”Der er hun..,det er henne jeg fortalte deg om. Det var hun som mistet et barn”
Blikk som viker unna. Vage små nikk med hodet og et lavt ”hei”. Jeg kjenner det ligger under overflaten. Det presser på men kommer ikke frem.
Alle vet, men ingen våger å si det høyt. Det er lettere å tie i hjel enn å si det med ord. Hadde bare noen spurt så kunne jeg svart.
For ja, det stemmer det, jeg fødte min sønn i stillhet. Jeg har opplevd en dødfødsel.
Jeg har mistet et barn.
Jeg brister ikke i gråt fordi om hans navn blir nevnt. Jeg blir heller ikke påmint han selv om hans navn blir nevnt for hvordan kan jeg bli påmint han når han ikke er glemt?
For ja, det stemmer det, jeg fødte min sønn i stillhet. Jeg har opplevd en dødfødsel.
Jeg har mistet et barn.
Jeg brister ikke i gråt fordi om hans navn blir nevnt. Jeg blir heller ikke påmint han selv om hans navn blir nevnt for hvordan kan jeg bli påmint han når han ikke er glemt?
Jeg er henne som mistet et barn i dødfødsel, men jeg er også bare meg.
Hei vakre englemamma!
SvarSlettOh, det er dette som er så vondt, og som forsterker sorgen!!! Jeg har selv mistet en søster for mange år siden, og kjenner dette så innmari igjen! Men jeg trøster meg med at det skyldes uvitenhet, og ikke at de gjør dette med vilje... Jeg opplevde at folk snudde og gikk omveier inne på butikken for at de skulle slippe å gå forbi meg... Og mange sluttet helt å ta kontakt. Som sagt tror jeg det skyldes uvitenhet, du bærer på en erfaring de ikke kjenner dimensjonen i. De forstår ikke at de forsterker en vanskelig situasjon med å være redd for å si eller gjøre noe galt... Etter min erfaring tar jeg heller sjansen på å si noe galt, enn å unngå vedkommende. Det er så lite man kan gjøre eller si som gjør ting verre, bare et hei eller et varmt blikk kan gjøre underverker for en som er i sorg.
Ta med deg at det ikke er du som har gjort noe galt i denen situasjonen, det var bare akkurat du som skulle oppleve å miste din dyrebare skatt... Lev på minner og drømmer, og bruk gode venner og familie i en vanskelig tid. Som desverre varer og varer... Livet blir nemlig aldri det samme igjen etter en slik traume. Det blir tiden før- og etter. Man mister en naiv selvsikkerhet om at dette rammer andre. Man ser med ett hvor skjørt livet kan være, og endrerseg etter det...
Lykke til videre. Jeg forstår noe av det du bærer på, og hvor vanskelig det kan være å møte omverdenen etterpå...
En varm klem til deg fra Marit i Trøndelag.
Ser du stjernene, liten?
SvarSlettSer du stjernene, liten, fra der hvor du er?
Ser du månen som speiles i vannet?
Ser du at vi gråter? Vi har deg så kjær.
Vet du hvor dypt du er savnet?
Fryser du liten- eller har du det godt?
Sprer du tannløse smil over verden?
Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?
Har du kjærlighet med deg på ferden?
Kjempet du, liten, før du reiste fra oss?
Fikk du med deg alt det du trengte?
Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok?
Merker du hvordan vi lengter?
Kan du høre meg, liten? Når tankene frem?
Kan du gi meg det svaret jeg trenger?
Er du omsvøpt i glede og varme og fred?
I hvile på dunmyke senger?
Elskede unge, får vi treffes igjen?
Det er så stille her hjemme.
Takk for den tiden vi hadde deg her,
for alt det vi aldri skal glemme.
-Magdalene Langslet -
Sender deg dette og jeg.
Marit i Trøndelag.
Tusen takk Marit i Trøndelag.
SlettNydelig dikt <3