Når det stilles krav til sorgen

Sorg kan ikke måles i centimeter, veies i gram eller kilo. Den kan heller ikke sammenlignes. Til tross for at vi gjerne føler den på samme måte, bearbeider vi den forskjellig. Det som er riktig for meg er gjerne ikke riktig for deg. Min sorg skal ikke underkjennes.

I skrivende stund er det fredagskveld og dagen i dag har vært som de fleste andre dager. Humøret har vært greit til tross for hverdagsproblemer som økonomi, logistikk, bil som har fått influensa og litt rastløshet i kroppen. 

Jeg har kjent på gleden over faktisk å ha det sånn helt greit og det har i grunnen vært glede nok. Likevel har det oppstått situasjoner som har dratt meg tilbake til min egen sorg. Jeg har kjent på urettferdighet, vært motløs og rådvill.
Jeg har vært urolig og mistet nattesøvn på grunn av de stadige tankene som dukker opp. Jeg går gjennom samtaler, diskusjoner og situasjoner jeg opplevd og erfart de siste månedene. Jeg er begynt å kjenne litt på den andre siden av sorgen, det er den siden hvor sorgen kommer og biter meg kraftig i bakenden for å gi beskjed at JEG ER HER ENDA!

Mangel på forståelse, empati og respekt for min sorgtid har vist seg å bli en gjenganger de siste månedene. Det viser seg at tid er ikke bare et tall eller klokkeslett, tid er et subjektivt fenomen som kan gå sent eller raskt, oppfattes som sorgløs eller sorgtung.
Tid for meg er ikke som tid for andre. Jeg tenker tilbake på den stillestående tiden etter Oleander døde som en naturlig og nødvendig tid å sørge i, et øyeblikk hvor jeg helt og holdent hadde lov til å trekke meg vekk, krype inn i min trygge krok og bare eksistere for det var ingenting annet å gjøre.
Jeg følte meg en tid stolt over min egen evne til å takle, overleve og bearbeide sorgen, samtidig som jeg etter beste evne prøvde å stille opp for dem rundt etter relativt kort tid. Nå kommer jeg snublende ut av det med en stolthet som ikke skinner, men er falmet vekk til intet.
Jeg opplever at min sorgtid ikke var godtatt og at min innsats  i og etter en veldig tung tid ikke var godt nok. At jeg har såret, skuffet og fornærmet mennesker rundt meg fordi jeg var fraværende, ikke tok kontakt eller evnet og stille opp i trivielle hverdags problemer som angikk andre.

Jeg er lei meg, såret og føler meg både urettferdig behandlet og straffet fordi jeg brukte de usle ukene og månedene etter fødselen på meg selv, Tommygutten og mannen. Jeg er trist fordi andre har i sin underbevissthet satt krav og forventninger til meg og min tid til og sørge. Jeg er såret fordi min gutt i himmelen ikke blir anerkjent som mitt barn, men som et svangerskap som ble borte. Jeg er ufattelig skuffet over at nå må jeg stå til ansvar for min fraværelse, for min ”egoisme” i min sorgtid, fordi jeg satt fokus på meg og ikke dem rundt. Jeg trodde at ved slike fatale hendelser så var det lov?

Jeg lever i den ensomme sorgen, den sorgen som ikke forsvinner etter en uke eller to, måneder eller år, den sorgen som bor i kroppen men ikke vises på overflaten.

Hvorfor føler jeg meg som den store stygge ulven? Jeg mistet barnet mitt.
Når og hvor lenge er det egentlig akseptabelt å bruke sorgtid på seg selv?
Hvorfor er det slik at mennesker kan stille krav til andres sorg?

Spørsmålene er mange og jeg har dessverre ikke fasiten i baklommen. Jeg skylder på uvitenhet,og dette gjør jeg bevist fordi jeg skal kunne klare å finne evnen til å tilgi.
Jeg kan heller ikke få andre til å akseptere og forstå. Jeg kan ikke trylle frem empati og medmenneskelighet.  Det eneste jeg kan gjøre er å dele med dem som er villig til å lytte.