lørdag 8. juni 2013

"Det var en gang", når livet ble før og etter og innerst i sjelen



Det nærmer seg dagen. Dagen da ”det var en gang” vil vikle seg inn i kroppen i form av følelser, ord og minner. Når denne dagen er her aner jeg ikke. For meg vil det ta en stund, men for alle andre er nok den dagen kommet for lengst.


Gravid, og ventende, spent og lykkelig – tom, i sorg og ferdig. På et blunk var det over.  Det hele føles som en hendelse jeg knapt har deltatt i. De 24 timene gikk så fort at jeg fremdeles ikke har klart å ta det helt innover meg. Det er så mye jeg ikke husker av samtaler, hva som har skjedd og når.  Noe er fortrengt og annet glimter med sitt fravær på grunn av sterke smertestillende. 
Det føles som et eventyr, men er eventyret slutt med en sorgfull og tragisk ende eller er vi knapt begynt reisen i et eventyr med utfordringer større enn de fleste blir tildelt? Er min lille vakre sønn Oleander selve eventyret i seg selv eller er han en del av den videre fortellingen?  

Det føles som om livet begynte med han, at livet begynte med døden. Jeg har fått opp øynene og begynt å se meg om. Sanseinntrykkene er så mye sterkere enn tidligere. Følelsen er så mye sterkere enn tidligere, både på godt og vondt. Takknemlighet og glede føles sterkere, men også frykt og redsel. 

Det er livet før Oleander og livet etter.
En tidsreise jeg må forsone meg med og lære å leve med. En tidsreise som gjør meg til en av de andre og ikke slik som alle andre.
Jeg er ensom i min sorg. Jeg venter alene på ”det var en gang”. Hadde jeg kunne åpnet sjelen og latt dere se inn, latt mine nærmeste få  kjenne på den ensomme sorgen bare for et øyeblikk, isteden for at jeg skal måtte gå den tunge veien alene. 
Hadde noen kunne lest mine tanker og oppdaget hvor ofte de vandrer av gårde til Oleander-land eller sett meg når jeg sitter alene og stirrer opp på himmelen og lurer på om han har det bra. 
Hadde noen kunne kjent på følelsene mine når jeg hører triste sanger på radioen og forstått hvordan det rives og slites innvendig i kamp mot å holde tilbake tårene.
Hadde bare ”det var en gang” vært synkronisert mellom meg, familie og venner så kunne sorgprosessen blitt bearbeidet i samme tempo.


” Det var en gang for lenge siden, en kald dag i mars, jeg ble mamma til min andre lille skatt. Uten gaver, blomster og bamser på mitt bord, det ble i stede fylt med brosjyrer, stearinlys og kort med gode ord.
I kampen mot klokken han ble lagt så varm og god på mitt bryst, før kulden bredde seg i en gutt så alt for stille og tyst.
Med gyldne lokker en engel han var, allerede før han kom til verden han måtte dra.
Ingen brast og bram, og gratulasjonsrop når vi kom hjem, kun en kommode med klær og en alt for tom seng.
Det var en gang, en kald dag i mars jeg ble englemamma for vesle Oleander, min lille vakre skatt”




3 kommentarer:

  1. Fant bloggen din i dag, og måtte stanse opp og lese en del. Så nydelig skrevet og inderlig trist !! Ord blir fattige ! Du har en veldig fin blogg, og jeg vil gjerne følge deg ;) Sender varme tanker og klemmer <3

    SvarSlett
  2. Hei
    Tusen takk for gode ord og hjertelig velkommen skal du være :)

    Mange klemmer fra meg

    SvarSlett
  3. Vakkert skrevet ♥ Og jeg kjenner igjen hvert ord, alle følelser og tankene du har ♥ mange klemmer til deg

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...