De stunder med sorg

Jeg savner han. Jeg savner han uendelig mye. Hjertet mitt er fylt til randen av sorg og lengsel. Slik er det akkurat nå, i disse minutter og timer. Lengter tilbake til dagen jeg fikk holde han, stryke, susse, klemme og lukte på han. Den deilige spedbarnslukte. Han var så fin og så helt perfekt den lille babyen min. 

I dag klarer jeg ikke å finne noe positivt eller en mening med det. Uansett hvor mye jeg har lært av livet eller hvor mye mer jeg verdsetter familien min og ser ting med annet syn, så synes jeg det er urettferdig. Hvorfor måtte min lille baby dø? Hva gale har jeg gjort for å fortjene det?? Jeg trenger han her med meg. Jeg trenger naivitet og uskyld isteden for sorg og redsel. Jeg trenger å ha det A4 uten død og savn. Jeg trenger livet mitt slik det var før.  Jeg vil ha meg tilbake uten denne erfaringen i livet. Jeg trenger den ikke, Jeg likte meg bedre før.
Jeg vet at i morgen blir en bedre dag, men nå er sorgen her. Har heller ingen fiffige adjektiver til å beskrive følelser og savn. Det gjør rett og slett bare vondt. Jeg har vondt i hjertet mitt.
Det var ikke slik det skulle være. Jeg skulle hatt Oleander her med meg. Nå hadde han nok begynt så smått å stabbe seg av gårde på ustødige bein, sagt mamma og vist følelser i form av glede og sinne.  

Det er mye som skulle ha vært. Som jeg skulle ønske det var slik det var. Om så bare for en dag eller noen timer. Om jeg kunne bare fått holdt og kost med han i noen timer, eller bare noen minutter. Jeg får aldri tiden min med han tilbake. Jeg vil alltid savne han, alltid lure på hvordan han ville sett ut og vært ettersom årene går og jeg vil alltid mangle han her med oss. Alltid.
Bare tanken på denne ”alltid” tilværelsen gjør at jeg får enda mer vondt i hjertet.
Om tre dager klokken 06.30 er det ett år siden han døde. Jeg kommer til å gå gjennom den dagen steg for steg, hendelse etter hendelse. Jeg gruer meg til det.
Vil Oleander gutten min bli glemt nå som det snart er gått ett år. Hvordan skal jeg klare å holde liv i minnene om en gutt som ingen har kjent eller møtt. Min egen store sorg som ingen kan forstå eller relatere seg til. Sorgen er ensom og jeg savner han alene. Alene sammen med mannen.
 Dagene frem mot årsdagen kommer til å bli tøffe. Skal vi feire dagen eller skal vi sørge over dagen. Han er min aller største sorg, men samtidig den største glede. Det hele er så ambivalent.
Velger å avslutte ved det. Avslutter hele innlegget like brått som det begynte. Har så mye på hjertet at jeg er redd for at visst jeg ikke avslutter nå tar det aldri slutt.

Savner deg Oleander-skatten min.