Lille speil på veggen der

Lille speil på veggen der, ser du meg slik jeg ser deg?

Liten, sårbar og naken. Iboende frykt for døden og med arr i sjelen.
Ser du all min undring? Undring over livet, det som har vært og det som gikk tapt.
Ser du følelsen av lengsel?
Savn og sorg og med håp om gjenforening, om at illusjonen om himmelriket og Herren en dag vil vise sin eksistens.
Ser du på meg annerledes slik jeg føler meg annerledes, eller er det ikke synlig?
Skimter jeg rynker og grå hår på hodet. Er det tiden som innhenter meg eller er det opplevelsen og traumer. Er det livserfaring som sitter fast under huden og viser sitt nærvær?
Lille speil på veggen der, ser jeg deg slik du ser meg?

Til min kjære gutt i himmelen

Jeg har ikke vært i hagen din på en stund nå. Merkedagen din passerte uten lys i hagen eller ekstra pynt. Jeg har dårlig samvittighet, men jeg vet også det at jeg bærer deg med meg i hjertet mitt hver dag og jeg trenger ikke bevise min uendelige store kjærlighet til deg med verken lys, blomster eller pynt. Jeg vet du kjenner meg slik jeg kjenner deg.

Julen nærmer seg. Du skulle vært her med oss og spist uante mengder med nonstop og seigmenn nå som pepperkakehuset skal pyntes. Du skulle vært dekket fra topp til tå med klissete glasur og grist så mye du bare hadde klart utover hele spisebordet med dine små barnehender. Jeg er sikker på du flittig hadde hjulpet til med julekake-baking og julepynting på ditt eget barnlige vis. Vi hadde kost oss, du og jeg.

Som jeg savner deg.

Hei bloggen

Det er lenge siden sist nå. Jeg har tenkt mye på deg, hatt dårlig samvittighet og skjøvet deg fra meg. Jeg vet jeg burde tatt tastaturet fatt, men sant skal sies at jeg har ikke hatt lyst, inspirasjon eller kreativitet ved min side. Jeg har følt hele deg nokså meningsløs til tider. Hvorfor skal jeg fortsette liksom?

Jeg har forsvunnet litt inn i mitt lukkede jeg. Mange tror gjerne at jeg er en åpen sjel, at jeg forteller det meste som er ved mitt hjerte, men i virkeligheten gjør jeg egentlig ikke det.
Å skrive ned sine sorger, frustrasjoner, tanker og følelser er ikke det samme som å dele åpenhjertig fra sjelen. Fortelle mennesker ansikt til ansikt.., noe jeg ikke er spesielt god til. Og bruke deg bloggen er for meg en lettere løsning for å lette på sjelen, sortere tanker og få ut mine frustrasjoner. Det er en løsning med et snev av feighet.

Jeg finner situasjonen jeg befinner meg i ganske så ironisk. Jeg kjenner jeg trenger deg bloggen. Akkurat nå faktisk, nå som jeg har minst lyst til å være med deg. 

Jeg er trøtt for tiden, trøtt av å være meg, trøtt av å spille arbeidsrollen, mammarollen, jeg-er-sterk rollen. Mesteparten av dagen spiller jeg et skuespill. Alle gjør jo det til en viss grad for i samfunnet er det faktisk påkrevd. Det å være sårbar, ekte og vise seg fra et menneskelig plan er nokså tabu. I dag skal vi være så perfekt og lykkelig. Det er gjerne ikke slik at vi SKAL være perfekt og lykkelig, men vi skal VISE oss frem i en  illusjon av dette slaget. En feig og ikke menneskelig illusjon. 

Vi skal gjemme oss bak facebook profiler, twitter profiler og blogger. Vi skal oppdatere status-er, skrive teite forkortelser og engelske mote-ord som skal beskrive hele din tilværelse. På toppen av det hele skal vi legge ut bilder av alt som lar seg fotografere. Vi trenger ikke prate med hverandre, utvikle sosiale ferdigheter, måtte erkjenne seg selv og sine følelser eller vise empati og forståelse for andre. Vi trenger kun å trykke på liker eller liker ikke, så har vi gjort vårt. Da har vi bidratt til å gi det som ””trengs” til den som trenger det..
Å være ekte er blitt tabu.

Jeg vet det bloggen, at selve innlegget er full av selvmotsigelser, men jeg er like farget av sosiale medier jeg som alle andre.
Nå skal jeg gjøre det alle andre gjør, poste innlegget på facebook siden til bloggen og dele det på min personlige facebook side. Noe jeg selvsagt gjør for å nå ut til flest mulig lesere. Jeg deler av sjelen på den litt feige måten jeg kan, i stedet for å ta opp telefonen og ringe en venninne..

Vi skrives plutselig igjen bloggen. Når vet jeg ikke, men senere enn du tror og før enn du aner.

Innlegg på trykk. Jeg er blitt en bladlus :)

Bildet er lånt fra nettsiden etbarnforlite

På fredag kom bladet jeg har ventet i spenning på i posten.
For cirka en måned siden fikk jeg en forespørsel av foreningen vi som har et barn for lite om de kunne få bruke noen av innleggene mine i medlemsbladet deres.
Jeg sa selvsagt ja.
Det er for meg en liten ære og bli spurt og ikke minst er det godt å kunne bidra. Innleggene som er brukt er Oleander-land, Jeg har OGSÅ mistet ett barn og "Det var en gang".
Ønsker dere å lese innleggene er det bare å følge lenkene over.

                    

Jeg vil samtidig benytte anledningen til å fortelle litt om foreningen et barn for lite.

Bildet er lånt fra nettsiden til etbarnforlite

Foreningen er en livsnøytral organisasjon som drives av frivillige som selv har mistet barn. De tilbyr sorggrupper, individuelle samtaler, lokal og fylkeslag hvor det blir arrangert sosiale og faglige treff for foreldre som har mistet barn.
Foreningen er basert på frivillig arbeid og drives av støtte fra medlemmer. Det er også mulig å støtte dem uten å være medlem hvis man ønsker det.
Tre til fire ganger i året blir det sendt ut medlemsblad.
Er det noen som ønsker å ta en titt på deres nettside er det bare å trykke HER. 

Ønsker dere en finfin søndag!

De mørke stunder

Vi har de alle sammen. Noen har de gjerne litt oftere enn andre, men innimellom så skal vi alle oppleve dem. Det er de stunder ikke livet er like lett å leve. Det er de stunder hvor man kjenner på tunge tanker, leter etter løsninger for å lette hverdagen og ønsker at morgendagen skal bli bedre. Hvem av oss har ikke hørt ”det kommer en bedre dag i morgen” eller ”en god natts søvn hjelper på det meste”.

Jeg har opplevd dette som en sannhet, men også som en frase man blir fortalt i mangel på andre trøstende ord. Det kommer alltid en dag i morgen. Om den blir bedre eller verre er ikke forhåndsbestemt. Mye kan vi gjøre selv for å snu tanke-mønsteret, men dette er som oftest lettere sagt enn gjort.

Jeg er gått inn i min nittende måned som englemamma. Jeg er begynt å bli nokså erfaren på dette området. Selv om jeg jevnt over har gode lyse dager er det stunder fylt med mørke. Disse stundene kommer gjerne oftere enn mange nok vil tro. De er der minst en gang for dagen. Forskjellen fra før og nå er at de varer ikke så lenge.

Det er ikke en intens sorg som slår pusten ut av meg, men et savn og vemod. Det er stunder fylt med undring over hvordan livet kunne ha vært. Skal jeg være helt oppriktig kjenner jeg også på bitterhet. Jeg skulle fra bunnen av mitt hjerte ønsket at min og vår sorg ble møtt med mer respekt og forståelse. 

Jeg prøver alt jeg kan og ikke la bitterheten få grobunn, men for øyeblikket ser det ut til at mitt arbeid med meg selv ikke viser til å gå riktige veien.

Jeg kjenner etter hvert et innebygget sinne. Jeg synes mye er urettferdig. Jeg har av og til lyst til å skrike og hyle høyt så alle kan høre meg. Lytte til sjelen og savnet mitt.
Det er ingen som ser meg titte på bilder av den vakre gutten min mens jeg gråter av lengsel. Det er ingen som ser meg i mine tunge stunder hvor jeg ønsker at jeg kunne bare eksistere for et øyeblikk, istedenfor å være tilstede. Jeg skulle ønske jeg bare kunne krype opp i sofaen under teppe og bare stirre ut i luften, uten forpliktelser og ansvar. Jeg skulle ønske at det kunne vært godtatt.
Men slik er det ikke lenger. Den aksepterte sorgtiden er forbi.
På mange måter er det like greit. Å arbeide seg ut av vanskelige følelser kan være smart. Det er godt å fylle dagene. Faste rutiner og holdepunkter tror jeg er viktig. De er med på å skape rammen rundt livet, rammen rundt familien og tryggheten.

Finner ikke en fornuftig måte å avslutte i dag. Kjente at jeg trengte å få luftet litt tanker i de sene kveldstimer og da er dette riktige stedet å gjøre det på. Her inne, meg alene, sammen med dere.

Mandagstema: I hagen

Jeg slenger meg på ukens mandagstema som er I HAGEN. Hvis dere ønsker å delta trykk Her.

Skulle ønske jeg hadde en pent opparbeidet hage med prydbusker, vakre blomster og fine dekorative gjenstander som en gammel kjerre, melkespann og sink-baljer dandert som vakre stillebener som bare venter på å bli fotografert...vel, slik er det altså ikke. 
Her er hele hagen en jordhaug for øyeblikket. Alt er gravd opp, murer er fjernet i påvente av nye, bygge-matriellet står stablet under hele terrassen osv osv.
MEN kanskje til sommeren er det skjedd forandringer her så da vil det nok bli MYE hagebilder.
Frem til da får dere ta til takke med et bilde tatt i en skråning i hagen hvor det står en ensom liten busk med gule blomster på. Jeg har ikke grønne fingre og er ikke så oppdatert på alle disse blomsternavnene så vet ikke hva den heter heller. 
Kanskje noen av dere kjenner den igjen?

Mandagstema: Feiring

Her er mitt bidrag til mandagstema. Ønsker dere delta trykk Her.

Bildet er tatt i dåpen til mitt lille søte fadderbarn. Synes bildet var stemningsfullt. Og ikke minst er det gøy å kunne ha litt rosa farge på bildene (siden det kun går i blått ellers, er jo gutte-mamma jeg)