Ti korte dager

10 korte dager igjen. Tenk hele tre år skulle du blitt. Store fine gutten til mamma. Lurer på hvordan du hadde sett ut. Om du hadde hatt mørkt eller lyst hår, kanskje litt krøller i nakken. Lurer på om du ville vært en skøyer slik de andre brødrene dine er.
Det er MYE jeg lurer på, men mest av alt lurer jeg på hvordan livet vårt hadde vært om du hadde vært her med oss.

Kjære Oleander

Er innom for å si at jeg tenker fremdeles på deg og savner deg like mye som alltid. Lille Cedrik er kommet til verden og til min store glede og sorg er han ganske lik på deg.
Det er så rart og se de samme trekkene som du hadde i ansiktet hans. Det er litt trist for jeg får en støkk i meg av og til når jeg ser på han, men samtidig så ser jeg jo også hvordan du kanskje hadde sett ut om du hadde fått vokst opp.

Det nærmer seg 3årsdagen din. Den skal fremdeles markeres med kake og tur til hagen din som vi pleier å gjøre. Det er noe vi aldri kommer til å slutte med, vær du sikker!

Har mye på hjertet, eller rettere sagt jeg har mye deg i hjertet mitt for tiden. Vet ikke om det er det at jeg er hjemme i permisjon og mye tid til å tenke eller om det er det at vi har nyfødt baby i hus igjen. Vet bare det at jeg savner deg noe helt enormt for tiden. Skulle så gjerne ønske at du var her med oss, den fine familien din med de herlige brødrene  dine.

Elsker deg og savner deg gutten min

Suss og klem fra mammaen din

Et lite innlegg om kjærlighet

For noen er det gjerne rart og underfundig hvordan kjærligheten strekke seg så lang. Kjærlighet oppleves ikke bare i livet, men strekker seg langt inn i døden. Kjærlighet eksisterer ikke bare for det som er, men også det som var og skulle vært. 
Det er gjerne vanskelig og forstå, men jeg ville ikke vært uten min store kjærlighet og sorg, det er nettopp det som har lært meg om selve livet. Oleander har lært meg å kjenne kjærligheten fra livet og videre i døden. 
Døden er et så sterkt ord, at vi våger nesten ikke snakke om den. Vi våger nesten ikke høre om den heller fordi det vekker så mye usikkerhet og frykt. 
Vi mennesker er så fryktelig dårlig til å takle andres sorger. Om det er fordi  vi er redd for å såre, tråkke  i salaten eller fordi vi er nødt til å erkjenne egen sårbarhet vet jeg ikke. 
Det ironiske når det gjelder å oppleve dyp sorg, og skulle oppleve mennesker i dyp sorg er, på den ene siden har du sårbare mennesker og på den andre siden har du menneske som er redd for å såre. Vi trekker oss unna, den sørgende for seg i sin trygge hule og pårørende i sin.

Sorg er kjærlighet. La den sørgende vise sin kjærlighet over sitt tap og som pårørende, hvis din kjærlighet til den sørgende.

'Hvis ikke vi har hverandre, hva har vi da?

Lille speil på veggen der

Lille speil på veggen der, ser du meg slik jeg ser deg?

Liten, sårbar og naken. Iboende frykt for døden og med arr i sjelen.
Ser du all min undring? Undring over livet, det som har vært og det som gikk tapt.
Ser du følelsen av lengsel?
Savn og sorg og med håp om gjenforening, om at illusjonen om himmelriket og Herren en dag vil vise sin eksistens.
Ser du på meg annerledes slik jeg føler meg annerledes, eller er det ikke synlig?
Skimter jeg rynker og grå hår på hodet. Er det tiden som innhenter meg eller er det opplevelsen og traumer. Er det livserfaring som sitter fast under huden og viser sitt nærvær?
Lille speil på veggen der, ser jeg deg slik du ser meg?

Til min kjære gutt i himmelen

Jeg har ikke vært i hagen din på en stund nå. Merkedagen din passerte uten lys i hagen eller ekstra pynt. Jeg har dårlig samvittighet, men jeg vet også det at jeg bærer deg med meg i hjertet mitt hver dag og jeg trenger ikke bevise min uendelige store kjærlighet til deg med verken lys, blomster eller pynt. Jeg vet du kjenner meg slik jeg kjenner deg.

Julen nærmer seg. Du skulle vært her med oss og spist uante mengder med nonstop og seigmenn nå som pepperkakehuset skal pyntes. Du skulle vært dekket fra topp til tå med klissete glasur og grist så mye du bare hadde klart utover hele spisebordet med dine små barnehender. Jeg er sikker på du flittig hadde hjulpet til med julekake-baking og julepynting på ditt eget barnlige vis. Vi hadde kost oss, du og jeg.

Som jeg savner deg.

Innlegg på trykk. Jeg er blitt en bladlus :)

Bildet er lånt fra nettsiden etbarnforlite

På fredag kom bladet jeg har ventet i spenning på i posten.
For cirka en måned siden fikk jeg en forespørsel av foreningen vi som har et barn for lite om de kunne få bruke noen av innleggene mine i medlemsbladet deres.
Jeg sa selvsagt ja.
Det er for meg en liten ære og bli spurt og ikke minst er det godt å kunne bidra. Innleggene som er brukt er Oleander-land, Jeg har OGSÅ mistet ett barn og "Det var en gang".
Ønsker dere å lese innleggene er det bare å følge lenkene over.

                    

Jeg vil samtidig benytte anledningen til å fortelle litt om foreningen et barn for lite.

Bildet er lånt fra nettsiden til etbarnforlite

Foreningen er en livsnøytral organisasjon som drives av frivillige som selv har mistet barn. De tilbyr sorggrupper, individuelle samtaler, lokal og fylkeslag hvor det blir arrangert sosiale og faglige treff for foreldre som har mistet barn.
Foreningen er basert på frivillig arbeid og drives av støtte fra medlemmer. Det er også mulig å støtte dem uten å være medlem hvis man ønsker det.
Tre til fire ganger i året blir det sendt ut medlemsblad.
Er det noen som ønsker å ta en titt på deres nettside er det bare å trykke HER. 

Ønsker dere en finfin søndag!

De mørke stunder

Vi har de alle sammen. Noen har de gjerne litt oftere enn andre, men innimellom så skal vi alle oppleve dem. Det er de stunder ikke livet er like lett å leve. Det er de stunder hvor man kjenner på tunge tanker, leter etter løsninger for å lette hverdagen og ønsker at morgendagen skal bli bedre. Hvem av oss har ikke hørt ”det kommer en bedre dag i morgen” eller ”en god natts søvn hjelper på det meste”.

Jeg har opplevd dette som en sannhet, men også som en frase man blir fortalt i mangel på andre trøstende ord. Det kommer alltid en dag i morgen. Om den blir bedre eller verre er ikke forhåndsbestemt. Mye kan vi gjøre selv for å snu tanke-mønsteret, men dette er som oftest lettere sagt enn gjort.

Jeg er gått inn i min nittende måned som englemamma. Jeg er begynt å bli nokså erfaren på dette området. Selv om jeg jevnt over har gode lyse dager er det stunder fylt med mørke. Disse stundene kommer gjerne oftere enn mange nok vil tro. De er der minst en gang for dagen. Forskjellen fra før og nå er at de varer ikke så lenge.

Det er ikke en intens sorg som slår pusten ut av meg, men et savn og vemod. Det er stunder fylt med undring over hvordan livet kunne ha vært. Skal jeg være helt oppriktig kjenner jeg også på bitterhet. Jeg skulle fra bunnen av mitt hjerte ønsket at min og vår sorg ble møtt med mer respekt og forståelse. 

Jeg prøver alt jeg kan og ikke la bitterheten få grobunn, men for øyeblikket ser det ut til at mitt arbeid med meg selv ikke viser til å gå riktige veien.

Jeg kjenner etter hvert et innebygget sinne. Jeg synes mye er urettferdig. Jeg har av og til lyst til å skrike og hyle høyt så alle kan høre meg. Lytte til sjelen og savnet mitt.
Det er ingen som ser meg titte på bilder av den vakre gutten min mens jeg gråter av lengsel. Det er ingen som ser meg i mine tunge stunder hvor jeg ønsker at jeg kunne bare eksistere for et øyeblikk, istedenfor å være tilstede. Jeg skulle ønske jeg bare kunne krype opp i sofaen under teppe og bare stirre ut i luften, uten forpliktelser og ansvar. Jeg skulle ønske at det kunne vært godtatt.
Men slik er det ikke lenger. Den aksepterte sorgtiden er forbi.
På mange måter er det like greit. Å arbeide seg ut av vanskelige følelser kan være smart. Det er godt å fylle dagene. Faste rutiner og holdepunkter tror jeg er viktig. De er med på å skape rammen rundt livet, rammen rundt familien og tryggheten.

Finner ikke en fornuftig måte å avslutte i dag. Kjente at jeg trengte å få luftet litt tanker i de sene kveldstimer og da er dette riktige stedet å gjøre det på. Her inne, meg alene, sammen med dere.

Sammen er vi sterk

Sammen er vi sterk, du og jeg. Vi er svar på livet og svar på døden. Vi savner og sørger, men kjenner også glede og kjærlighet. Sammen er vi en.

Vi titter på hverandre, du og jeg. Jeg titter opp og du titter ned. Noen ganger møtes vi på midten.
Jeg prater og du lytter. Du lytter med sjelen.

Ingen kjenner meg som du. Ingen kan se min styrke innenfra og ut eller kjenne på livet som du, og alt dette kjenner du fra døden. Du ser også mine svakheter og min sårbarhet, du ser alt det vonde. Du ser min sorg og min smerte. Det er kun du som ser, for det er deg jeg viser det til.

Jeg kjenne deg. Jeg kjenner deg når jeg puster, ler og gråter. Jeg kjenner deg fra innerst i hjertet til ytterst i tåspissene. Det er ingen som kjenner deg slik jeg gjør. Jeg kjenner din sorg og jeg kjenner din smerte. Jeg kjenner det fordi vi er en.
Jeg kjenner din kjærlighet og din glede, den vi deler du og jeg. Det er den som omfavner oss når alt står på som verst. Det er den vi finner på midten. Minner og samhørighet. Det er vår styrke. Den ingen kan ta ifra oss. Sammen er vi sterk.

Snart er det gått et og et halvt år siden Oleander ble en engel

To dager igjen. Nok en merkedag er rett rundt hjørnet. Et og et halvt år er snart gått..
Jeg kjenner på sorg og savn. Jeg vimser rundt og er litt utenfor meg selv.

Det er ikke bare bare å være på jobb og ikke ha den nødvendige roen for seg selv. Jeg kjenner jeg trekker meg litt unna og bare håper på et øyeblikk med stillhet.
Jeg faller inn og ut av velkjente tanker og minner. Jeg husker dagen så inderlig vel, da min vakre lille skatt kom så stille til verden. Gutten med de gyldne krøllene og den strenge minen. Han så slett ikke ut til å være fornøyd med sin skjebne. Jeg tror nok han mye heller skulle ønske han var her med oss.
Som jeg savner han!

På fredag skal jeg kjøpe nye blomster til hagen hans. Jeg skal kjøpe ny pynt og gjøre hagen klar for høsten. Jeg skal kikke opp på himmelen (som jeg så ofte gjør) å fortelle han at jeg elsker han og savner han.

På fredag er det våres dag. Oleander og mammaen sin.

Felles skjebne felles trøst; De gode samtaler

Det er ikke så ofte mannen min og meg snakker om 
Oleander lenger. Det er ikke fordi at det er blitt et ikke tema 
eller fordi det er for vanskelig, men vi bærer han med oss 
begge to på hver vår måte og vi behøver liksom ikke å 
snakke om det hele tiden.
Vi kjenner hverandre så godt og vi kjenner hverandres sorg, 
så jeg føler på mange måter vi ofte er samstemte og 
nærmest tenker det samme i de fleste tilfeller. 
Likevel hender det at øyeblikket oppstår. Det øyeblikket hvor vi i fellesskap vandrer tilbake til Oleander-land.
Vi mimrer, deler, forteller om følelser og tanker og bare ”er” 
sammen. 
Selv om det øyeblikket oppstår sjeldent er det godt når det 
skjer. Det er godt å føle seg nærme, samstemt og forstått. 
Vi har ulike emosjonelle oppfatninger, men vi forstår hverandre og respekterer hverandre likevel. 
Jeg hadde aldri trodd at man kunne komme så nærme et 
annet menneske, og når det først skulle skje hadde jeg aldri trodd at det var tap av et barn som skulle bli fellesnevneren. 
Felles skjebne, felles trøst.

Når det stilles krav til sorgen

Sorg kan ikke måles i centimeter, veies i gram eller kilo. Den kan heller ikke sammenlignes. Til tross for at vi gjerne føler den på samme måte, bearbeider vi den forskjellig. Det som er riktig for meg er gjerne ikke riktig for deg. Min sorg skal ikke underkjennes.

I skrivende stund er det fredagskveld og dagen i dag har vært som de fleste andre dager. Humøret har vært greit til tross for hverdagsproblemer som økonomi, logistikk, bil som har fått influensa og litt rastløshet i kroppen. 

Jeg har kjent på gleden over faktisk å ha det sånn helt greit og det har i grunnen vært glede nok. Likevel har det oppstått situasjoner som har dratt meg tilbake til min egen sorg. Jeg har kjent på urettferdighet, vært motløs og rådvill.
Jeg har vært urolig og mistet nattesøvn på grunn av de stadige tankene som dukker opp. Jeg går gjennom samtaler, diskusjoner og situasjoner jeg opplevd og erfart de siste månedene. Jeg er begynt å kjenne litt på den andre siden av sorgen, det er den siden hvor sorgen kommer og biter meg kraftig i bakenden for å gi beskjed at JEG ER HER ENDA!

Mangel på forståelse, empati og respekt for min sorgtid har vist seg å bli en gjenganger de siste månedene. Det viser seg at tid er ikke bare et tall eller klokkeslett, tid er et subjektivt fenomen som kan gå sent eller raskt, oppfattes som sorgløs eller sorgtung.
Tid for meg er ikke som tid for andre. Jeg tenker tilbake på den stillestående tiden etter Oleander døde som en naturlig og nødvendig tid å sørge i, et øyeblikk hvor jeg helt og holdent hadde lov til å trekke meg vekk, krype inn i min trygge krok og bare eksistere for det var ingenting annet å gjøre.
Jeg følte meg en tid stolt over min egen evne til å takle, overleve og bearbeide sorgen, samtidig som jeg etter beste evne prøvde å stille opp for dem rundt etter relativt kort tid. Nå kommer jeg snublende ut av det med en stolthet som ikke skinner, men er falmet vekk til intet.
Jeg opplever at min sorgtid ikke var godtatt og at min innsats  i og etter en veldig tung tid ikke var godt nok. At jeg har såret, skuffet og fornærmet mennesker rundt meg fordi jeg var fraværende, ikke tok kontakt eller evnet og stille opp i trivielle hverdags problemer som angikk andre.

Jeg er lei meg, såret og føler meg både urettferdig behandlet og straffet fordi jeg brukte de usle ukene og månedene etter fødselen på meg selv, Tommygutten og mannen. Jeg er trist fordi andre har i sin underbevissthet satt krav og forventninger til meg og min tid til og sørge. Jeg er såret fordi min gutt i himmelen ikke blir anerkjent som mitt barn, men som et svangerskap som ble borte. Jeg er ufattelig skuffet over at nå må jeg stå til ansvar for min fraværelse, for min ”egoisme” i min sorgtid, fordi jeg satt fokus på meg og ikke dem rundt. Jeg trodde at ved slike fatale hendelser så var det lov?

Jeg lever i den ensomme sorgen, den sorgen som ikke forsvinner etter en uke eller to, måneder eller år, den sorgen som bor i kroppen men ikke vises på overflaten.

Hvorfor føler jeg meg som den store stygge ulven? Jeg mistet barnet mitt.
Når og hvor lenge er det egentlig akseptabelt å bruke sorgtid på seg selv?
Hvorfor er det slik at mennesker kan stille krav til andres sorg?

Spørsmålene er mange og jeg har dessverre ikke fasiten i baklommen. Jeg skylder på uvitenhet,og dette gjør jeg bevist fordi jeg skal kunne klare å finne evnen til å tilgi.
Jeg kan heller ikke få andre til å akseptere og forstå. Jeg kan ikke trylle frem empati og medmenneskelighet.  Det eneste jeg kan gjøre er å dele med dem som er villig til å lytte. 

Bilder av engel-gutten Oleander

Jeg har nå tatt det store steget å lagt ut bilder av vakre Oleander. Det er med stolthet og glede jeg viser han frem. Han er min vakre lille engel.
Bildene ligger i fanen (under headeren) med overskrift (engel-gutten Oleander(obs:bilder).
Dere som ønsker å se han kan klikke dere inn der og dere som ikke ønsker det lar rett og slett være. Jeg gjør det på denne måten så bildene ikke blir "tvunget" på noen eller skal komme overraskende hvis noen tar et lite dykk ned i arkivet. 

En liten oppvekker; Ord fra barnemunn

Tenkte jeg måtte fortelle dere om samtalen jeg hadde med Tommygutten før jeg publiserte forrige innlegg. I min jakt på bilder av Tommygutt og lille trille Wilhelm for å vise likheten mellom dem spurte Tommygutten hva jeg skulle med bildene. Jeg forklarte han at jeg tenkte å legge dem ut på bloggen for å vise hvor mye de lignet.
Tommygutten så på meg en liten stund før han spurte "Skal du ikke legge ut bilde av Oleander da?"Jeg så litt på han og svarte et rask nei.
Han så litt undrene på meg før han stilte meg spørsmål nummer to. " Men mamma, vil ikke du vise frem barnet ditt?

Jeg bare elsker personligheten til den lille fantastiske gutten min. Så rett frem, ærlig og oppriktig. Så ukomplisert, naiv og ung. 
Har tenk mye på det siste spørsmålet han stilte, på oppriktigheten rundt spørsmålet og de store undrene brune øynene som godtok svaret uten å forstå, men samtidig aksepterte min usikkerhet rundt å vise Oleander frem.
Der gav han mammaen sin noe å tenke på gitt.
Min fantastisk lille store Tommygutt.

Tros-krise, merkedag og dåps-samtale

Det er underlig hvordan følelser kan samarbeide både på godt å vondt. Hvordan den ene går over i den andre samtidig som de står på hver sin side i følelse-registeret.
Jeg har hatt en spesiell dag i dag. Det er nok en merkedag, 15 måneder siden Oleander kom stille til verden og på en og samme tid har vi vært i dåps-samtale i kirken med lille trille Wilhelm.
I religiøs sammenheng er jeg gått fra å være en ikke troer til å bli en troende ikke troer (hvis jeg kan kalle det det). Det er også en av grunnene til at jeg synes denne dagen har vært litt unik. (Noen av dere lurer vel gjerne på hvorfor vi velger å døpe lille trille hvis jeg er en troende ikke troer, og jeg vil utdype dette i ett eget innlegg senere)
 For det første er alltid merkedagene litt ekstra tunge. Det er nok ikke mange som merker det på meg, men sorgen ligger litt ekstra tett til hjertet rundt denne dag. 
For det andre gruet jeg meg litt til å møte presten i dag, i visshet om at det var stor mulighet for at det var samme presten som holdt minnestunden til Oleander. Jeg fant et snev av lettelse da det viste seg at det var en annen prest, men samtidig var jeg litt skuffet for han er ett av minnene rundt Oleander og jeg tviholder på de få minnene jeg har.
For det tredje gjorde det så fantastisk godt i sjelen og ENDELIG være i kirken i den henseende å skulle døpe istedet for å begrave.

Jeg var lite forberedt på at tårene skulle velte opp i øynene, og et øyeblikk vandret jeg mentalt tilbake til det som var og skulle vært. Samtidig ble jeg rørt over det som faktisk er. Jeg skal endelig få døpe min lille trille, pynte bordet i de lekreste kreasjoner, bake en nydelig dåpskake å dille og dulle slik som bare mammaer kan.

Jeg har lyst til å utdype litt om denne tros-krisen jeg er i for øyeblikket. Har lenge tenkt at jeg skulle lage et eget innlegg om dette, for situasjonen og følelsene mine er nokså komplekse. Eget innlegg skal det bli med tid å stunder, men i dag leverer jeg kortversjonen.
Jeg er døpt, men er konfirmert borgerlig. Tidligere, i ungdomsår og frem til Oleander døde har det vært veldig fjernt for meg å bevege meg inn i en religion med et fast holdepunkt. Jeg har hatt tro på mennesket, på livet og at det er noe mer bakom skyene, men det har stoppet med det. 
Jeg har alltid vært åpen for alternativer og for å lytte til andre, har alltid respektert andre og deres tro, men har ikke funnet min egen.

Om jeg har funnet min tro nå vet jeg ikke, men jeg kjenner jeg har behov for å tro på noe. Man skulle jo anta
at når noen opplever det vi har opplevd så er tro det siste man hviler seg på. Hvorfor skal jeg tro på Gud og kjærlighet når noen har tatt barnet mitt og frarøvet meg mine drømmer om fremtiden med han?
Likevel har det seg slik at jeg TRENGER å tro at det er noe mer. Jeg TRENGER å tro på at han har det godt der han er. Hvis det er slik at han i øverste etage er svaret på kjærligheten så unner jeg min vakre sønn i himmelen all den kjærlighet han kan få. Og hvem vet, kanskje jeg er så heldig å få treffe han igjen den dagen jeg vandrer..
Det er der jeg er i dag. En troende ikke-troer. Det hele er så nytt og overveldende at det trenger å modnes. Jeg trenger å sortere tanker å bli enig med meg selv. 

Dette var dagen min. En dag full av følelser både på godt å vondt. Sorg og glede hånd i hånd. Tanker som har vandret av gårde til vakre Oleander, sorg i hjertet og en enorm glede over lille trille som er her hos oss, en levende smilegutt som bringer så mye glede inn i hjertene våres.
    

"Det var en gang", når livet ble før og etter og innerst i sjelen

Det nærmer seg dagen. Dagen da ”det var en gang” vil vikle seg inn i kroppen i form av følelser, ord og minner. Når denne dagen er her aner jeg ikke. For meg vil det ta en stund, men for alle andre er nok den dagen kommet for lengst.

Gravid, og ventende, spent og lykkelig – tom, i sorg og ferdig. På et blunk var det over.  Det hele føles som en hendelse jeg knapt har deltatt i. De 24 timene gikk så fort at jeg fremdeles ikke har klart å ta det helt innover meg. Det er så mye jeg ikke husker av samtaler, hva som har skjedd og når.  Noe er fortrengt og annet glimter med sitt fravær på grunn av sterke smertestillende. 

Det føles som et eventyr, men er eventyret slutt med en sorgfull og tragisk ende eller er vi knapt begynt reisen i et eventyr med utfordringer større enn de fleste blir tildelt? Er min lille vakre sønn Oleander selve eventyret i seg selv eller er han en del av den videre fortellingen?  

Det føles som om livet begynte med han, at livet begynte med døden. Jeg har fått opp øynene og begynt å se meg om. Sanseinntrykkene er så mye sterkere enn tidligere. Følelsen er så mye sterkere enn tidligere, både på godt og vondt. Takknemlighet og glede føles sterkere, men også frykt og redsel. 

Det er livet før Oleander og livet etter.

En tidsreise jeg må forsone meg med og lære å leve med. En tidsreise som gjør meg til en av de andre og ikke slik som alle andre.
Jeg er ensom i min sorg. Jeg venter alene på ”det var en gang”. Hadde jeg kunne åpnet sjelen og latt dere se inn, latt mine nærmeste få  kjenne på den ensomme sorgen bare for et øyeblikk, isteden for at jeg skal måtte gå den tunge veien alene. 
Hadde noen kunne lest mine tanker og oppdaget hvor ofte de vandrer av gårde til Oleander-land eller sett meg når jeg sitter alene og stirrer opp på himmelen og lurer på om han har det bra. 

Hadde noen kunne kjent på følelsene mine når jeg hører triste sanger på radioen og forstått hvordan det rives og slites innvendig i kamp mot å holde tilbake tårene.
Hadde bare ”det var en gang” vært synkronisert mellom meg, familie og venner så kunne sorgprosessen blitt bearbeidet i samme tempo.

” Det var en gang for lenge siden, en kald dag i mars, jeg ble mamma til min andre lille skatt. Uten gaver, blomster og bamser på mitt bord, det ble i stede fylt med brosjyrer, stearinlys og kort med gode ord.
I kampen mot klokken han ble lagt så varm og god på mitt bryst, før kulden bredde seg i en gutt så alt for stille og tyst.
Med gyldne lokker en engel han var, allerede før han kom til verden han måtte dra.
Ingen brast og bram, og gratulasjonsrop når vi kom hjem, kun en kommode med klær og en alt for tom seng.
Det var en gang, en kald dag i mars jeg ble englemamma for vesle Oleander, min lille vakre skatt”

Pauseknapp og et farvel-minne med Oleander

Jeg stabrer meg fremover. Det meste går på autopilot slik det gjør for de fleste. Av og til ønsker jeg bare å trekke pusten dypt og sette livet på pause. Kjenne litt etter på savn og sorg. Kjenne på kjærlighet og vemod.

 

Hvor skal jeg gjøre av all denne morskjærligheten som nærmest renner over hjertets kanter? Armene mine er tomme. Jeg kjenner ikke tyngden av hans kropp, har ikke en smilende Oleander sittende på fanget for å kose med mammaen sin.
Har ingen Oleander jeg kan bre teppet rundt når han fryser eller trøste når han er trist. Det eneste jeg kan gjøre er å lukke øynene, vende tilbake til Oleander-land og la de dyrebare minnene strømme frem.

Jeg husker så godt de siste minuttene jeg hadde med han før vi forlot klinikken. Mannen var gått ut og lot meg være igjen så jeg fikk tatt farvel. Jordmoren kom inn på rommet, men jeg ba henne vennlig om å gi meg noen minutter til før Oleander måtte legges kaldt.
Det var bare han om meg. Lille vakre Oleander og mammaen hans.
 Jeg visste at det var tid for å ta farvel. Det er det tyngste jeg noen gang har opplevd.
Jeg holdt han i armene mine, susset han på den lille kalde pannen hans, luktet inn den gode spedbarnslukten og susse han på den vesle nesen. Om igjen og om igjen.
Jeg la han varsomt ned i sengen, bredde på han dynen, sto over han så på han og tok han opp igjen. Jeg klemte ansiktet mitt forsiktig inntil hans. Kjente den kalde gode myke huden hans inntil min. Susset han på pannen og nesen igjen, før jeg varsomt la han i sengen sin og bredde på han for andre gang. Jeg susset han på pannen, gikk bort til døren og tok ned dørhåndtaket for å åpne døren. Jeg slapp dørhåndtaket gikk bort til vakre Oleander en gang til, susset han nok en gang på pannen og nesetippen og fortalte at jeg elsket han.
” Hade, skatten min”
Det var de siste ordene.

Jeg leter ofte febrilsk etter pauseknappen. Slik at jeg kan hente meg inn igjen. Slik at jeg kan oppsøke den ulmende sorgen som venter på første og beste anledning til og overaske meg når jeg minst venter det og minst ønsker det.
Jeg ønsker ikke alltid å leve i nuet. Av og til trenger jeg å leve i fortiden. Den fortiden som for alltid har forandret fremtiden. Den fortiden som har satt dype spor, laget arr i sjelen og gitt meg en overveldende morskjærlighet som jeg ikke får utløp for.  

Der er hun..hun jeg fortalte deg om..

”Der er hun..,det er henne jeg fortalte deg om. Det var hun som mistet et barn”

Blikk som viker unna. Vage små nikk med hodet og et lavt ”hei”. Jeg kjenner det ligger under overflaten. Det presser på men kommer ikke frem. 

Alle vet, men ingen våger å si det høyt. Det er lettere å tie i hjel enn å si det med ord. Hadde bare noen spurt så kunne jeg svart.
For ja, det stemmer det, jeg fødte min sønn i stillhet. Jeg har opplevd en dødfødsel.
Jeg har mistet et barn.
Jeg brister ikke i gråt fordi om hans navn blir nevnt. Jeg blir heller ikke påmint han selv om hans navn blir nevnt for hvordan kan jeg bli påmint han når han ikke er glemt?

Jeg er henne som mistet et barn i dødfødsel, men jeg er også bare meg.

Nok en merkedag. 14 måneder er gått siden Oleander fikk sine vinger.

Vi vet begge hvilke dag det er , mannen min og meg. Vi pleier ikke si stort om det lenger. Bare nikker til hverandre med vemod i øynene."Der er den 13. i dag" Ja, jeg er klar over det", svarer jeg. Og det er igrunnen det.
Hadde egentlig bestemt meg for å ikke markere disse merkedagene lenger. Ikke legge for mye vekt på sorgen. Den 13. vil komme hver måned for resten av livet. Det vil ALLTID komme en merkedag. Selv om  jeg ikke skulle telle disse månedene så gjør jeg det like vell. Igår så jeg på bilder av vakre Oleander. Jeg åpnet den lille oransje ikea-boksen med de få minnene jeg har og kikket på kort, beundret den lille hårtusten som ligger i en liten plastfolder og snuste inn siste rest av Oleander lukten fra tøyet han hadde på seg på klinikken. Om det virkelig er noe spedbarnslukt igjen tviler jeg på, men jeg velger å la sansene mine tro det.
Har også ultralyd bilder og film på cd oppi den boksen, men de har jeg ikke klart og se. Vet ikke om jeg noengang kommer til å klare det, for der er han i live. Den lille gutten min med sprellende armer og bein og ansiktsuttrykk med både trutmunn og gjesp.
Alt jeg har fra min lille sønn er i en boks.Den lille boksen, med de så få men viktige minnene.
Savner han hver dag.

Jeg har OGSÅ mistet et barn

I min søken etter bekreftelse og anerkjennelse av min vakre gutts eksistens har jeg måtte ty til noen ukers selvransakelse.
Dette er et følsomt tema for mange, meg selv inkludert. Det er alltid en fare for å tråkke noen på tærne når vi snakker om sorg.
I forbindelse med ettårsdagen kjente jeg plutselig på den velkjente ensomme sorgen. Hans eksistens har satt spor i meg, men ikke i den nærmeste familie i den grad jeg skulle ønske.  Det er en hårfin balanse mellom hva man kan og burde forvente.  Kanskje jeg har forventet mer enn jeg burde?
Jeg sitter igjen og fabulerer litt for meg selv om hva sorg egentlig er, hvor lenge det er greit og sørge og hvor mye jeg kan forvente.
All sorg er tung enten du sørger over skilsmisse, å miste jobben, eller dødsfall i nærmeste familie. Å miste et barn i dødfødsel er like fullt ut en sorg. Jeg sier ikke sorgen er verre, men kanskje litt annerledes. Utrykket den ensomme sorgen kommer til sin rett når noen mister et barn i dødfødsel. Et barn i magen er like fullt ut et barn, men omgivelsene anerkjenner ikke barnets eksistens på samme måte som hvis barnet hadde levd og satt sine spor ved sin fysiske tilstedeværelse. Jeg har ofte satt igjen med den tanken at hvis barnet mitt hadde levd 1 dag, 1uke eller 1 måned ville det føltes mer akseptabelt og sørge i lenger tid, markere merkedag og bære med seg videre, isteden for å ”komme seg videre”.  Da kunne jeg også forventet mer av de nærmeste rundt.
Jeg opplevde at kort tid etter begravelsen forventet de fleste at nå skulle vi begynne å virke igjen. Vi måtte komme oss videre, ut og gjøre noe og ikke bare sitte hjemme og deppe. Jeg synes dette er så urettferdig. Hvis Oleander-gutten HADDE levd la oss si en måned, ville det da vært på samme måte? Er det tiden som blir gitt med barna som definerer hvor mye man har rett til å sørge?
 Hvorfor kan ikke mitt barn være like viktig som andre sine barn. Jeg har ikke bare mistet et barn i mors liv, jeg og har mistet drømmene om fremtiden.

Hvorfor er ikke jeg  berettiget til å sørge på samme måten som andre som mister sine barn?

For noen måneder ble jeg fortalt at det var en bekjent av en bekjent som hadde mistet en datter på 10-11år. Denne moren som hadde mistet dette barnet fortrengte sorgen og prøvde å glemme den ved å fylle dagene med arbeid.

En tredjepart kommenterte i denne samtalen ”tenk så forferdelig, da er jo du blitt kjent med barnet og har vært mamma for dette barnet så lenge”
Jeg satt igjen med en tanke om at JEG hadde ikke rett til å sørge, og at det kunne vært verre, jeg kunne jo blitt kjent med barnet mitt for så å miste han. Jeg hadde vært evig takknemlig hvis jeg kunne fått lov til å bli kjent med mitt barn, hvis ikke så lenge i hvert fall en liten stund. Jeg sammenligner aldri sorgen og kan ikke si at det ene er verre enn det andre, men jeg skulle virkelig ønske at andre ikke skulle sammenligne min sorg. Hvorfor må alltid noen prøve å fortelle hva som kunne vært verre, for i min verden har jeg også mistet et barn og hva kan være verre enn det??

 Det finnes ingen regler for sorg. Sorgen kan være tilstede i korte eller lengre tidsrom, den kan være utålelig eller håndterbar, noen ønsker å jobbe med den ved å begynne i arbeid igjen og fylle dagene med fysisk aktivitet, men andre ønsker å gjøre ingenting. Noen prater mye om den, mens andre bærer den på innsiden. Noen lærer seg å leve videre med sorgen etter kort tid og andre bruker lengre tid, og begge deler er like riktig. Og Ingen kan fortelle noen hvordan de skal sørge. 

"Sorg kan kun defineres av dem som sorgen selv bærer"

                                                                                         molar85

 

Om å vise bilder av englebarnet

Jeg har så lyst til å vise denne vakre lille engelen min til dere. Føler meg ikke helt klar for det enda, men kanskje en dag . Det er vanskelig å vise frem et dødt barn, og det er gjerne vanskelig for andre å se. Min erfaring med tanke på bilder er at noen ønsker å se han, noen er usikker og andre vil ikke se han. Det er viktig for meg å vise at det er faktisk er et lite barn jeg har mistet, og dette barnet er like fullverdig for meg som de andre barna mine. Og jeg tror kanskje ved å vise lille vakre engelen Oleander at det er lettere å forstå sorgen min.  Det å miste et barn i dødfødsel er en ensom sorg fordi barnet blir fort glemt, og det er få som faktisk anerkjenner han som min sønn. Derfor er det så viktig for meg og vise at han er et barn og ikke bare et svangerskap som ble borte.  Jeg er jo så stolt av den lille vakre gutten min og synes det er så vanskelig og ikke få vise han frem til noen. Dere mammaen og pappaer der ute vet jo hvor stolt vi er av barna våre. Disse perfekte små miniatyr-menneskene som vi selv har skapt.  Selv om Oleander kom stille til verden har han satt sine spor i meg og oss som familie, han har gitt meg andre verdier i livet og jeg er så uendelig stolt av å ha skapt et slikt vakkert vesen som dessverre var hos oss i så alt for kort tid.