Interiør; Husker dere den gode gamle høvelbenken i sløydtimen??

I dag har  jeg prøvd meg på noen interiør fotografier. Er alltid like imponert  over disse fantastiske kreative interiørbloggerne med disse fantastiske bildene. Noen av mine favoritter er Mrs Hardy , mali-mo og FRUFLY. De er det absolutt verd å titte innom! 

Så over til den gode gamle høvelbenken (for hvem har ikke et minne eller to fra sløydrommet med både kutt i fingeren og skrubbsår på hånden).
Denne fine benken fikk min mann hos en kunde for en tid tilbake. Vi hadde opprinnelig planlagt den som en del av kjøkkeninnredningen, men dit hen kom vi aldri.
Den står helt for seg selv med sin fine slitte overflate med spor av små flittige barnehender som har jobbet hardt med mang en oppgave i sløydtimen. Benken er over femti år gammel og har de siste årene (før vi fikk den) stått gjemt i en kjeller.
Nå er den kommet frem i all sin prakt og den er både vakker og praktisk.

Enjoy

Ønsker dere en fortsatt fin dag.

Koselig kvelds-stund med glade barn og søte dyr

Noen kvelder er bare så idylliske. Igår var en slik kveld. Barna var i strålende humør og begge smilte seg i seng. Og det skjer absolutt ikke hver dag. Dere kjenner vel til hvordan barn ikke vil legge seg og haaaaler ut tiden, tramper demonstrativt inn på soverommet, roter leker ut over alt og kommer inn i stuen igjen for de er både tørst og sulten . I går var IKKE en slik dag :) 
Fikk knipset noen bilder av glade barn.

      

       

Her er Tommygutten eller morroklompen min som er full i tøys og tull og mange morsomme utsagn, klar for loppekassen som vi sier her i huset. Han har ordnet sveisen sin selv.

       

      

Her er lille trille Wilhelm, blid som en sol. Pysjen er på og han er klar for loppekassen.

Han er jo bare så herlig. Sjekk sovegutten. Bildet er tatt en TIDLIG morgen hvor han sovnet i vippestolen. Tutten er jo et selvsagt must når det er lalle tid, men vel så viktig er kosekluten eller "kosen" som den kalles. Med en gang han får ha kinnet sitt inntil den finner han roen. 

Tidlig krøkes sier bare jeg. 

Bildet er tatt for en stund tilbake, men må bare vise det frem. To bestevenner <3

Ønsker dere en god idyllisk kveld :)

(Og hvis noen lurer på hvordan det går med liste-arbeidet, så vil jeg bare si to ting. Ting tar tid og det er enda bra det er mange dager igjen av mai måned)

Måneden som har vært, måneden som er kommet, snø og listeskriving

April måned har vært litt vanskelig. Det har vært mye tanker og fabuleringer om hva som skulle vært men ikke er. Savnet har vært sterkt, og jeg har kommet frem til at det sikkert er mye med årsiden å gjøre. Vanligvis er vi alle mer lystbetont og glad når vår og sommer nærmer seg, men dette året her har mine tanker gått tilbake til ifjor. Den opprinnelige termindatoen min med Oleander var 28april, det var den dagen han skulle komme til verden. Jeg hadde gledet med sånn til den dagen og mai måned når jeg skulle stolt vise frem min lille skatt på 17mai, dåpen som vi skulle ha om sommeren i fint sommervær...det er mye.

Må visst ta meg selv litt i nakken så jeg ikke havner inn i en grop med sorg hengene rundt alle kanter. Så nå har vi entret mai måned med både regn, sludd, snø og haggel, men jeg er fremdeles ved godt mot. Mens jeg venter på finaværet så er det plenty med ting og tang som burde blitt gjort i huset. Har bestemt meg for å skrive en liste (til min mann sin store frustrasjon, for han kan ikke fordra lister!) om gjøremålene i heimen som omfatter småprosjekter for å få oppussingen finito finale.
Iløpet av denne måneden her håper jeg at jeg får lagt ut bilder av kjøkken, annet interiør,planlagte prosjekter i form av veggpryd til stuen og en DIY eller to når tv-rommet til barna er oppe å gå med nye selvbyggede møbler, pluss det lenge planlagte spisebordet er på plass.
Må selvsagt også komme med litt oppdateringer av lille trillen min og noen nye fine bilder.

MAI - LISTE

• Sokkellist, siste skap over kjøleskapet må monteres og skapdør på skapet under vasken må på plass
• Siste resten av listene i over-etagen og sette på plass døren til barnerommet. 
• Flytte mine hobbyting ned i under-etagen.
• Gjøre hobbyrom om til tv/spillerom til barna med nye møbler og hyller til dvd og spill
• Snekre det nye spisebordet
• 2 malerier til stuen
• Bilder i rammer, henge bilder opp i stuen
• Male ferdig tappeoppgangen
• Rydde/sortere gangen og forhåpentligvis rive det som skal rives
• Male foringene til de nye vinduene i stuen
• Male ferdig lister på Tommygutten sitt rom
• Montere taklampe over spisebordet

Tror egentlig jeg kunne fortsatt i det uendelige. Er tilhenger av å være ambisiøs, men ikke for ambisiøs så jeg sier meg fornøyd så langt. Da er det bare å vente til månedsslutt så får vi se hvor mange punkt som med stolthet kan krysses ut.
Mannen pleier å lese blogginnleggene mine og blir somoftest rørt og stolt over meg, men denne gangen tror jeg han finner frem andre følelser. Frustrasjon og oppgitthet er vel mer i riktig gate. Jeg har nemlig ikke advart han om lister eller gjøremål.. Hehe, må innrømme at jeg fniser litt for meg selv her jeg sitter:)

Er dere andre i listemodus og er dere like glade i lister som meg??

Ønsker dere en riktig god vårdag med vinter i været :)

Må for morro-skyld legge ut et bilde fra pinsen ifjor. Det er jo lov å håpe...

Jeg mistet meg selv på veien

Jeg husker en gang jeg var full av pågangsmot og styrke. Jeg var ivrig etter å realisere meg selv og så på fremtiden som en utfordring klar til å beseires. Jeg klatret opp på min høye hest etter å ha opplevd både motstand og nedturer. Ingenting skulle få knekke denne jenta.
Det var en tid hvor jeg var selvsikker og stolt.
Selvsikker i den sammenheng at jeg tok ikke et nederlag for et nederlag, men som en mulighet til å komme meg opp igjen. Kreativ og engasjert. Jeg var ikke redd for diskusjoner eller uenighter. Jeg gav klar beskjed hvor jeg sto, hva jeg ville og hva jeg mente. Jeg var stolt av meg. Med en flott familie, mange gode nære venner og trygge omgivelser som gav selvfølelsen et boost.

Jeg hadde så mange drømmer og så mange planer for fremtiden. Skole og utdannelse, to tette barn, karriere etter endt permisjon i en lederstilling. Opp og frem. Ingen utfordring var stor nok. Jeg var ferdig med å vente. Jeg hadde vaklet frem og tilbake i flere år uten å klare å bestemme meg for hva jeg ville, hvor jeg ville og endelig klarte jeg å ta beslutningen som skulle legge grunnlaget for resten av min fremtid sammen med min lille familie.

Etter Oleander døde følte jeg meg mislykket. Jeg hadde feilet i den forstand at jeg ikke klarte å bringe han til verden i live, at han ikke var trygg i min mage, at jeg ikke klarte å gi det både mannen og Tommygutten hadde ventet så lenge på., en levende sønn og bror. Jeg følte jeg skuffet dem og meg selv. Min oppgave som mamma klarte jeg ikke.

I dag, akkurat nå er jeg litt i villrede. Jeg leter og leter, men finner meg selv ikke igjen. Det er så mye som er forandret. Mine drømmer om selvrealisering har skiftet retning.  Jeg ønsker ikke lenger en lederstilling med mas, jag og ansvar. Lederstilling for meg betyr mindre tid med barna mine og mannen. 

Jeg liker ikke lenger sosiale sammenhenger hvor jeg møter nye mennesker. Jeg blir usikker og redd. Jeg slipper ikke lenger noen innpå i frykt for å møte motstand, bli såret og komme opp i ubehagelige situasjoner. Kan jeg gå i tusen knas? Vil jeg bryte sammen?
Ved å dele hva som har skjedd blir jeg møtt med nye, medfølende øyne. Er det det jeg ønsker i en hver sammenheng eller er det bedre å møte mennesker med en maske av selvtillit hvor jeg kan møte dem tilnærmet-lik slik jeg gjorde tidligere?

Det er så mange spørsmål langs veien, så mangt jeg ikke vet eller har klart å finne ut av.

Jeg savner den gamle meg. Jeg ønsker jeg finner meg selv på veien videre, men jeg tror den gode gamle jenten er vekk. Jeg har for mye bagasje som jeg aldri vil klare å forsone meg 100% med. Jeg har for mye livserfaring på den vonde siden.

Mitt mål for veien videre er fremdeles litt uklart. Alt er litt dekket i den grå ubestemmelige massen av usikkerhet og spørsmål. Hvordan og hva.

Foto; Noen blinkskudd, en porsjon flaks og litt flinkhet

Tenkte jeg skulle vise frem noen av bildene jeg har tatt gjennom de siste årene. Jeg er ikke proff på dette området og ingen ekspert på kamerafunksjoner eller lys-setting.
Har gått på formgivning tidligere (begynner forsåvidt å bli noen år siden) så er litt inne på komposisjoner, er kreativ i sjelen og er VELDIG glad i å fotografere så resultatene er ikke så aller verst. Bildene er ikke redigert.

Enjoy :)

                     

Deppe deppesen

Jepp, er litt deppa. Synes alt er litt kjipt for tiden. Er takknemlig for mannen og barna, elsker dem over alt på jord, men kjenner litt på savn etter skatten min som ikke er her. Utfordringene har kommet på løpende bånd i de siste, noen store og noen små. Bekymring på bekymring. Når savn og sorg er nokså tydelig for tiden er det ikke så mye som skal til for å tippe meg over kanten. Kjenner jeg går rundt og er små-nervøs og litt kvalm hele tiden. Det fysiske og mentale spiller ikke helt på lag. 

Det pleier å komme en ny og bedre dag etter en natt med søvn, men det ser ut til at de dagene lar vente litt på seg.
Synes livet er litt urettferdig for tiden, samtidig som jeg irriterer meg over meg selv fordi jeg føler det slik. Jeg av alle burde føle ekstra sterkt på takknemlighets-skalaen, jeg som har fått en ny liten prins inn i livet. Men jeg savner likevel Oleander. Jeg sitter fremdeles med spørsmål om hvorfor, hva hvis, hadde jeg bare…

Synes vi har hatt nok ”uflaks” eller hva jeg skal kalle det. Fra nå av burde liksom livet gått som smurt. Er det meningen at vi skal bli sterkere av dette? At vi skal lære noe? I så tilfelle har jeg ikke noe interesse av å bli sterkere eller lære noe som helst. Meg som er totalt vanemenneske liker og har det forutsigbart. Trenger ingen ekstra utfordringer på toppen.
Så slik er det altså. Deppe-dager. Dager fylt med en god porsjon selvmedlidenhet (ja, innrømmer det), trasige negative tanker (janteloven delux), bekymringer anmass og dårlig samvittighet for det ene og andre.
 Nå skal jeg snart stirre litt på lille trille Wilhelm og kjenne litt på moskjærligheten, gi Tommygutten en godnatt suss på kinnet og bre på han dynen og kjenne litt på morskjærligheten, lukke øynene og huske på hvor heldig jeg er.
Tror det er det jeg må gjøre for å komme gjennom disse deppe dagene.

Jeg har OGSÅ mistet et barn

I min søken etter bekreftelse og anerkjennelse av min vakre gutts eksistens har jeg måtte ty til noen ukers selvransakelse.
Dette er et følsomt tema for mange, meg selv inkludert. Det er alltid en fare for å tråkke noen på tærne når vi snakker om sorg.
I forbindelse med ettårsdagen kjente jeg plutselig på den velkjente ensomme sorgen. Hans eksistens har satt spor i meg, men ikke i den nærmeste familie i den grad jeg skulle ønske.  Det er en hårfin balanse mellom hva man kan og burde forvente.  Kanskje jeg har forventet mer enn jeg burde?
Jeg sitter igjen og fabulerer litt for meg selv om hva sorg egentlig er, hvor lenge det er greit og sørge og hvor mye jeg kan forvente.
All sorg er tung enten du sørger over skilsmisse, å miste jobben, eller dødsfall i nærmeste familie. Å miste et barn i dødfødsel er like fullt ut en sorg. Jeg sier ikke sorgen er verre, men kanskje litt annerledes. Utrykket den ensomme sorgen kommer til sin rett når noen mister et barn i dødfødsel. Et barn i magen er like fullt ut et barn, men omgivelsene anerkjenner ikke barnets eksistens på samme måte som hvis barnet hadde levd og satt sine spor ved sin fysiske tilstedeværelse. Jeg har ofte satt igjen med den tanken at hvis barnet mitt hadde levd 1 dag, 1uke eller 1 måned ville det føltes mer akseptabelt og sørge i lenger tid, markere merkedag og bære med seg videre, isteden for å ”komme seg videre”.  Da kunne jeg også forventet mer av de nærmeste rundt.
Jeg opplevde at kort tid etter begravelsen forventet de fleste at nå skulle vi begynne å virke igjen. Vi måtte komme oss videre, ut og gjøre noe og ikke bare sitte hjemme og deppe. Jeg synes dette er så urettferdig. Hvis Oleander-gutten HADDE levd la oss si en måned, ville det da vært på samme måte? Er det tiden som blir gitt med barna som definerer hvor mye man har rett til å sørge?
 Hvorfor kan ikke mitt barn være like viktig som andre sine barn. Jeg har ikke bare mistet et barn i mors liv, jeg og har mistet drømmene om fremtiden.

Hvorfor er ikke jeg  berettiget til å sørge på samme måten som andre som mister sine barn?

For noen måneder ble jeg fortalt at det var en bekjent av en bekjent som hadde mistet en datter på 10-11år. Denne moren som hadde mistet dette barnet fortrengte sorgen og prøvde å glemme den ved å fylle dagene med arbeid.

En tredjepart kommenterte i denne samtalen ”tenk så forferdelig, da er jo du blitt kjent med barnet og har vært mamma for dette barnet så lenge”
Jeg satt igjen med en tanke om at JEG hadde ikke rett til å sørge, og at det kunne vært verre, jeg kunne jo blitt kjent med barnet mitt for så å miste han. Jeg hadde vært evig takknemlig hvis jeg kunne fått lov til å bli kjent med mitt barn, hvis ikke så lenge i hvert fall en liten stund. Jeg sammenligner aldri sorgen og kan ikke si at det ene er verre enn det andre, men jeg skulle virkelig ønske at andre ikke skulle sammenligne min sorg. Hvorfor må alltid noen prøve å fortelle hva som kunne vært verre, for i min verden har jeg også mistet et barn og hva kan være verre enn det??

 Det finnes ingen regler for sorg. Sorgen kan være tilstede i korte eller lengre tidsrom, den kan være utålelig eller håndterbar, noen ønsker å jobbe med den ved å begynne i arbeid igjen og fylle dagene med fysisk aktivitet, men andre ønsker å gjøre ingenting. Noen prater mye om den, mens andre bærer den på innsiden. Noen lærer seg å leve videre med sorgen etter kort tid og andre bruker lengre tid, og begge deler er like riktig. Og Ingen kan fortelle noen hvordan de skal sørge. 

"Sorg kan kun defineres av dem som sorgen selv bærer"

                                                                                         molar85