Mannen sin bursdag og Lille trille spiser krem

I dag er det min elskede sin bursdag. Hele 39 år er mannen blitt. Vi har snart vært samboere og kjærester i 11 år og om tre dager har vi 10 års FORLOVELSES dag. Det er nesten flaut av vi fremdeles ikke har klart å gifte oss enda.

Lille trille Wilhelm har fått smake på krem i dag. Når vi andre skal kose oss med kake så må jo han så klart få kose seg litt også. Det skulle bare mangle :)

Kremen falt i smak. Som dere ser på bilde rett ovenfor fikk han med seg det meste. Den gutten har næringsvett. Det er hvertfall helt sikkert!!
(gjerne ikke den mest barnevennlige måten å servere krem på, men når mor og far passer godt på går det bra)

Vi har hatt en koselig dag med kaker, hjemmelagede bursdagsgaver og besøk av besten (pappaen til mannen).

Gratulerer med dagen min kjære. Håper den har vært fortreffelig.

EEEeeeelsker deg.

Suss og klem fra meg

<3<3<3

Foto; Nydelige Lille Trille

Heisann Sveisann

HEISANN SVEISANN

HILSEN LILLE TRILLE HANEKAM

En Blogg´s historie

Først og fremst vil jeg starte med å si tusen takk til dere som engasjerer dere, kommenterer, følger med i forgrunnen og bakgrunnen. Det varmer mitt hjerte og jeg setter umåtelig stor pris på dere alle og enhver. 

Jeg lider litt av bloggesyken for øyeblikket. Nærmere forklart er det når du egentlig oppdager at du er litt forvirret over hva den røde tråden gjennom bloggen er. Når du oppdager at liver forandrer seg, fokus endrer retning, og interesser og behov er gjerne ikke som før. 

Jeg startet denne bloggen for min egen del og mine nærmeste så jeg kunne dele sorgen. Så de kunne forstå og høre uten at jeg nødvendigvis trengte å fortelle med tale og ord. Det har (og er fortsatt) vært en måte for meg å bearbeide de mange tankene som dukket opp etter hvert. Jeg oppdaget også at jeg havnet inn i et eget lite samfunn av mennesker som delte erfaring og sorg med meg. Det gjorde vondt, men samtidig godt. Jeg var ikke alene. Etterhvert kom det nye englemammaer som henvendte seg med spørsmål eller en takk, og min mening med å blogge ble plutselig enda dypere. 
Selv om ingenting rettferdiggjør eller gir mening med tanke på Oleanders død er den følelsen og kunne hjelpe andre gjennom en sorg ved å dele, det nærmeste jeg har kommet i å finne en mening.

Jeg valgte bevisst å ikke dele for mye av svangerskapet med lille trille. Det var lenge min egen lille hemmelighet som jeg svært gjerne ville fortelle, men ikke turde i frykt for at det skulle gå gale. Jeg var ikke klar for å slippe "alle" for tett innpå for så å måte dele enda en sorg.
Lille trille kom til verden og bloggen havnet i retning småbarnsmor og det som følger med. 
Jeg fryder meg med tanker på at denne gangen er alle de viktige detaljene i Lille trille´s utvikling dokumentert og vil aldri bli glemt. 
Tommygutten min vakre lille morroklomp er kommet til i bloggen litt etterhvert. Jeg har så mye jeg ønsker, kunne og ville ha delt, men nå er min sukkerklomp snart 8 år og det er viktig for meg å beskytte dette lille individet i denne verden av teknologi. Derfor er det mindre skriverier om han og det som er, er alltid gått gjennom sikkerhetskontrollen (gutten selv).

Mine andre interesser er etterhvert begynt å finne sin plass i sidekolonnen.
Jeg har alltid tegnet og malt, og glimter fremdeles til innimellom, men det er lenge mellom hver gang. Sjenert over eget arbeid synes jeg det er litt skummelt å legge ut bilder av egne kreative verk, men som alt annet blir nok det også en vane.(kanskje det etterhvert blir noen utstillinger også...iiiiik) 

Jeg er litt over gjennomsnittet glad i å ta bilder. Hvis du ser noen som kryper innunder en busk eller ligger langs bakken på en sti med et fotoapperat er det høyst sannsynlig meg. Jeg har også gått til innkjøp av hvitt-lerret og håper på å kunne øve meg på portrett foto ved å låne et barn her og et barn der. (heldigvis har alle mine venner nydelige, både små og store barn) 

Vi holder på med oppussing og huset begynner å nærme seg ferdig. En stor interesse er interiør, men oppussing er dessverre et nødvendig ånde før vi kan begynne på interiøret. Når jeg sier oppussing er ikke det å male overflater og legge nytt gulv, men å ribbe alt av innervegger til det kun er et skall igjen. Jepp, MYE arbeid! 
Masse oppussing og interiørbilder kommer etterhvert sammen med interiørtips, gledeshyl og hjertesukk. 

Som dere ser er denne bloggen blitt et sammensurium av erfaring på godt å vondt, interesser på sidelinjen, mammete, et snev av humoristisk i ny og ne, men samtidig grav alvorlig til tider. Stadig nye tanker dukker opp, nye ideér til innlegg og nye interesse-områder som fenger.
Jeg har utvidet bloggrullen . Den består ikke lenger kun av englemammablogger, men av mamma, interiør, foto, hverdags, religiøse og humor blogger.
Samtidig som jeg har fått et "bredt" bloggspekter oppdager jeg også det at det er ikke lenger kun englemammaer som følger meg. Dere er andre mennesker som ikke har samme erfaring, men velger å ta del i min. FANTASTISK!

Så er spørsmålet. Er det for kaotisk. Er den røde tråd visket ut til en avbleket slitt hyssingtråd som er i ferd med å ryke?
Jeg har tenkt lenge på dette, fundert og grublet og har kommet frem til følgende konklusjon:

Oleander vil alltid være en del av denne bloggen. Dette er mitt fristed. Her kan jeg dele han, skrive, minnes og ære han. Jeg velger å involvere han i min hverdag, mitt liv og mine tanker, ergo involverer jeg min hverdag, mitt liv og mine tanker inn i bloggen som på en måte er litt han´s. 
Det er litt viktig for meg å vise at selv om sorgen er der, består livet av så mye mer. Det ene visker ikke ut eller sletter det andre. Så om et innlegg er sorgfullt den ene dagen og superdupert den andre dagen så er det faktisk slik dagene er. Opp og ned, opp og ned. 
For å redusere kaoset som eventuelt oppstår planlegger jeg en liten oppussing av bloggen. (mer om det siden:) 

Jeg som den virrende, kreative, ikke fullt så flink og fullføre,-men elsker å planlegge personen som jeg er har klart å holde denne bloggen i livet i over et år nå, og det sier meg at den er kommet for å bli! :)

Når det stilles krav til sorgen

Sorg kan ikke måles i centimeter, veies i gram eller kilo. Den kan heller ikke sammenlignes. Til tross for at vi gjerne føler den på samme måte, bearbeider vi den forskjellig. Det som er riktig for meg er gjerne ikke riktig for deg. Min sorg skal ikke underkjennes.

I skrivende stund er det fredagskveld og dagen i dag har vært som de fleste andre dager. Humøret har vært greit til tross for hverdagsproblemer som økonomi, logistikk, bil som har fått influensa og litt rastløshet i kroppen. 

Jeg har kjent på gleden over faktisk å ha det sånn helt greit og det har i grunnen vært glede nok. Likevel har det oppstått situasjoner som har dratt meg tilbake til min egen sorg. Jeg har kjent på urettferdighet, vært motløs og rådvill.
Jeg har vært urolig og mistet nattesøvn på grunn av de stadige tankene som dukker opp. Jeg går gjennom samtaler, diskusjoner og situasjoner jeg opplevd og erfart de siste månedene. Jeg er begynt å kjenne litt på den andre siden av sorgen, det er den siden hvor sorgen kommer og biter meg kraftig i bakenden for å gi beskjed at JEG ER HER ENDA!

Mangel på forståelse, empati og respekt for min sorgtid har vist seg å bli en gjenganger de siste månedene. Det viser seg at tid er ikke bare et tall eller klokkeslett, tid er et subjektivt fenomen som kan gå sent eller raskt, oppfattes som sorgløs eller sorgtung.
Tid for meg er ikke som tid for andre. Jeg tenker tilbake på den stillestående tiden etter Oleander døde som en naturlig og nødvendig tid å sørge i, et øyeblikk hvor jeg helt og holdent hadde lov til å trekke meg vekk, krype inn i min trygge krok og bare eksistere for det var ingenting annet å gjøre.
Jeg følte meg en tid stolt over min egen evne til å takle, overleve og bearbeide sorgen, samtidig som jeg etter beste evne prøvde å stille opp for dem rundt etter relativt kort tid. Nå kommer jeg snublende ut av det med en stolthet som ikke skinner, men er falmet vekk til intet.
Jeg opplever at min sorgtid ikke var godtatt og at min innsats  i og etter en veldig tung tid ikke var godt nok. At jeg har såret, skuffet og fornærmet mennesker rundt meg fordi jeg var fraværende, ikke tok kontakt eller evnet og stille opp i trivielle hverdags problemer som angikk andre.

Jeg er lei meg, såret og føler meg både urettferdig behandlet og straffet fordi jeg brukte de usle ukene og månedene etter fødselen på meg selv, Tommygutten og mannen. Jeg er trist fordi andre har i sin underbevissthet satt krav og forventninger til meg og min tid til og sørge. Jeg er såret fordi min gutt i himmelen ikke blir anerkjent som mitt barn, men som et svangerskap som ble borte. Jeg er ufattelig skuffet over at nå må jeg stå til ansvar for min fraværelse, for min ”egoisme” i min sorgtid, fordi jeg satt fokus på meg og ikke dem rundt. Jeg trodde at ved slike fatale hendelser så var det lov?

Jeg lever i den ensomme sorgen, den sorgen som ikke forsvinner etter en uke eller to, måneder eller år, den sorgen som bor i kroppen men ikke vises på overflaten.

Hvorfor føler jeg meg som den store stygge ulven? Jeg mistet barnet mitt.
Når og hvor lenge er det egentlig akseptabelt å bruke sorgtid på seg selv?
Hvorfor er det slik at mennesker kan stille krav til andres sorg?

Spørsmålene er mange og jeg har dessverre ikke fasiten i baklommen. Jeg skylder på uvitenhet,og dette gjør jeg bevist fordi jeg skal kunne klare å finne evnen til å tilgi.
Jeg kan heller ikke få andre til å akseptere og forstå. Jeg kan ikke trylle frem empati og medmenneskelighet.  Det eneste jeg kan gjøre er å dele med dem som er villig til å lytte. 

Oppdatering: Lille trille 6 måneder og sommerdager

For øyeblikket lever vi de late sommerdager og data tiden er betraktelig redusert. Data tid er ikke det som står høyest på prioriteringslisten nå som været er knallbra, mannen er hjemme mer enn ellers og vi koser oss på sommerdagene med lille trille som smiler, ler og bare er en skjønn liten solstråle

Mor og barn kan det å nyte late dager. Chille på sofaen er noe vi kan nemlig!

Her kommer en liten oppdatering og bilder av lille trille som er blitt over seks måneder nå. 

 Lille trille veier nå den nette vekt på 9200gram og er blitt 65cm lang. Han har oppdaget sin egen stemme og den bruker han titt og ofte. Favoritt aktiviteten er nå å "skrike" i en meget høy desibel så lenge han har luft i lungene. Det er igrunnen veldig morsomt å se på han, men litt gnagsår i ørene får vi. 
Han sier nesten mamma og nesten pappa og babler mye med hér, bér og dér. Snakketøyet er i orden får å si det slik.

Nå klarer han nesten å holde flasken selv og ellers skal jo selvsagt alt smakes, tygges og suttes på.

Han er også begynt å få middagsglass som er beregnet for alderen 6måneder. Han gremmes og grøsser ved alle smaker uten om nudler. Han ser ut til å være en skikkelig kresaball (altså veldig kresen).
Han er blitt veldig opptatt av de små søte tottelottene sine og skal helst putte dem inni munnen også. Tær OK og middag NOT. Forstå det den som vil..

Ellers har han fått en ny og minst like spennende hobby som å bruke røsten. Denne hobbyen gir oss ikke like vondt i ørene, men desto vondere i kinn, nese, munn og øyne. 
Jeg sitter med han på fanget og prater, og plutselig ser jeg det største slevegliset og f....skap lyser ut av øynene hans idét han strekker seg frem, griper det første og beste som en nese eller et skinn, og ler en fornøyd om ikke litt skadefro latter. Han kniper, vrir og klorer det han klarer og er riktig fornøyd med seg selv. 
Jeg som selvsagt lar meg sjarmere av dette lille nydelige vesenet klarer ikke annet enn å le til tross for kloremerker og røde flekker i ansiktet.

Det er så deilig med slike varme sommerdager når vi kan gå ut i finaværet uten å tenke på strømpebukser,jakker, kjeledresser og annet yttertøy. Bildet er tatt på lørdag hos et vennepar av oss. Vi koste oss med glade barn og krabbe,reker og kortspill senere på kvelden. Lykkefølelse sier bare jeg!

Ellers så savner jeg Tommygutten min. Nå har han vært vekke siden forrige mandag og kost seg på ferie. Han kommer HELDIGVIS hjem på fredag eller lørdag og da skal jeg kosemose han. Som jeg gleder meg!

Ønsker dere en fin uke. Mulig jeg tar bloggferie i helgen også så ønsker dere en god helg i samme slengen :)

Vinneren av Give Away!

Da er vinneren trekt og den heldige er Åshild :)

Koselig te-kopp med servietter kommer til deg i posten :)