Oleander sin gave

 

 

Etter Oleander døde har hverdagen vært tung. Sorg, frykt og angst ligger rett under huden på meg. Snart syv måneder etter kjenner jeg at mine refleksjoner over livet har fått en annen dybde. En dybde som jeg ikke noen gang tidligere kunne forestilt meg. Det overfladiske er ikke så viktig lenger. Alle de små detaljene som jeg tidligere har ansett som viktige brikker for å kunne skape den ultimate lykke er gått over til å være noe uvesentlig og bortkastet.
Mine drømmer har forandret seg. Drømmen om store materielle goder er ikke så gjennomtrengende som før. Behovet for å fremme status og egen prestasjon er ikke lenger viktig.
Jeg har lært MEG å kjenne på en ny måte. Tidligere har jeg hatt følelsen av å være tilskuer i eget liv, med dagdrømmer som ikke samsvarer med virkeligheten. Jeg har fremdeles drømmer, men de er annerledes enn tidligere. Jeg drømmer om lykken med familien, om enkle fredager med underholdning på tv, godteriet på bordet og familien samlet i sofaen. Jeg drømmer om å se Tommygutten smile når han kommer hjem fra skolen og har hatt en flott dag, om å se hvor glad min mann blir når han kommer trøtt og sliten hjem fra jobb og er evig takknemlig for at middagen er klar. Jeg drømmer om de små tingen som skjer hver eneste dag. Og det beste med de drømmene, er at jeg får oppleve de gå i oppfyllelse gang på gang på gang.    
Sorgen og savnet er der, men drømmene og lykken er der også. Å finne takknemlighet i sorg er vanskelig, men når jeg ser på hva jeg har forundrer det meg at jeg ikke har satt mer pris på det tidligere.
Skulle ønske av hele mitt hjerte at Oleander var her med oss, og at mitt perspektiv på livet ikke hadde forandret seg på grunnlag av hans død, men det er denne erfaringen jeg har fått tildelt. Jeg er Oleander evig takknemlig for å være min sønn og for hva han faktisk har lært meg. Han har gitt meg verdier som jeg skal bære med meg livet ut. Verdier som jeg ønsker å overføre til familien min, Tommygutten og barn som kan komme i fremtiden.

 

 

Når sorgen er gjemt under overflaten

Har ikke oppdatert her på en stund. Det er ikke viljen det har stått på, men evnen. Evnen til å formidle følelser med ord.  Den siste tiden har jeg vært redd for å hente frem følelsene mine. Sorgen har lag tett under overflaten, men jeg har ikke vært modig nok til å la dem slippe til. Jeg vet så alt for godt hvor slitsomt det er å kjenne på den. Når jeg blogger vet jeg den kommer automatisk og det er ingenting jeg kan gjøre for å slippe unna. Jeg må være tøff.

Det er nå over seks måneder siden lille prinsen døde. Jeg finner meg selv til stadighet å tenke på hvordan det skulle ha vært og hvordan det har blitt. Samtidig prøver jeg å slå meg til ro med den skjebnen som er. Å akseptere og godta tror jeg er det vanskeligste oppi det hele. Jeg vil ikke godta at han skulle dø. For jeg synes fremdeles det er blodig urettferdig. Jeg har vært et menneske som har hatt stor tro på karma, men den troen er vekk og erstattet med tro på tilfeldigheter og omstendigheter. Har mange ganger ønsket at jeg sørget for andre omstendigheter den dagen han døde. Ønsket at jeg ringte inn til sykehuset tidligere, at jeg hadde bedt de sende en ambulanse, at jeg kunne ha stått på mitt svangerskapet når jeg følte det var noe som ikke stemte. Det er mye jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes.
Det er dette som er min kamp. Å overbevise meg selv om at dette ikke er min feil og det er ikke noe jeg kunne gjort. Jeg kan heller ikke forandre skjebnen. Det som har skjedd har skjedd og det som er gjort er gjort. Akseptere og godta er mine stikkord på veien videre.

 

Angry birds og annet dill

Har ikke vært så flink å oppdatere her den siste tiden. Har vært utslitt av tanker og sorg, og egentlig følt meg nokså tom for ord og energi.
I dag har jeg hatt en ganske god dag så da blir det rom for litt kreativitet. Tommygutten og meg har næmlig laget Angry birds.

Det er utrolig hva man kan gjøre med litt hobbyutstyr, en dæsj kreativitet, litt akrylmaling og en aning superlim :)

Ellers legger jeg ut litt andre bilder hvor jeg har hatt et kreativt øyblikk :)

Et lite tips til dem som synes det koster mye å kjøpe inn mønster papir. Ta et bakgrunnsfotografi samtidig som du tar bilder du skal scrappe. Bearbeid fotografiet på dataen og skriv det ut på akvarellpapir. Blir et meget bra resultat som stemmer overens med teamet du har på bildene :)

                            Ønsker dere alle en kreativ og god uke:)

                                                                                                                           

Du er min drøm

En vakker gutt du er min kjære sønn
Du er alt for meg,
du er min drøm
Du er som en klar stjernenatt som lyser opp min vei,
du er som et bølgedrønn som vekker meg for å minnes  deg
Du er med meg hvor enn jeg går,
og jeg vil savne deg hvor enn jeg står
Aldri blir du glemt min vakre sønn,
du er min sjel, mitt hjerte,
du er min drøm

Dager med savn

Kjenner savner tett i mitt hjerte for øyeblikket. Er på ferie i Danmark, den ferien som lille Oleander skulle vært med på. Den ferien som skulle blitt hans første.

Vi koser oss masse, men kjenner det skal bli godt å komme hjem. Trenger å kjenne litt på sorgen fordi jeg selv vil. I et feriehus med masse mennesker blir det til at sorgen må stenges ute og det blir tungt i lengden. Prøver så godt jeg kan og smile å være glad, være engasjert og optimistisk, men må innrømme at det er tyngre enn jeg først hadde antatt.
Måtte bare skrive litt, tenke litt og føle litt Oleander i mitt hjerte.

Oppdatering og danmarkstur

Den siste tiden har vært travel med både barnedåp, svømme og skoleavslutning for Tommygutten, oppussing (bilder kommer senere) og ferietur til Danmark på tapetet.

Tommygutten og meg i barnedåp

Tommygutten på svømmeavslutning

Vi har nå vært i Danmark i en uke og feriehuset rommer to familier på fire voksne og fem barn. Været her er like skiftende som hjemme i Bergen og vi har hatt både regn, sol, varme, kulde og lyn og torden (gjerne alt på en og samme dag). Vi har så smått begynt å bli kjent med området og hvor veiene fører oss. Vi har også funnet spisesteder som er verdt mer en et besøk.
Fornøyelsesparken Bonbon land er absolutt verdt et besøk. Der er det mye gøy både for barn og voksne!! Fordelen ved å reise før fellesferien er lite og ingen køer.
Nå skal vi nyte den siste uken med god mat og aktiviteter som dyrepark, gocart, tivoli, strand og shopping.  
God sommer til alle som titter innom bloggen.

Glade barn og voksne i Bonbon land

På stranden

Guttaboys har laget øltårn på stranden. Denne kreasjonen måtte foreviges for det var næmlig ikke barna som brukte bøtte og spade mest på strandbesøket.

Er jeg sterk?

En ting jeg ikke kommer unna i min sorg er menneskers oppfatning av min sorgprosess og hvor jeg er i den.
En ting jeg finner merkverdig er hvordan andre forteller meg at jeg er kommet langt i prosessen, at jeg er sterk og at jeg er kommet videre. Det er også merkverdig hvordan de rundt setter seg inn i situasjonen ved å forestille seg det verst tenkelige.
Noen ville gått inn i en psykose, andre hadde blitt innlagt på en institusjon og noen hadde rett og slett ikke overlevd.
Men JEG derimot er så sterk.

Sannheten er at jeg føler meg ikke så sterk. Jeg føler meg liten og svak. Jeg er sårbar i situasjoner hvor jeg blir fortalt hvor fint det går med meg. Mest av alt har jeg bare lyst til å hyle og skrike ”det går ikke bra, barnet mitt døde jo”, men jeg hører meg selv si ”jo da, det går no greit, prøver så godt jeg kan”. Svarer jeg rett fra hjerte må jeg gå inn i sorgen og erkjenne den. Da er det ofte lettere å ta snarveien.
Jeg bærer igjen masken min, en maske av mot og stå på vilje.

Jeg har fundert litt over om jeg er ”normal” i sorgprosessen. Det er så mange rundt som hadde reagert så mye kraftigere i sin forestilling over tap av barn. Sannheten er jo at jeg kan ikke gjøre annet enn og forsette. Forsette hverdagen, ta det ansvaret jeg har å være der for de rundt som trenger meg. Og uansett hvor trist og lei jeg er så kommer det en ny dag. Følelsen av tap og urettferdighet sitter i meg langt inne i hjerteroten, men jeg har ikke noe annet valg enn å fortsette.
Så det er det jeg gjør, ønsker de nye dagene velkommen en etter en. Selv de dårlige dagene er velkommen (de er det mange av), fordi etter en dårlig dag kommer det gjerne en god dag.

Lille Oleander