Lille speil på veggen der

Lille speil på veggen der, ser du meg slik jeg ser deg?

Liten, sårbar og naken. Iboende frykt for døden og med arr i sjelen.
Ser du all min undring? Undring over livet, det som har vært og det som gikk tapt.
Ser du følelsen av lengsel?
Savn og sorg og med håp om gjenforening, om at illusjonen om himmelriket og Herren en dag vil vise sin eksistens.
Ser du på meg annerledes slik jeg føler meg annerledes, eller er det ikke synlig?
Skimter jeg rynker og grå hår på hodet. Er det tiden som innhenter meg eller er det opplevelsen og traumer. Er det livserfaring som sitter fast under huden og viser sitt nærvær?
Lille speil på veggen der, ser jeg deg slik du ser meg?

"Det var en gang", når livet ble før og etter og innerst i sjelen

Det nærmer seg dagen. Dagen da ”det var en gang” vil vikle seg inn i kroppen i form av følelser, ord og minner. Når denne dagen er her aner jeg ikke. For meg vil det ta en stund, men for alle andre er nok den dagen kommet for lengst.

Gravid, og ventende, spent og lykkelig – tom, i sorg og ferdig. På et blunk var det over.  Det hele føles som en hendelse jeg knapt har deltatt i. De 24 timene gikk så fort at jeg fremdeles ikke har klart å ta det helt innover meg. Det er så mye jeg ikke husker av samtaler, hva som har skjedd og når.  Noe er fortrengt og annet glimter med sitt fravær på grunn av sterke smertestillende. 

Det føles som et eventyr, men er eventyret slutt med en sorgfull og tragisk ende eller er vi knapt begynt reisen i et eventyr med utfordringer større enn de fleste blir tildelt? Er min lille vakre sønn Oleander selve eventyret i seg selv eller er han en del av den videre fortellingen?  

Det føles som om livet begynte med han, at livet begynte med døden. Jeg har fått opp øynene og begynt å se meg om. Sanseinntrykkene er så mye sterkere enn tidligere. Følelsen er så mye sterkere enn tidligere, både på godt og vondt. Takknemlighet og glede føles sterkere, men også frykt og redsel. 

Det er livet før Oleander og livet etter.

En tidsreise jeg må forsone meg med og lære å leve med. En tidsreise som gjør meg til en av de andre og ikke slik som alle andre.
Jeg er ensom i min sorg. Jeg venter alene på ”det var en gang”. Hadde jeg kunne åpnet sjelen og latt dere se inn, latt mine nærmeste få  kjenne på den ensomme sorgen bare for et øyeblikk, isteden for at jeg skal måtte gå den tunge veien alene. 
Hadde noen kunne lest mine tanker og oppdaget hvor ofte de vandrer av gårde til Oleander-land eller sett meg når jeg sitter alene og stirrer opp på himmelen og lurer på om han har det bra. 

Hadde noen kunne kjent på følelsene mine når jeg hører triste sanger på radioen og forstått hvordan det rives og slites innvendig i kamp mot å holde tilbake tårene.
Hadde bare ”det var en gang” vært synkronisert mellom meg, familie og venner så kunne sorgprosessen blitt bearbeidet i samme tempo.

” Det var en gang for lenge siden, en kald dag i mars, jeg ble mamma til min andre lille skatt. Uten gaver, blomster og bamser på mitt bord, det ble i stede fylt med brosjyrer, stearinlys og kort med gode ord.
I kampen mot klokken han ble lagt så varm og god på mitt bryst, før kulden bredde seg i en gutt så alt for stille og tyst.
Med gyldne lokker en engel han var, allerede før han kom til verden han måtte dra.
Ingen brast og bram, og gratulasjonsrop når vi kom hjem, kun en kommode med klær og en alt for tom seng.
Det var en gang, en kald dag i mars jeg ble englemamma for vesle Oleander, min lille vakre skatt”

Ukjent landskap

Jeg savner deg min hjerteskatt og undres over hvor du har dratt. Er du i vinden som stryker mitt skinn eller er du stjernen som blinker natten inn.  Er du hos englene i himmelrike og lyser vår vei, er det der jeg engang vil møte deg?
 For jeg i ukjent landskap vandrer mens sorgen tynger meg ned. Den dag  jeg deg møtte da var du alt dratt av sted.
 Ingen kan se min smerte og mitt savn etter deg. Det forblir gjemt i mitt hjerte og gir meg verk og uendelig smerte. 
Vår tid ble delt i stillhet, uten barneskrik og babyknirk.  Med vakre øyne som hvilte, fikk jeg aldri se ditt blikk. Din kropp så kald og livløs jeg holdt deg i min favn, mens mitt hjerte fyltes med den kjærlighet som bare et mammahjerte kan.

Underfundigheter

Det er mange underfundigheter i livet. Og enten vi vil det eller ei er døden er en av dem. Livet er rundt oss hele tiden. Både dag og natt, soloppgang og solnedgang. Vi lærer oss å føle. Føle glede, føle sinne og føle omsorg. Vi lærer også og vise våre følelser. Vi viser det med kjærlighet, latter og sinne. Alt dette er livet. Det er så lett å tenke på livet, snakke om det og skrive om det. Det er oss så nærme uansett hvor vi er.
Døden er mye mer fjern. Det er ett eget kapitell i livet man ikke lærer noe om. Ett mysterium man aldri får svar på. En annen følelse blir vekket i oss. Sorg. En følelse som viser seg på forskjellige måter. Noen ganger går det ikke an å se den i det hele tatt, andre ganger kommer den frem når den er ensom og av og til viser den seg med sine nærmeste rundt seg.  Sorgen er tung. Den veier mye og vil av og til være utålelig, men etter hvert som den blir bæret rundt blir man sterkere.
Våres kjære blir aldri glemt. De er i våres hjerter. Heldigvis blir aldri hjerte fullt. Etter hvert som dagene, månedene og årene går blir der stadig bedre plass. Så selv om andre får plass i ditt hjerte blir våre kjære der for alltid. Vi lever videre i den trygghet om at våre kjære har det bra der hvor de er kommet til. De som har vært sulten er nå mett, de som har hatt det kaldt er nå varm og de som har hatt det vondt er nå frisk. Hvor denne plassen er, er det ingen som vet. Det får vi ikke vite før det er tid for å møte våre kjære igjen. Frem til da bærer vi dem med oss i våres hjerter.

I le hos englene

I tussemørket når sjelen er i le,
kommer tanker om barnet frem som ingen fikk se.
Visdom om savn og lengsel ble tildelt min vei,
en form for klokskap jeg ei ønsket meg.
Hadde jeg bare visst at den kjærlighet som
ble gitt meg for å dele,
skulle ble sendt fra jord til himmel istede.
En fremtid så hard og brutal,
en fremtid uten barnet mitt min skjebne urettmessig stjal.
Jeg ønsker så gjerne å føle,
lukte og se, barnet mitt som nå er sammen med
englene et sted.
Jeg stiger frem med tillitt til min indre ro,
 om at en dag på min vei
vil vi nok en gang møtes min sønn,
du og jeg.

Du er min drøm

En vakker gutt du er min kjære sønn
Du er alt for meg,
du er min drøm
Du er som en klar stjernenatt som lyser opp min vei,
du er som et bølgedrønn som vekker meg for å minnes  deg
Du er med meg hvor enn jeg går,
og jeg vil savne deg hvor enn jeg står
Aldri blir du glemt min vakre sønn,
du er min sjel, mitt hjerte,
du er min drøm