Om å ta avstand fra sorgen i en ny hverdag

Sorgen har den siste tiden tatt en annen form. Jeg kjenner meg lettere til sinns og sitter ikke i samme grad å fabulerer på alle ”hvorfor´ene”. Jeg er lykkelig gjennom dagen og smiler og ler fra hjertet.
Om sorgen har tatt fast form vet jeg ikke. Er det en ting jeg har lært meg så er det at sorgen er kompleks, har ingen fasit og viser seg både i tide og utide.

Nye utfordringer er like om hjørnet og jeg skal bli arbeidskvinne fra september. Ny jobb, nye muligheter. 

Jeg har ikke vært i full stilling på mange år, og kjenner det er på tide med nye utfordringer, litt mer penger på kontoen og nye hverdagsrutiner.  Jeg begynner på en ny start og for første gang på lenge kjenner jeg at det er helt riktig.

Etter Oleander døde maktet jeg ikke tanken på å gå på skole eller jobb. Jeg ble fysisk uvel, og like uvel var jeg hver gang jeg var i møte med fastlegen for å få ny sykemelding. Forståelsen rundt å ha mistet et barn følte jeg var fraværende og jeg måtte nærmest stortute på legekontoret for å bevise at sorgen faktisk eksisterte i for stor grad til å kunne arbeide. Det regjerte en indre storm, og alt ved å skulle vende tilbake til hverdagen ble så veldig feil. Jeg som skulle rett ut i mammapermisjon.

Erfaring som englemamma begynner jeg å få litt av, men jeg har enda ikke erfart det og faktisk ikke ha mulighet til å sørge, eller å være nødt for å mentalt være oppegående hver dag. Som arbeidskvinne nytter det ikke å forsvinne for seg selv fordi om sorgen banker på døren. Nå er jeg pent nødt til å ta på hengelåsen så lenge det er nødvendig. 

Dette er en den største utfordringen min nå som jeg begynner i arbeid. Jeg må ta en dag av gangen og ikke la meg vippe av pinnen selv om jeg har en dårlig dag.
Jeg må ta på meg smilemasken til tross for at tårene er på innsiden og vil komme ut.

Men jeg gleder meg uansett. Kjenner på meg at styrken er der og jeg er klar.