lørdag 27. juli 2013

Når det stilles krav til sorgen

Sorg kan ikke måles i centimeter, veies i gram eller kilo. Den kan heller ikke sammenlignes. Til tross for at vi gjerne føler den på samme måte, bearbeider vi den forskjellig. Det som er riktig for meg er gjerne ikke riktig for deg. Min sorg skal ikke underkjennes.

I skrivende stund er det fredagskveld og dagen i dag har vært som de fleste andre dager. Humøret har vært greit til tross for hverdagsproblemer som økonomi, logistikk, bil som har fått influensa og litt rastløshet i kroppen. 
Jeg har kjent på gleden over faktisk å ha det sånn helt greit og det har i grunnen vært glede nok. Likevel har det oppstått situasjoner som har dratt meg tilbake til min egen sorg. Jeg har kjent på urettferdighet, vært motløs og rådvill.
Jeg har vært urolig og mistet nattesøvn på grunn av de stadige tankene som dukker opp. Jeg går gjennom samtaler, diskusjoner og situasjoner jeg opplevd og erfart de siste månedene. Jeg er begynt å kjenne litt på den andre siden av sorgen, det er den siden hvor sorgen kommer og biter meg kraftig i bakenden for å gi beskjed at JEG ER HER ENDA!

Mangel på forståelse, empati og respekt for min sorgtid har vist seg å bli en gjenganger de siste månedene. Det viser seg at tid er ikke bare et tall eller klokkeslett, tid er et subjektivt fenomen som kan gå sent eller raskt, oppfattes som sorgløs eller sorgtung.
Tid for meg er ikke som tid for andre. Jeg tenker tilbake på den stillestående tiden etter Oleander døde som en naturlig og nødvendig tid å sørge i, et øyeblikk hvor jeg helt og holdent hadde lov til å trekke meg vekk, krype inn i min trygge krok og bare eksistere for det var ingenting annet å gjøre.
Jeg følte meg en tid stolt over min egen evne til å takle, overleve og bearbeide sorgen, samtidig som jeg etter beste evne prøvde å stille opp for dem rundt etter relativt kort tid. Nå kommer jeg snublende ut av det med en stolthet som ikke skinner, men er falmet vekk til intet.
Jeg opplever at min sorgtid ikke var godtatt og at min innsats  i og etter en veldig tung tid ikke var godt nok. At jeg har såret, skuffet og fornærmet mennesker rundt meg fordi jeg var fraværende, ikke tok kontakt eller evnet og stille opp i trivielle hverdags problemer som angikk andre.

Jeg er lei meg, såret og føler meg både urettferdig behandlet og straffet fordi jeg brukte de usle ukene og månedene etter fødselen på meg selv, Tommygutten og mannen. Jeg er trist fordi andre har i sin underbevissthet satt krav og forventninger til meg og min tid til og sørge. Jeg er såret fordi min gutt i himmelen ikke blir anerkjent som mitt barn, men som et svangerskap som ble borte. Jeg er ufattelig skuffet over at nå må jeg stå til ansvar for min fraværelse, for min ”egoisme” i min sorgtid, fordi jeg satt fokus på meg og ikke dem rundt. Jeg trodde at ved slike fatale hendelser så var det lov?

Jeg lever i den ensomme sorgen, den sorgen som ikke forsvinner etter en uke eller to, måneder eller år, den sorgen som bor i kroppen men ikke vises på overflaten.
Hvorfor føler jeg meg som den store stygge ulven? Jeg mistet barnet mitt.
Når og hvor lenge er det egentlig akseptabelt å bruke sorgtid på seg selv?
Hvorfor er det slik at mennesker kan stille krav til andres sorg?


Spørsmålene er mange og jeg har dessverre ikke fasiten i baklommen. Jeg skylder på uvitenhet,og dette gjør jeg bevist fordi jeg skal kunne klare å finne evnen til å tilgi.
Jeg kan heller ikke få andre til å akseptere og forstå. Jeg kan ikke trylle frem empati og medmenneskelighet.  Det eneste jeg kan gjøre er å dele med dem som er villig til å lytte. 

6 kommentarer:

  1. Tårene renner, eg fikk helt vondt inni meg og kjenner eg blir veldig sint !! Du har helt rett, det er ingen som kan sette en tidsfrist på sorg. Den må bearbeides på hver sin måte, og oppleves nok uendelig forskjellig fra person til person. Du har all din rett til å trekke deg tilbake og sørge på din egen måte! Det er veldig viktig å la sorgen ta den tid den trenger, ellers kan den komme tilbake sterkere å på andre måter senere!
    Det er en ting at folk ikke forstår, men de må uansett respektere og akseptere dine behov. Så eg håper inderlig at du klarer legge bort dårlig samvittighet, for det har du ingen grunn til å ha! De må jo se at du hadde nok med deg selv i en vanskelig tid! Du får heller tenke på de som uvitende mennesker, som ikke vet bedre... ;)
    Varme klemmer herfra <3

    SvarSlett
  2. Blir sinna og skuffa på dine vegne her! Merkelig hvor lite empati mange folk har...ingen skal fortelle deg hvor lenge eller hvor mye du skal sørge, bare DU vet! Klemmer

    SvarSlett
  3. Takk! Klem fra mammaen til lille englegutten Jacob<3

    SvarSlett
  4. syntes Åshild skiver et veldig fint og riktig svar til deg

    føler også ofte at "nå burde jeg vært ferdig å sørge" mye fordi lille min var så langt fra fulllgått... så da burde det ikke være no særlig å sørge over. Men en må bare ta den tida som er rett for seg selv... og ta skritt man trenger å gå, både fram og tilbake.

    varme klemmer herfra også.

    SvarSlett
  5. Kjære deg, det du skriver er noe mange som har opplevd som deg føler på, dessverre. Livet for oss som ser det utenfra går videre, men dessverre er det noen som ikke skjønner at dette ikke er det samme som de som står midt oppe i det.
    Jeg synes veldig synd i deg for at du skal ha dette i tillegg til sorgen din, det er så urettferdig og unødvending. Håper du klarer å legge det til side og tenke på at bare du vet hvordan du har det og hva du trenger av tid.
    Tiden vil jobbe for deg uansett hvor tøft og usansynlig det virker, men aller viktigst er at du går i ditt tempo og ikke lar noen styre eller presse deg.
    Jeg følger med på bloggen din her og synes du er så flink å dele og gi av deg selv.
    God klem til deg fra meg <3

    SvarSlett
  6. Tusen takk for gode tanker, klemmer og fine svar.
    Det betyr utrolig mye for meg og jeg tar hvert ord til meg.

    Ønsker dere alle en fortsatt god sommer!!
    Igjen TUSEN TAKK

    Klem

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...