Deppe deppesen

Jepp, er litt deppa. Synes alt er litt kjipt for tiden. Er takknemlig for mannen og barna, elsker dem over alt på jord, men kjenner litt på savn etter skatten min som ikke er her. Utfordringene har kommet på løpende bånd i de siste, noen store og noen små. Bekymring på bekymring. Når savn og sorg er nokså tydelig for tiden er det ikke så mye som skal til for å tippe meg over kanten. Kjenner jeg går rundt og er små-nervøs og litt kvalm hele tiden. Det fysiske og mentale spiller ikke helt på lag. 

Det pleier å komme en ny og bedre dag etter en natt med søvn, men det ser ut til at de dagene lar vente litt på seg.
Synes livet er litt urettferdig for tiden, samtidig som jeg irriterer meg over meg selv fordi jeg føler det slik. Jeg av alle burde føle ekstra sterkt på takknemlighets-skalaen, jeg som har fått en ny liten prins inn i livet. Men jeg savner likevel Oleander. Jeg sitter fremdeles med spørsmål om hvorfor, hva hvis, hadde jeg bare…

Synes vi har hatt nok ”uflaks” eller hva jeg skal kalle det. Fra nå av burde liksom livet gått som smurt. Er det meningen at vi skal bli sterkere av dette? At vi skal lære noe? I så tilfelle har jeg ikke noe interesse av å bli sterkere eller lære noe som helst. Meg som er totalt vanemenneske liker og har det forutsigbart. Trenger ingen ekstra utfordringer på toppen.
Så slik er det altså. Deppe-dager. Dager fylt med en god porsjon selvmedlidenhet (ja, innrømmer det), trasige negative tanker (janteloven delux), bekymringer anmass og dårlig samvittighet for det ene og andre.
 Nå skal jeg snart stirre litt på lille trille Wilhelm og kjenne litt på moskjærligheten, gi Tommygutten en godnatt suss på kinnet og bre på han dynen og kjenne litt på morskjærligheten, lukke øynene og huske på hvor heldig jeg er.
Tror det er det jeg må gjøre for å komme gjennom disse deppe dagene.