Ti korte dager

10 korte dager igjen. Tenk hele tre år skulle du blitt. Store fine gutten til mamma. Lurer på hvordan du hadde sett ut. Om du hadde hatt mørkt eller lyst hår, kanskje litt krøller i nakken. Lurer på om du ville vært en skøyer slik de andre brødrene dine er.
Det er MYE jeg lurer på, men mest av alt lurer jeg på hvordan livet vårt hadde vært om du hadde vært her med oss.

Kjære Oleander

Er innom for å si at jeg tenker fremdeles på deg og savner deg like mye som alltid. Lille Cedrik er kommet til verden og til min store glede og sorg er han ganske lik på deg.
Det er så rart og se de samme trekkene som du hadde i ansiktet hans. Det er litt trist for jeg får en støkk i meg av og til når jeg ser på han, men samtidig så ser jeg jo også hvordan du kanskje hadde sett ut om du hadde fått vokst opp.

Det nærmer seg 3årsdagen din. Den skal fremdeles markeres med kake og tur til hagen din som vi pleier å gjøre. Det er noe vi aldri kommer til å slutte med, vær du sikker!

Har mye på hjertet, eller rettere sagt jeg har mye deg i hjertet mitt for tiden. Vet ikke om det er det at jeg er hjemme i permisjon og mye tid til å tenke eller om det er det at vi har nyfødt baby i hus igjen. Vet bare det at jeg savner deg noe helt enormt for tiden. Skulle så gjerne ønske at du var her med oss, den fine familien din med de herlige brødrene  dine.

Elsker deg og savner deg gutten min

Suss og klem fra mammaen din

Et lite innlegg om kjærlighet

For noen er det gjerne rart og underfundig hvordan kjærligheten strekke seg så lang. Kjærlighet oppleves ikke bare i livet, men strekker seg langt inn i døden. Kjærlighet eksisterer ikke bare for det som er, men også det som var og skulle vært. 
Det er gjerne vanskelig og forstå, men jeg ville ikke vært uten min store kjærlighet og sorg, det er nettopp det som har lært meg om selve livet. Oleander har lært meg å kjenne kjærligheten fra livet og videre i døden. 
Døden er et så sterkt ord, at vi våger nesten ikke snakke om den. Vi våger nesten ikke høre om den heller fordi det vekker så mye usikkerhet og frykt. 
Vi mennesker er så fryktelig dårlig til å takle andres sorger. Om det er fordi  vi er redd for å såre, tråkke  i salaten eller fordi vi er nødt til å erkjenne egen sårbarhet vet jeg ikke. 
Det ironiske når det gjelder å oppleve dyp sorg, og skulle oppleve mennesker i dyp sorg er, på den ene siden har du sårbare mennesker og på den andre siden har du menneske som er redd for å såre. Vi trekker oss unna, den sørgende for seg i sin trygge hule og pårørende i sin.

Sorg er kjærlighet. La den sørgende vise sin kjærlighet over sitt tap og som pårørende, hvis din kjærlighet til den sørgende.

'Hvis ikke vi har hverandre, hva har vi da?

Lille speil på veggen der

Lille speil på veggen der, ser du meg slik jeg ser deg?

Liten, sårbar og naken. Iboende frykt for døden og med arr i sjelen.
Ser du all min undring? Undring over livet, det som har vært og det som gikk tapt.
Ser du følelsen av lengsel?
Savn og sorg og med håp om gjenforening, om at illusjonen om himmelriket og Herren en dag vil vise sin eksistens.
Ser du på meg annerledes slik jeg føler meg annerledes, eller er det ikke synlig?
Skimter jeg rynker og grå hår på hodet. Er det tiden som innhenter meg eller er det opplevelsen og traumer. Er det livserfaring som sitter fast under huden og viser sitt nærvær?
Lille speil på veggen der, ser jeg deg slik du ser meg?

Til min kjære gutt i himmelen

Jeg har ikke vært i hagen din på en stund nå. Merkedagen din passerte uten lys i hagen eller ekstra pynt. Jeg har dårlig samvittighet, men jeg vet også det at jeg bærer deg med meg i hjertet mitt hver dag og jeg trenger ikke bevise min uendelige store kjærlighet til deg med verken lys, blomster eller pynt. Jeg vet du kjenner meg slik jeg kjenner deg.

Julen nærmer seg. Du skulle vært her med oss og spist uante mengder med nonstop og seigmenn nå som pepperkakehuset skal pyntes. Du skulle vært dekket fra topp til tå med klissete glasur og grist så mye du bare hadde klart utover hele spisebordet med dine små barnehender. Jeg er sikker på du flittig hadde hjulpet til med julekake-baking og julepynting på ditt eget barnlige vis. Vi hadde kost oss, du og jeg.

Som jeg savner deg.

De mørke stunder

Vi har de alle sammen. Noen har de gjerne litt oftere enn andre, men innimellom så skal vi alle oppleve dem. Det er de stunder ikke livet er like lett å leve. Det er de stunder hvor man kjenner på tunge tanker, leter etter løsninger for å lette hverdagen og ønsker at morgendagen skal bli bedre. Hvem av oss har ikke hørt ”det kommer en bedre dag i morgen” eller ”en god natts søvn hjelper på det meste”.

Jeg har opplevd dette som en sannhet, men også som en frase man blir fortalt i mangel på andre trøstende ord. Det kommer alltid en dag i morgen. Om den blir bedre eller verre er ikke forhåndsbestemt. Mye kan vi gjøre selv for å snu tanke-mønsteret, men dette er som oftest lettere sagt enn gjort.

Jeg er gått inn i min nittende måned som englemamma. Jeg er begynt å bli nokså erfaren på dette området. Selv om jeg jevnt over har gode lyse dager er det stunder fylt med mørke. Disse stundene kommer gjerne oftere enn mange nok vil tro. De er der minst en gang for dagen. Forskjellen fra før og nå er at de varer ikke så lenge.

Det er ikke en intens sorg som slår pusten ut av meg, men et savn og vemod. Det er stunder fylt med undring over hvordan livet kunne ha vært. Skal jeg være helt oppriktig kjenner jeg også på bitterhet. Jeg skulle fra bunnen av mitt hjerte ønsket at min og vår sorg ble møtt med mer respekt og forståelse. 

Jeg prøver alt jeg kan og ikke la bitterheten få grobunn, men for øyeblikket ser det ut til at mitt arbeid med meg selv ikke viser til å gå riktige veien.

Jeg kjenner etter hvert et innebygget sinne. Jeg synes mye er urettferdig. Jeg har av og til lyst til å skrike og hyle høyt så alle kan høre meg. Lytte til sjelen og savnet mitt.
Det er ingen som ser meg titte på bilder av den vakre gutten min mens jeg gråter av lengsel. Det er ingen som ser meg i mine tunge stunder hvor jeg ønsker at jeg kunne bare eksistere for et øyeblikk, istedenfor å være tilstede. Jeg skulle ønske jeg bare kunne krype opp i sofaen under teppe og bare stirre ut i luften, uten forpliktelser og ansvar. Jeg skulle ønske at det kunne vært godtatt.
Men slik er det ikke lenger. Den aksepterte sorgtiden er forbi.
På mange måter er det like greit. Å arbeide seg ut av vanskelige følelser kan være smart. Det er godt å fylle dagene. Faste rutiner og holdepunkter tror jeg er viktig. De er med på å skape rammen rundt livet, rammen rundt familien og tryggheten.

Finner ikke en fornuftig måte å avslutte i dag. Kjente at jeg trengte å få luftet litt tanker i de sene kveldstimer og da er dette riktige stedet å gjøre det på. Her inne, meg alene, sammen med dere.

Sammen er vi sterk

Sammen er vi sterk, du og jeg. Vi er svar på livet og svar på døden. Vi savner og sørger, men kjenner også glede og kjærlighet. Sammen er vi en.

Vi titter på hverandre, du og jeg. Jeg titter opp og du titter ned. Noen ganger møtes vi på midten.
Jeg prater og du lytter. Du lytter med sjelen.

Ingen kjenner meg som du. Ingen kan se min styrke innenfra og ut eller kjenne på livet som du, og alt dette kjenner du fra døden. Du ser også mine svakheter og min sårbarhet, du ser alt det vonde. Du ser min sorg og min smerte. Det er kun du som ser, for det er deg jeg viser det til.

Jeg kjenne deg. Jeg kjenner deg når jeg puster, ler og gråter. Jeg kjenner deg fra innerst i hjertet til ytterst i tåspissene. Det er ingen som kjenner deg slik jeg gjør. Jeg kjenner din sorg og jeg kjenner din smerte. Jeg kjenner det fordi vi er en.
Jeg kjenner din kjærlighet og din glede, den vi deler du og jeg. Det er den som omfavner oss når alt står på som verst. Det er den vi finner på midten. Minner og samhørighet. Det er vår styrke. Den ingen kan ta ifra oss. Sammen er vi sterk.

Sukk...englemamma jeg..med det som følger med

Vel, det er ikke alltid like lett å være englemamma gitt. Jeg visste dagen ville komme, ja har igrunnen bare gått og ventet, og nå sånn helt plutselig var den her.
En skikkelig flom av følelser veltet frem og jeg var på nippet til å begynne å stortute  PÅ JOBBEN. Ingen flukt mulighet og kunder virrende rundt i lokalet.
Det eneste som skulle til for å utløse denne overveldende flommen av følelser var EN trist sang på radioen, EN samtale (som forøvrig var velmenende og ironisk) og EN tanke fra min side. Jepp, da var det gjort.

Jeg hater å være så sårbar. Jeg hater å være en slik person som ikke tåler en spøk eller er overfølsom i forskjellige sammenhenger. Jeg hater å være en slik person som tar ting til seg i verste mening. Jeg hater å være en slik person som lar negative tanker ta over det positive. 

Jeg har ikke lyst til å være slik lenger. Jeg har lyst til å være slik jeg var før da selvtilliten var et par hakk høyere og jeg faktisk tålte en fleip. Jeg tåler selvsagt litt, men det skal ikke så mye til før jeg blir småparanoid og begynner å vri alt om i negativ retning. 
For å si det rett ut så føler jeg meg mange ganger DUM. Som i mindre intelligent og kan absolutt ingen ting.
Selvtilliten er med andre ord....lav.

Om det er sorgen over å ha mistet, ny livserfaring og endringer som ikke var med i planen, det å være hjemmeværende over lenger tid eller en kombinasjon av alt dette som gjør at selvfølelsen er laber vet jeg ikke. Men jeg vet såpass at jeg trives IKKE med det.

Det kan ut i fra dette se ut til at jeg har det helt forferdelig på jobben, men det er overhodet ikke tilfelle. Jeg trives og menneskene jeg jobber med er kjempe hyggelige. Det er bare meg som er litt følsom for øyeblikket.

Ser det blir ett litt rotete innlegg dette her, men det får så være. Når det er rotete i topplokket er det lett for at strukturen faller vekk i mine skriblerier. 

Til dere som leser og kommenterer. Tusen takk for at dere engasjerer dere. Det betyr så mye. Håper dere ikke mister motet av et litt rotete tirsdags-kveld-innlegg, men at jeg ser dere igjen her inne neste gang.
Ser det er kommet noen nye følgere her inne så vil benytte anledningen til å ønske dere velkommen (håper heller ikke dere tar skrekken av kaoset). Kjempe kjekt å se dere her inne!

Ønsker dere en god kveld
Klem fra meg

Derfor døde Oleander, blodproppsykdom og utredning

Jeg har vurdert frem og tilbake i hvilke grad jeg skal dele. Jeg føler på mange måter at jeg blander privat og personlig, men samtidig så henger det ene sammen med det andre. Jeg deler min sønn i himmelen, mine følelser rundt det å miste et barn i dødfødsel og da blir det på mange måter naturlig å dele årsaken også. Men jeg kan ikke dele årsaken uten å dele hvilke betydning årsaken har for fremtiden.

Jeg vet at overskriften i dag ser rimelig brutal ut og nokså dramatisk. Nå er det jo en gang slik at dette livet er litt brutalt, og å pynte på sannheten er man som oftest ikke tjent med. Så nå får det briste eller bære.

Nå har jeg fått bekreftet at jeg har en blodproppsykdom. Denne sykdommen har gjort slik at Oleander gutten min døde i slutten av svangerskapet. Jeg har ikke delt så mye med dere om selve dødsårsaken annet enn at morkaken løsnet akutt. Det er fordi jeg tidligere ikke har fått bekreftet årsaken hundre prosent. Det har vært en lang prosess med venting og atter venting. Det har vært en kamp gjennom svangerskapet med Lille Trille for å få nødvendige blodfortynnende medisiner (jeg vil skrive mer om dette senere).
Det hele har vært utmattende og slitsomt.

Dette syndromet som jeg har heter Antifosfolipidsyndrom. Det er en tilstand hvor immunsystemet lager antistoffer som gjør at man får økt risiko for blodpropp.
Lupus Antikoagulant er et av disse antistoffene og i mitt tilfelle er det denne prøven som er positivt. For de som ønsker å lese mer om det skriver bloggeren Lupusmamma veldig godt og beskrivende i bloggen sin.

Det er ikke mange som får blodpropp utenom svangerskap, men risikoen er høyere enn for dem uten dette syndromet.
Jeg prøver ikke å tenke for mye på at jeg kan få blodpropp, men det er klart at det murrer i bakhodet. Jeg kjenner litt ekstra etter på vondter for tiden. Men samtidig er jeg ikke så veldig urolig for denne sykdommen nå som jeg ikke er gravid. Jeg vet nå at den er der (og det er alltid bedre å vite enn og ikke vite).

Det som er en av mine større bekymringer med tanke på sykdom er nå videre utredning for Lupus (SLE). Lupus antikoagulant og Lupus SLE er ikke det samme. SLE er en sykdom hvor kroppen angriper seg selv. Både indre og ytre organer kan bli betente. Noen lever fint med denne sykdommen mens andre er hardere rammet og blir VELDIG syk. Sykdommen har også perioder den er mer aktiv enn andre.

Jeg liker jo ikke tenke på meg selv som en hypokonder, men må  innrømme at jeg er ikke helt venn med skjebnen for øyeblikket og statistikk er ikke bare statistikk lenger. Jeg VET at noen havner på feil side.
Bekymret for fremtidig helse er jeg. Jeg er redd for å ikke fungere i arbeidslivet. Jeg er redd for at kroppen min skal begrense meg, men jeg er samtidig redd for å klage for mye. Jeg prøver helst å ikke kjenne etter. Jeg er såpass sta at jeg helst ikke skal innrømme når mine grenser er nådd. 

Dagen da morkaken løsnet når jeg var gravid med Oleander og jeg regelrett trodde jeg skulle dø av smerte, ringte jeg ikke ambulansen. Mannen var på jobb og jeg satt alene hjemme. Som vanlig var jeg nødt til å strekke strikken lengst mulig ved å vente og vente, for å kjenne om det ble bedre… Dumme, dumme meg. Jeg angrer sånn på den avgjørelsen at jeg kjenner det vrenger seg inne meg her jeg sitter å skriver. HVORFOR må jeg være så sta?? Kanskje han kunne vært i livet hvis det ikke hadde vært for den idiotiske staheten min. Akkurat når det gjelder den avgjørelsen er jeg så utrolig sint på meg selv.

Nå starter utredningen. Er redd jeg må kjempe meg gjennom den. Etter min erfaring i de to siste svangerskapene mine har jeg mistet min tillit til leger og helsevesenet.
Det jeg har lest meg frem til er at selve utredningen er en lang prosess. Det kan faktisk ta opp til flere år. Noe av ferden vil jeg ta dere med på, men jeg ønsker ikke å dele alle mine vondter og plager. Det blir på en måte litt for privat. 
Det skal jammen være nok av utfordringer i dette livet. Det er nå helt sikkert! 

Oppdatering; Ny jobb og fredagens sammenkomst

På onsdag skrev jeg et innlegg om sosiale sammenkomster sammen med sorg. Innlegget finner du HER.
Tenkte jeg skulle gi en liten oppdatering om hvordan det gikk på fredagen. Som jeg skrev så gruet jeg meg en del i forkant.

Over til fredagen..,kvelden gikk over all forventning! Jeg ble utrolig godt mottatt. Folk var så utrolig vennlig og imøtekommende at jeg umiddelbart slappet mer av. Det var kun et par utfordrende situasjoner med tanke på alle disse typiske "bli kjent spørsmålene". Med gode tips fra Lammelårtanker gikk kvelden strålende.
På en eller annen måte klarte jeg å unngå å måtte fortelle det ene og andre, og det hjalp godt på sjeleroen.

I dag har jeg hatt min første arbeidsdag.
Det er over to år siden jeg har vært i jobb, så det var en sliten meg som kom hjem i dag. Kjenner det godt på kroppen at den har vært over gjennomsnitt aktiv i forhold til mine vante hjemmeværende dager, men GU så fantastisk å faktisk gjøre noe. (må jo si at å komme hjem til ryddig hus og middag på bordet er ikke feil det heller..)

Nå tar jeg kveld, som sagt er litt trøtt og sliten i dag.
Ønsker dere alle en fortreffelig mandags-aften!

Sosiale sammenkomster sammen med sorg

Det nærmer seg en ny epoke i livet mitt. På mandag bærer det ut i arbeid igjen. Dolly Parton sin sang "working 9 to 5" spilles på repeat i hodet mitt. 
Sammen med arbeid kommer også en del sosiale begivenheter. Allerede på fredag er en slik begivenhet. Jeg gleder meg og er utrolig glad for å få lov til å delta til tross for at jeg sånn egentlig ikke er begynt enda. 

Så over til en av mange utfordringer som kommer sammen med dødfødsel, sorg, savn og det å være mamma til en gutt i himmelen.
Det nærmer seg ett og et halv år siden han døde. Iløpet av denne tiden har livet mitt sakte men sikkert falt tilbake til det normale. Hverdagen har vært lenge, både med hverdagsgleder, utfordringer og sorg. Denne hverdagen kan jeg etterhvert. Det sosiale livet mitt er nesten som før. Mange av mine venner er fortsatt mine venner, noen har jeg mistet fullstendig kontakten med og andre er sakte men sikkert på vei inn i livet mitt igjen.

Jeg har holdt meg unna store sosiale sammenkomster siden Oleander døde. Missforstå meg rett, jeg ER supersosial av meg, men kun i mine nære kretser, hvor jeg føler meg trygg. Jeg liker meg i flokken min !
På fredag er ikke flokken der. Det er meg og ukjente mennesker som skal bli kjent med meg, og som jeg skal bli kjent med. En viss mengde informasjon er "påkrevd"når man skaper kontakt, knytter bånd og skaper relasjoner med andre mennesker. Denne informasjonen er veldig på generelt plan om tidligere jobb, fritisaktiviteter, familie og barn. 
HVOR MANGE BARN HAR DU? 
Jeg vet jeg kommer til å få dette spørsmålet flere ganger iløpet av kvelden. Jeg har opplevd spørsmålet tidligere og hver eneste gang er jeg like lite forberedt, stammer, stusser og snur meg halvveis vekk. Folk må jo tro jeg ikke er ved mine fulle fem. Det ser tilsynelatende ut som jeg ikke vet hvor mange barn jeg har.. Jeg er klar over dette selv, og blir da enda mer stresset over situasjonen.
Oppfølgingspørsmålet til hvor mange barn har du er HVOR GAMMEL ER BARNA DINE DA? 
Hvis jeg har svart at jeg har tre barn (som jeg har) ,og må fortelle hvor gammel de er ser jeg folk trekker seg unna og blir ukomfortabel når jeg forteller at jeg har et barn som døde.
Hvis jeg sier jeg har to får jeg så uhorvelig dårlig samvittighet for å ikke inkludere lille Oleander i himmelen. Jeg føler meg som verdens verste mor.
Feil blir det uansett. Føler at i en slik situasjon kan jeg bare ikke vinne. Skulle ønske at folk kunne se det på meg, hun har en gutt i himmelen, men hun har det bra så jeg trenger ikke føle meg utilpass i nærheten av henne.. Det hadde vært så mye lettere.

Akkurat nå så lader jeg opp. Jeg lader opp sinnet til å håndtere eventuelle situasjoner som måtte oppstå på fredag. Skal tross alt begynne å jobbe for bedriften så jeg ønsker å gi en godt førsteinntrykk.

Gi meg styrke og mot. Dette skal jeg klare.

Felles skjebne felles trøst; De gode samtaler

Det er ikke så ofte mannen min og meg snakker om 
Oleander lenger. Det er ikke fordi at det er blitt et ikke tema 
eller fordi det er for vanskelig, men vi bærer han med oss 
begge to på hver vår måte og vi behøver liksom ikke å 
snakke om det hele tiden.
Vi kjenner hverandre så godt og vi kjenner hverandres sorg, 
så jeg føler på mange måter vi ofte er samstemte og 
nærmest tenker det samme i de fleste tilfeller. 
Likevel hender det at øyeblikket oppstår. Det øyeblikket hvor vi i fellesskap vandrer tilbake til Oleander-land.
Vi mimrer, deler, forteller om følelser og tanker og bare ”er” 
sammen. 
Selv om det øyeblikket oppstår sjeldent er det godt når det 
skjer. Det er godt å føle seg nærme, samstemt og forstått. 
Vi har ulike emosjonelle oppfatninger, men vi forstår hverandre og respekterer hverandre likevel. 
Jeg hadde aldri trodd at man kunne komme så nærme et 
annet menneske, og når det først skulle skje hadde jeg aldri trodd at det var tap av et barn som skulle bli fellesnevneren. 
Felles skjebne, felles trøst.

Bare et lite øyeblikk

Et lite pust i bakken.

En liten pause med stillhet for mine ører. 

Jeg trenger bare et øyeblikk. Et lite øyeblikk med ro. Ro til og tenke.

Jeg ønsker bare å høre mine tanker, bare noen minutter til å lytte.

Kan jeg sitte stille, bare for en liten stund? Jeg vil bare samle litt krefter.

Jeg trenger bare en liten stund med øyeblikk.

Når det stilles krav til sorgen

Sorg kan ikke måles i centimeter, veies i gram eller kilo. Den kan heller ikke sammenlignes. Til tross for at vi gjerne føler den på samme måte, bearbeider vi den forskjellig. Det som er riktig for meg er gjerne ikke riktig for deg. Min sorg skal ikke underkjennes.

I skrivende stund er det fredagskveld og dagen i dag har vært som de fleste andre dager. Humøret har vært greit til tross for hverdagsproblemer som økonomi, logistikk, bil som har fått influensa og litt rastløshet i kroppen. 

Jeg har kjent på gleden over faktisk å ha det sånn helt greit og det har i grunnen vært glede nok. Likevel har det oppstått situasjoner som har dratt meg tilbake til min egen sorg. Jeg har kjent på urettferdighet, vært motløs og rådvill.
Jeg har vært urolig og mistet nattesøvn på grunn av de stadige tankene som dukker opp. Jeg går gjennom samtaler, diskusjoner og situasjoner jeg opplevd og erfart de siste månedene. Jeg er begynt å kjenne litt på den andre siden av sorgen, det er den siden hvor sorgen kommer og biter meg kraftig i bakenden for å gi beskjed at JEG ER HER ENDA!

Mangel på forståelse, empati og respekt for min sorgtid har vist seg å bli en gjenganger de siste månedene. Det viser seg at tid er ikke bare et tall eller klokkeslett, tid er et subjektivt fenomen som kan gå sent eller raskt, oppfattes som sorgløs eller sorgtung.
Tid for meg er ikke som tid for andre. Jeg tenker tilbake på den stillestående tiden etter Oleander døde som en naturlig og nødvendig tid å sørge i, et øyeblikk hvor jeg helt og holdent hadde lov til å trekke meg vekk, krype inn i min trygge krok og bare eksistere for det var ingenting annet å gjøre.
Jeg følte meg en tid stolt over min egen evne til å takle, overleve og bearbeide sorgen, samtidig som jeg etter beste evne prøvde å stille opp for dem rundt etter relativt kort tid. Nå kommer jeg snublende ut av det med en stolthet som ikke skinner, men er falmet vekk til intet.
Jeg opplever at min sorgtid ikke var godtatt og at min innsats  i og etter en veldig tung tid ikke var godt nok. At jeg har såret, skuffet og fornærmet mennesker rundt meg fordi jeg var fraværende, ikke tok kontakt eller evnet og stille opp i trivielle hverdags problemer som angikk andre.

Jeg er lei meg, såret og føler meg både urettferdig behandlet og straffet fordi jeg brukte de usle ukene og månedene etter fødselen på meg selv, Tommygutten og mannen. Jeg er trist fordi andre har i sin underbevissthet satt krav og forventninger til meg og min tid til og sørge. Jeg er såret fordi min gutt i himmelen ikke blir anerkjent som mitt barn, men som et svangerskap som ble borte. Jeg er ufattelig skuffet over at nå må jeg stå til ansvar for min fraværelse, for min ”egoisme” i min sorgtid, fordi jeg satt fokus på meg og ikke dem rundt. Jeg trodde at ved slike fatale hendelser så var det lov?

Jeg lever i den ensomme sorgen, den sorgen som ikke forsvinner etter en uke eller to, måneder eller år, den sorgen som bor i kroppen men ikke vises på overflaten.

Hvorfor føler jeg meg som den store stygge ulven? Jeg mistet barnet mitt.
Når og hvor lenge er det egentlig akseptabelt å bruke sorgtid på seg selv?
Hvorfor er det slik at mennesker kan stille krav til andres sorg?

Spørsmålene er mange og jeg har dessverre ikke fasiten i baklommen. Jeg skylder på uvitenhet,og dette gjør jeg bevist fordi jeg skal kunne klare å finne evnen til å tilgi.
Jeg kan heller ikke få andre til å akseptere og forstå. Jeg kan ikke trylle frem empati og medmenneskelighet.  Det eneste jeg kan gjøre er å dele med dem som er villig til å lytte. 

Om å ta avstand fra sorgen i en ny hverdag

Sorgen har den siste tiden tatt en annen form. Jeg kjenner meg lettere til sinns og sitter ikke i samme grad å fabulerer på alle ”hvorfor´ene”. Jeg er lykkelig gjennom dagen og smiler og ler fra hjertet.
Om sorgen har tatt fast form vet jeg ikke. Er det en ting jeg har lært meg så er det at sorgen er kompleks, har ingen fasit og viser seg både i tide og utide.

Nye utfordringer er like om hjørnet og jeg skal bli arbeidskvinne fra september. Ny jobb, nye muligheter. 

Jeg har ikke vært i full stilling på mange år, og kjenner det er på tide med nye utfordringer, litt mer penger på kontoen og nye hverdagsrutiner.  Jeg begynner på en ny start og for første gang på lenge kjenner jeg at det er helt riktig.

Etter Oleander døde maktet jeg ikke tanken på å gå på skole eller jobb. Jeg ble fysisk uvel, og like uvel var jeg hver gang jeg var i møte med fastlegen for å få ny sykemelding. Forståelsen rundt å ha mistet et barn følte jeg var fraværende og jeg måtte nærmest stortute på legekontoret for å bevise at sorgen faktisk eksisterte i for stor grad til å kunne arbeide. Det regjerte en indre storm, og alt ved å skulle vende tilbake til hverdagen ble så veldig feil. Jeg som skulle rett ut i mammapermisjon.

Erfaring som englemamma begynner jeg å få litt av, men jeg har enda ikke erfart det og faktisk ikke ha mulighet til å sørge, eller å være nødt for å mentalt være oppegående hver dag. Som arbeidskvinne nytter det ikke å forsvinne for seg selv fordi om sorgen banker på døren. Nå er jeg pent nødt til å ta på hengelåsen så lenge det er nødvendig. 

Dette er en den største utfordringen min nå som jeg begynner i arbeid. Jeg må ta en dag av gangen og ikke la meg vippe av pinnen selv om jeg har en dårlig dag.
Jeg må ta på meg smilemasken til tross for at tårene er på innsiden og vil komme ut.

Men jeg gleder meg uansett. Kjenner på meg at styrken er der og jeg er klar.

Bilder av engel-gutten Oleander

Jeg har nå tatt det store steget å lagt ut bilder av vakre Oleander. Det er med stolthet og glede jeg viser han frem. Han er min vakre lille engel.
Bildene ligger i fanen (under headeren) med overskrift (engel-gutten Oleander(obs:bilder).
Dere som ønsker å se han kan klikke dere inn der og dere som ikke ønsker det lar rett og slett være. Jeg gjør det på denne måten så bildene ikke blir "tvunget" på noen eller skal komme overraskende hvis noen tar et lite dykk ned i arkivet. 

"Det var en gang", når livet ble før og etter og innerst i sjelen

Det nærmer seg dagen. Dagen da ”det var en gang” vil vikle seg inn i kroppen i form av følelser, ord og minner. Når denne dagen er her aner jeg ikke. For meg vil det ta en stund, men for alle andre er nok den dagen kommet for lengst.

Gravid, og ventende, spent og lykkelig – tom, i sorg og ferdig. På et blunk var det over.  Det hele føles som en hendelse jeg knapt har deltatt i. De 24 timene gikk så fort at jeg fremdeles ikke har klart å ta det helt innover meg. Det er så mye jeg ikke husker av samtaler, hva som har skjedd og når.  Noe er fortrengt og annet glimter med sitt fravær på grunn av sterke smertestillende. 

Det føles som et eventyr, men er eventyret slutt med en sorgfull og tragisk ende eller er vi knapt begynt reisen i et eventyr med utfordringer større enn de fleste blir tildelt? Er min lille vakre sønn Oleander selve eventyret i seg selv eller er han en del av den videre fortellingen?  

Det føles som om livet begynte med han, at livet begynte med døden. Jeg har fått opp øynene og begynt å se meg om. Sanseinntrykkene er så mye sterkere enn tidligere. Følelsen er så mye sterkere enn tidligere, både på godt og vondt. Takknemlighet og glede føles sterkere, men også frykt og redsel. 

Det er livet før Oleander og livet etter.

En tidsreise jeg må forsone meg med og lære å leve med. En tidsreise som gjør meg til en av de andre og ikke slik som alle andre.
Jeg er ensom i min sorg. Jeg venter alene på ”det var en gang”. Hadde jeg kunne åpnet sjelen og latt dere se inn, latt mine nærmeste få  kjenne på den ensomme sorgen bare for et øyeblikk, isteden for at jeg skal måtte gå den tunge veien alene. 
Hadde noen kunne lest mine tanker og oppdaget hvor ofte de vandrer av gårde til Oleander-land eller sett meg når jeg sitter alene og stirrer opp på himmelen og lurer på om han har det bra. 

Hadde noen kunne kjent på følelsene mine når jeg hører triste sanger på radioen og forstått hvordan det rives og slites innvendig i kamp mot å holde tilbake tårene.
Hadde bare ”det var en gang” vært synkronisert mellom meg, familie og venner så kunne sorgprosessen blitt bearbeidet i samme tempo.

” Det var en gang for lenge siden, en kald dag i mars, jeg ble mamma til min andre lille skatt. Uten gaver, blomster og bamser på mitt bord, det ble i stede fylt med brosjyrer, stearinlys og kort med gode ord.
I kampen mot klokken han ble lagt så varm og god på mitt bryst, før kulden bredde seg i en gutt så alt for stille og tyst.
Med gyldne lokker en engel han var, allerede før han kom til verden han måtte dra.
Ingen brast og bram, og gratulasjonsrop når vi kom hjem, kun en kommode med klær og en alt for tom seng.
Det var en gang, en kald dag i mars jeg ble englemamma for vesle Oleander, min lille vakre skatt”

Pauseknapp og et farvel-minne med Oleander

Jeg stabrer meg fremover. Det meste går på autopilot slik det gjør for de fleste. Av og til ønsker jeg bare å trekke pusten dypt og sette livet på pause. Kjenne litt etter på savn og sorg. Kjenne på kjærlighet og vemod.

 

Hvor skal jeg gjøre av all denne morskjærligheten som nærmest renner over hjertets kanter? Armene mine er tomme. Jeg kjenner ikke tyngden av hans kropp, har ikke en smilende Oleander sittende på fanget for å kose med mammaen sin.
Har ingen Oleander jeg kan bre teppet rundt når han fryser eller trøste når han er trist. Det eneste jeg kan gjøre er å lukke øynene, vende tilbake til Oleander-land og la de dyrebare minnene strømme frem.

Jeg husker så godt de siste minuttene jeg hadde med han før vi forlot klinikken. Mannen var gått ut og lot meg være igjen så jeg fikk tatt farvel. Jordmoren kom inn på rommet, men jeg ba henne vennlig om å gi meg noen minutter til før Oleander måtte legges kaldt.
Det var bare han om meg. Lille vakre Oleander og mammaen hans.
 Jeg visste at det var tid for å ta farvel. Det er det tyngste jeg noen gang har opplevd.
Jeg holdt han i armene mine, susset han på den lille kalde pannen hans, luktet inn den gode spedbarnslukten og susse han på den vesle nesen. Om igjen og om igjen.
Jeg la han varsomt ned i sengen, bredde på han dynen, sto over han så på han og tok han opp igjen. Jeg klemte ansiktet mitt forsiktig inntil hans. Kjente den kalde gode myke huden hans inntil min. Susset han på pannen og nesen igjen, før jeg varsomt la han i sengen sin og bredde på han for andre gang. Jeg susset han på pannen, gikk bort til døren og tok ned dørhåndtaket for å åpne døren. Jeg slapp dørhåndtaket gikk bort til vakre Oleander en gang til, susset han nok en gang på pannen og nesetippen og fortalte at jeg elsket han.
” Hade, skatten min”
Det var de siste ordene.

Jeg leter ofte febrilsk etter pauseknappen. Slik at jeg kan hente meg inn igjen. Slik at jeg kan oppsøke den ulmende sorgen som venter på første og beste anledning til og overaske meg når jeg minst venter det og minst ønsker det.
Jeg ønsker ikke alltid å leve i nuet. Av og til trenger jeg å leve i fortiden. Den fortiden som for alltid har forandret fremtiden. Den fortiden som har satt dype spor, laget arr i sjelen og gitt meg en overveldende morskjærlighet som jeg ikke får utløp for.  

Skrivesperre, begrensinger og tidsnød

Selv nå når jeg sitter her, Lille trille sover, oppvaskemaskinen og vaskemaskinen durer i vei og halvparten av husarbeidet er unnagjort, kommer den mentale sperren frem. Hva skal jeg skrive?
Har så mye på hjertet og så mye jeg vil dele.
Jeg har ikke tall på hvor mange innlegg jeg har begynt på, skrevet halveis ferdig og så sier det bare stopp. Jeg klarer ikke å formulere tankene mine. Tanker om sorg, hverdagsgleder og pågående prosjekter kommer liksom litt til kort. Ikke blir jeg fornøyd heller. Det som allerede er nedskrevet synes jeg rett og slett ikke er godt nok (men vi er vel alle vår egen verste kritiker?).

Det er rotete i topplokket for tiden for å si det mildt. 
Jeg har er et spennende prosjekt på gang (vil skrive mer om dette senere forhåpentligvis), siste rest (nesten) av oppussing før dåpen, sorgfulle tunge dager som viser seg i stille stunder og ellers uber-travelt. Kaaaos!
 Får rett og slett verken tid til å sørge slik jeg føler behov for, satt meg ned å malt slik jeg ønsker eller brukt tid på å prøve å formulere innleggene mine slik jeg vil de skal være.
Innleggene blir desto kortere med mindre innhold.

Har skisset opp et bilde av Oleander som jeg nå er igang med å male. Har tenkt på det så lenge og gått med et bilde i hode som har verket etter å få komme ned på papiret. Når det blir ferdig malt aner jeg ikke. Jeg maler med oljemaling og det er en viss tørkeprosess og må taes i flere omganger, så tid vil det ta. Har veldig lyst til å få hengt det på veggen før dåpen så alle kan få se min fine vakre englegutt.
Planen er der, men jeg vet ikke om den holder.

Her er skissen:

Håper jeg kommer over bøygen snart og topplokket tenker litt klarer. Frem til da får dere bare ha meg unnskyldt hvis mengden av innlegg blir færre for en periode og innholdet blir kortere og uinspirert.
Jeg kommer nok sterkt tilbake når roen har senket seg og imellomtiden får dere bare ta innleggene for det de er.

Regner med det ikke bare er meg som har vært / er inne i en mental sperre når det kommer til blogging så hvis det er noen av dere som følger meg som har noen tips og råd om hvordan komme seg ut av det blir jeg veldig glad!

Ønsker dere en fin dag i sommerværet

De stunder med sorg

Jeg savner han. Jeg savner han uendelig mye. Hjertet mitt er fylt til randen av sorg og lengsel. Slik er det akkurat nå, i disse minutter og timer. Lengter tilbake til dagen jeg fikk holde han, stryke, susse, klemme og lukte på han. Den deilige spedbarnslukte. Han var så fin og så helt perfekt den lille babyen min. 

I dag klarer jeg ikke å finne noe positivt eller en mening med det. Uansett hvor mye jeg har lært av livet eller hvor mye mer jeg verdsetter familien min og ser ting med annet syn, så synes jeg det er urettferdig. Hvorfor måtte min lille baby dø? Hva gale har jeg gjort for å fortjene det?? Jeg trenger han her med meg. Jeg trenger naivitet og uskyld isteden for sorg og redsel. Jeg trenger å ha det A4 uten død og savn. Jeg trenger livet mitt slik det var før.  Jeg vil ha meg tilbake uten denne erfaringen i livet. Jeg trenger den ikke, Jeg likte meg bedre før.
Jeg vet at i morgen blir en bedre dag, men nå er sorgen her. Har heller ingen fiffige adjektiver til å beskrive følelser og savn. Det gjør rett og slett bare vondt. Jeg har vondt i hjertet mitt.
Det var ikke slik det skulle være. Jeg skulle hatt Oleander her med meg. Nå hadde han nok begynt så smått å stabbe seg av gårde på ustødige bein, sagt mamma og vist følelser i form av glede og sinne.  

Det er mye som skulle ha vært. Som jeg skulle ønske det var slik det var. Om så bare for en dag eller noen timer. Om jeg kunne bare fått holdt og kost med han i noen timer, eller bare noen minutter. Jeg får aldri tiden min med han tilbake. Jeg vil alltid savne han, alltid lure på hvordan han ville sett ut og vært ettersom årene går og jeg vil alltid mangle han her med oss. Alltid.
Bare tanken på denne ”alltid” tilværelsen gjør at jeg får enda mer vondt i hjertet.
Om tre dager klokken 06.30 er det ett år siden han døde. Jeg kommer til å gå gjennom den dagen steg for steg, hendelse etter hendelse. Jeg gruer meg til det.
Vil Oleander gutten min bli glemt nå som det snart er gått ett år. Hvordan skal jeg klare å holde liv i minnene om en gutt som ingen har kjent eller møtt. Min egen store sorg som ingen kan forstå eller relatere seg til. Sorgen er ensom og jeg savner han alene. Alene sammen med mannen.
 Dagene frem mot årsdagen kommer til å bli tøffe. Skal vi feire dagen eller skal vi sørge over dagen. Han er min aller største sorg, men samtidig den største glede. Det hele er så ambivalent.
Velger å avslutte ved det. Avslutter hele innlegget like brått som det begynte. Har så mye på hjertet at jeg er redd for at visst jeg ikke avslutter nå tar det aldri slutt.

Savner deg Oleander-skatten min.