En Blogg´s historie

Først og fremst vil jeg starte med å si tusen takk til dere som engasjerer dere, kommenterer, følger med i forgrunnen og bakgrunnen. Det varmer mitt hjerte og jeg setter umåtelig stor pris på dere alle og enhver. 

Jeg lider litt av bloggesyken for øyeblikket. Nærmere forklart er det når du egentlig oppdager at du er litt forvirret over hva den røde tråden gjennom bloggen er. Når du oppdager at liver forandrer seg, fokus endrer retning, og interesser og behov er gjerne ikke som før. 

Jeg startet denne bloggen for min egen del og mine nærmeste så jeg kunne dele sorgen. Så de kunne forstå og høre uten at jeg nødvendigvis trengte å fortelle med tale og ord. Det har (og er fortsatt) vært en måte for meg å bearbeide de mange tankene som dukket opp etter hvert. Jeg oppdaget også at jeg havnet inn i et eget lite samfunn av mennesker som delte erfaring og sorg med meg. Det gjorde vondt, men samtidig godt. Jeg var ikke alene. Etterhvert kom det nye englemammaer som henvendte seg med spørsmål eller en takk, og min mening med å blogge ble plutselig enda dypere. 
Selv om ingenting rettferdiggjør eller gir mening med tanke på Oleanders død er den følelsen og kunne hjelpe andre gjennom en sorg ved å dele, det nærmeste jeg har kommet i å finne en mening.

Jeg valgte bevisst å ikke dele for mye av svangerskapet med lille trille. Det var lenge min egen lille hemmelighet som jeg svært gjerne ville fortelle, men ikke turde i frykt for at det skulle gå gale. Jeg var ikke klar for å slippe "alle" for tett innpå for så å måte dele enda en sorg.
Lille trille kom til verden og bloggen havnet i retning småbarnsmor og det som følger med. 
Jeg fryder meg med tanker på at denne gangen er alle de viktige detaljene i Lille trille´s utvikling dokumentert og vil aldri bli glemt. 
Tommygutten min vakre lille morroklomp er kommet til i bloggen litt etterhvert. Jeg har så mye jeg ønsker, kunne og ville ha delt, men nå er min sukkerklomp snart 8 år og det er viktig for meg å beskytte dette lille individet i denne verden av teknologi. Derfor er det mindre skriverier om han og det som er, er alltid gått gjennom sikkerhetskontrollen (gutten selv).

Mine andre interesser er etterhvert begynt å finne sin plass i sidekolonnen.
Jeg har alltid tegnet og malt, og glimter fremdeles til innimellom, men det er lenge mellom hver gang. Sjenert over eget arbeid synes jeg det er litt skummelt å legge ut bilder av egne kreative verk, men som alt annet blir nok det også en vane.(kanskje det etterhvert blir noen utstillinger også...iiiiik) 

Jeg er litt over gjennomsnittet glad i å ta bilder. Hvis du ser noen som kryper innunder en busk eller ligger langs bakken på en sti med et fotoapperat er det høyst sannsynlig meg. Jeg har også gått til innkjøp av hvitt-lerret og håper på å kunne øve meg på portrett foto ved å låne et barn her og et barn der. (heldigvis har alle mine venner nydelige, både små og store barn) 

Vi holder på med oppussing og huset begynner å nærme seg ferdig. En stor interesse er interiør, men oppussing er dessverre et nødvendig ånde før vi kan begynne på interiøret. Når jeg sier oppussing er ikke det å male overflater og legge nytt gulv, men å ribbe alt av innervegger til det kun er et skall igjen. Jepp, MYE arbeid! 
Masse oppussing og interiørbilder kommer etterhvert sammen med interiørtips, gledeshyl og hjertesukk. 

Som dere ser er denne bloggen blitt et sammensurium av erfaring på godt å vondt, interesser på sidelinjen, mammete, et snev av humoristisk i ny og ne, men samtidig grav alvorlig til tider. Stadig nye tanker dukker opp, nye ideér til innlegg og nye interesse-områder som fenger.
Jeg har utvidet bloggrullen . Den består ikke lenger kun av englemammablogger, men av mamma, interiør, foto, hverdags, religiøse og humor blogger.
Samtidig som jeg har fått et "bredt" bloggspekter oppdager jeg også det at det er ikke lenger kun englemammaer som følger meg. Dere er andre mennesker som ikke har samme erfaring, men velger å ta del i min. FANTASTISK!

Så er spørsmålet. Er det for kaotisk. Er den røde tråd visket ut til en avbleket slitt hyssingtråd som er i ferd med å ryke?
Jeg har tenkt lenge på dette, fundert og grublet og har kommet frem til følgende konklusjon:

Oleander vil alltid være en del av denne bloggen. Dette er mitt fristed. Her kan jeg dele han, skrive, minnes og ære han. Jeg velger å involvere han i min hverdag, mitt liv og mine tanker, ergo involverer jeg min hverdag, mitt liv og mine tanker inn i bloggen som på en måte er litt han´s. 
Det er litt viktig for meg å vise at selv om sorgen er der, består livet av så mye mer. Det ene visker ikke ut eller sletter det andre. Så om et innlegg er sorgfullt den ene dagen og superdupert den andre dagen så er det faktisk slik dagene er. Opp og ned, opp og ned. 
For å redusere kaoset som eventuelt oppstår planlegger jeg en liten oppussing av bloggen. (mer om det siden:) 

Jeg som den virrende, kreative, ikke fullt så flink og fullføre,-men elsker å planlegge personen som jeg er har klart å holde denne bloggen i livet i over et år nå, og det sier meg at den er kommet for å bli! :)