. Jeg følte jeg skuffet dem og meg selv. Min oppgave som mamma klarte jeg ikke.

I dag, akkurat nå er jeg litt i villrede. Jeg leter og leter, men finner meg selv ikke igjen. Det er så mye som er forandret. Mine drømmer om selvrealisering har skiftet retning.  Jeg ønsker ikke lenger en lederstilling med mas, jag og ansvar. Lederstilling for meg betyr mindre tid med barna mine og mannen. 

Jeg liker ikke lenger sosiale sammenhenger hvor jeg møter nye mennesker. Jeg blir usikker og redd. Jeg slipper ikke lenger noen innpå i frykt for å møte motstand, bli såret og komme opp i ubehagelige situasjoner. Kan jeg gå i tusen knas? Vil jeg bryte sammen?
Ved å dele hva som har skjedd blir jeg møtt med nye, medfølende øyne. Er det det jeg ønsker i en hver sammenheng eller er det bedre å møte mennesker med en maske av selvtillit hvor jeg kan møte dem tilnærmet-lik slik jeg gjorde tidligere?

Det er så mange spørsmål langs veien, så mangt jeg ikke vet eller har klart å finne ut av.

Jeg savner den gamle meg. Jeg ønsker jeg finner meg selv på veien videre, men jeg tror den gode gamle jenten er vekk. Jeg har for mye bagasje som jeg aldri vil klare å forsone meg 100% med. Jeg har for mye livserfaring på den vonde siden.

Mitt mål for veien videre er fremdeles litt uklart. Alt er litt dekket i den grå ubestemmelige massen av usikkerhet og spørsmål. Hvordan og hva.

Jeg fant min vei til tårer

 Før påske kom jeg over et blogginnlegg så traff meg i sjelen. Jeg la igjen en liten kommentar og en påskehilsen. 

På en vanlig dag som denne, mellom babykos, husarbeid og pc`titting så jeg at jeg hadde fått svar på innlegget jeg tidligere hadde kommentert på.
Innlegget var så godt skrevet at den dagen før påske jeg satt meg ned og leste det, rørte det noe i mitt hjerte. Noen mennesker har en utrolig evne til å formidle opplevelser som gjør at du som leser kan sette deg inn i det mennesket sine tanker og følelser.  At du prøver å forstå dem og lar deg fascinere og inspirere av deres pågangsmot og styrke.
Dette innlegget jeg skriver om satt i gang en del tanker hos meg.
Jeg bestemte meg for at de tanker jeg har gjort meg er så viktig at jeg vil ta det med meg på veien videre.
Jeg velger selv hvordan jeg ønsker å møte mine utfordringer i hverdagslivet, hvordan jeg handler og hvordan jeg påvirker familien med mine handlinger. 

Jeg velger selv om jeg skal løfte meg selv opp eller trykke meg selv ned. Men det jeg ofte glemmer er at mine nærmeste blir med meg på ferden. Velger jeg å befinne meg på bunnen i den mørke dalen velger jeg også den tunge sti for familien min. Velger jeg å bestige toppen av fjellet tar jeg med familien på en ferd i et positivt landskap hvor jeg kan formidle at utfordringer som dukker opp langs stien må møtes på de premisser som de kreves - handles deretter og beseires.
Jeg vil lære både meg og dem at ved å vise handlekraft får du igjen goder. Jeg snakker ikke om de materielle godene, men de emosjonelle. Økt selvfølelse, selvrespekt og stolthet.  For hvis vi ikke har troen på oss selv, hvem vil tro på oss da?

Med det svaret jeg fikk på kommentaren min på innlegget til dette fantastiske menneske, med den utrolige formidlingsevnen fant jeg min vei til tårer. Ikke bare fordi jeg kjente på sorgen over Oleander, men fordi jeg samtidig ble rørt over et annet menneske sin evne til å treffe meg i hjertet. Fordi jeg kjente meg ydmyk og takknemlig over at et menneske tok seg den tiden til å svare nettopp meg. Fordi det gav meg så mye som jeg kan ta med meg videre på min ferd blant sorg, små og store utfordringer og verdier jeg kan gi videre til de som er meg nærmest. 

Hvis du leser innlegget mitt, så takk kjære deg.