Felles skjebne felles trøst; De gode samtaler

Det er ikke så ofte mannen min og meg snakker om 
Oleander lenger. Det er ikke fordi at det er blitt et ikke tema 
eller fordi det er for vanskelig, men vi bærer han med oss 
begge to på hver vår måte og vi behøver liksom ikke å 
snakke om det hele tiden.
Vi kjenner hverandre så godt og vi kjenner hverandres sorg, 
så jeg føler på mange måter vi ofte er samstemte og 
nærmest tenker det samme i de fleste tilfeller. 
Likevel hender det at øyeblikket oppstår. Det øyeblikket hvor vi i fellesskap vandrer tilbake til Oleander-land.
Vi mimrer, deler, forteller om følelser og tanker og bare ”er” 
sammen. 
Selv om det øyeblikket oppstår sjeldent er det godt når det 
skjer. Det er godt å føle seg nærme, samstemt og forstått. 
Vi har ulike emosjonelle oppfatninger, men vi forstår hverandre og respekterer hverandre likevel. 
Jeg hadde aldri trodd at man kunne komme så nærme et 
annet menneske, og når det først skulle skje hadde jeg aldri trodd at det var tap av et barn som skulle bli fellesnevneren. 
Felles skjebne, felles trøst.