Snart 1 år er gått- tilbakeblikk og refleksjoner

 Det nærmer seg 1-årsdagen til lille gutten min Oleander. Ett år med sorg og savn, men også glede og takknemlighet. Lurer på hva vi skal finne på og hvordan vi skal vise Oleander vår takknemlighet til han på 1-årsdagen. Vi ønsker og ”feire”(i den grad det lar seg gjøre) og minnes han og gjøre noe litt ekstra.Det er jo tross alt bursdagen hans. Hvis noen av dere  lesere har noen tips setter jeg utrolig stor pris på det! Har så lyst til å finne på noe litt spesielt for lille vakre Oleander, men vet liksom ikke helt hva det skal være.

Den siste tiden har jeg vært i tenkemodus. Jeg har filosofert over hvordan livet kunne ha vært, hvordan jeg har forandret meg som person og spørsmål jeg fremdeles søker svar på. Noen svar kommer naturlig og noen er allerede besvart uten at jeg helt forstår veien til fasiten.

Jeg overrasker meg selv til stadighet over alt jeg maktet og fikk til rett etter han døde. På termindagen min seks uker etter han døde var jeg i barnebesøk med min sønn. Et besøk hvor de fleste kjenner meg og var fullt klar over hva som hadde skjedd. Hvordan klarte jeg det? Tre korte måneder etter var jeg fadder i barnedåp. Hvordan klarte jeg det?
Tre måneder etter reiste vi på ferie i 14 dager sammen med et venne-par med en jente som ble født dagen før Oleander. Hvordan klarte jeg det?
Det er så mye jeg den dag i dag ikke forstår. Hvordan vi maktet å sosialisere oss i den grad vi gjorde. Klarer ikke å forstå hvordan vi i det hele tatt har kommet oss gjennom denne sorgen og tapet. Men det er vi og hverdagen er ikke bare tung og svart lenger. Den er også fylt med glede.

Det er selvsagt de dager da jeg kjenner savnet ekstra sterkt. Det kniper i magen og stikker i brystet.  Jeg skulle jo virkelig ønske at han var her, min lille vakre gode gutt. Lurer også på hvordan han ville sett ut i dag og hvilke personlighet han hadde hatt. Dessverre er dette spørsmål jeg aldri kommer til å få svar på.

Så er det dette med livet etter døden. Jeg er jo ikke spesielt troende av meg. Har aldri funnet min plass i noen religion, men samtidig tror og håper jeg at det er noe mer etter døden.  En god plass hvor vi møtes alle og enhver, både kjente og kjære.
Jeg misunner dem som har funnet sin plass og tro. For en enorm lettelse det må være, og finne den form for sjelefred.

En periode etter han døde trodde jeg aldri vi skulle kunne leve normalt igjen, at vi kom til å sitte bedrøvet i sofaen resten av livet med sorgen hengene tungt over oss. Men det er altså ikke tilfelle. Sorgen blir lettere og leve med. Den forsvinner ikke, jeg er fortsatt følsom og undrene, trist og sårbar, men i det store og hele så er den lettere.  Jeg kan smile og le, og glede meg over de små tingene.

Jeg har så mange tanker og spørsmål, og alle tankene skal sorteres og organiseres. Og få tankene ned svart på hvitt har hjulpet meg i sorgprosessen. Når jeg titter på gamle innlegg ser jeg hvordan hverdagen har forandret seg den siste tiden, hvordan vi har lært og leve med sorgen. Vi er kommet langt og det er ufattelig befriende.

Dette var noen tanker fra meg en lørdagskveld. Kommer nok til å utdype tankene mer ved en senere anledning. Akkurat nå er hode så fullt i tanker at jeg måtte rett og slett bare begynne et sted, så dere får ha meg unnskyldt hvis dette innlegget ble litt rotete og uorganisert.
Ønsker dere samtidig en riktig god helg.