Nok en merkedag. 14 måneder er gått siden Oleander fikk sine vinger.

Vi vet begge hvilke dag det er , mannen min og meg. Vi pleier ikke si stort om det lenger. Bare nikker til hverandre med vemod i øynene."Der er den 13. i dag" Ja, jeg er klar over det", svarer jeg. Og det er igrunnen det.
Hadde egentlig bestemt meg for å ikke markere disse merkedagene lenger. Ikke legge for mye vekt på sorgen. Den 13. vil komme hver måned for resten av livet. Det vil ALLTID komme en merkedag. Selv om  jeg ikke skulle telle disse månedene så gjør jeg det like vell. Igår så jeg på bilder av vakre Oleander. Jeg åpnet den lille oransje ikea-boksen med de få minnene jeg har og kikket på kort, beundret den lille hårtusten som ligger i en liten plastfolder og snuste inn siste rest av Oleander lukten fra tøyet han hadde på seg på klinikken. Om det virkelig er noe spedbarnslukt igjen tviler jeg på, men jeg velger å la sansene mine tro det.
Har også ultralyd bilder og film på cd oppi den boksen, men de har jeg ikke klart og se. Vet ikke om jeg noengang kommer til å klare det, for der er han i live. Den lille gutten min med sprellende armer og bein og ansiktsuttrykk med både trutmunn og gjesp.
Alt jeg har fra min lille sønn er i en boks.Den lille boksen, med de så få men viktige minnene.
Savner han hver dag.