Det nærmer seg dagen. Dagen da ”det var en gang” vil vikle
seg inn i kroppen i form av følelser, ord og minner. Når denne dagen er her
aner jeg ikke. For meg vil det ta en stund, men for alle andre er nok den dagen
kommet for lengst.
Gravid, og ventende, spent og lykkelig –
tom, i sorg og ferdig. På et blunk var det over. Det hele føles som en hendelse jeg knapt har
deltatt i. De 24 timene gikk så fort at jeg fremdeles ikke har klart å ta det
helt innover meg. Det er så mye jeg ikke husker av samtaler, hva som har skjedd
og når. Noe er fortrengt og annet
glimter med sitt fravær på grunn av sterke smertestillende.
Det føles som et
eventyr, men er eventyret slutt med en sorgfull og tragisk ende eller er vi knapt
begynt reisen i et eventyr med utfordringer større enn de fleste blir tildelt? Er min lille vakre sønn Oleander selve
eventyret i seg selv eller er han en del av den videre fortellingen?
Det føles som om livet begynte med han, at livet begynte med
døden. Jeg har fått opp øynene og begynt å se meg om. Sanseinntrykkene er så
mye sterkere enn tidligere. Følelsen er så mye sterkere enn tidligere, både på
godt og vondt. Takknemlighet og glede føles sterkere, men også frykt og redsel.
Det er livet før Oleander og livet etter.
En tidsreise jeg må forsone meg med og lære å leve med. En tidsreise som gjør
meg til en av de andre og ikke slik som alle andre.
Jeg er ensom i min sorg. Jeg venter alene på ”det var en gang”. Hadde jeg kunne
åpnet sjelen og latt dere se inn, latt mine nærmeste få kjenne på den ensomme sorgen bare for et
øyeblikk, isteden for at jeg skal måtte gå den tunge veien alene.
Hadde noen kunne lest mine tanker og oppdaget hvor ofte de vandrer av gårde til
Oleander-land eller sett meg når jeg sitter alene og stirrer opp på himmelen og
lurer på om han har det bra.
Hadde noen kunne kjent på følelsene mine når jeg
hører triste sanger på radioen og forstått hvordan det rives og slites
innvendig i kamp mot å holde tilbake tårene.
Hadde bare ”det var en gang” vært synkronisert mellom meg, familie og venner så
kunne sorgprosessen blitt bearbeidet i samme tempo.
” Det var en gang for lenge siden, en kald dag i mars, jeg
ble mamma til min andre lille skatt. Uten gaver, blomster og bamser på mitt bord, det ble i stede fylt med brosjyrer, stearinlys og kort med gode ord.
I kampen mot klokken han ble lagt så varm og god på mitt bryst, før kulden bredde
seg i en gutt så alt for stille og tyst.
Med gyldne lokker en engel han var, allerede før han kom til verden han måtte dra.
Ingen brast og bram, og gratulasjonsrop når vi kom hjem, kun en kommode med
klær og en alt for tom seng.
Det var en gang, en kald dag i mars jeg ble englemamma for vesle Oleander, min
lille vakre skatt”