Jeg fant min vei til tårer

 Før påske kom jeg over et blogginnlegg så traff meg i sjelen. Jeg la igjen en liten kommentar og en påskehilsen. 

På en vanlig dag som denne, mellom babykos, husarbeid og pc`titting så jeg at jeg hadde fått svar på innlegget jeg tidligere hadde kommentert på.
Innlegget var så godt skrevet at den dagen før påske jeg satt meg ned og leste det, rørte det noe i mitt hjerte. Noen mennesker har en utrolig evne til å formidle opplevelser som gjør at du som leser kan sette deg inn i det mennesket sine tanker og følelser.  At du prøver å forstå dem og lar deg fascinere og inspirere av deres pågangsmot og styrke.
Dette innlegget jeg skriver om satt i gang en del tanker hos meg.
Jeg bestemte meg for at de tanker jeg har gjort meg er så viktig at jeg vil ta det med meg på veien videre.
Jeg velger selv hvordan jeg ønsker å møte mine utfordringer i hverdagslivet, hvordan jeg handler og hvordan jeg påvirker familien med mine handlinger. 

Jeg velger selv om jeg skal løfte meg selv opp eller trykke meg selv ned. Men det jeg ofte glemmer er at mine nærmeste blir med meg på ferden. Velger jeg å befinne meg på bunnen i den mørke dalen velger jeg også den tunge sti for familien min. Velger jeg å bestige toppen av fjellet tar jeg med familien på en ferd i et positivt landskap hvor jeg kan formidle at utfordringer som dukker opp langs stien må møtes på de premisser som de kreves - handles deretter og beseires.
Jeg vil lære både meg og dem at ved å vise handlekraft får du igjen goder. Jeg snakker ikke om de materielle godene, men de emosjonelle. Økt selvfølelse, selvrespekt og stolthet.  For hvis vi ikke har troen på oss selv, hvem vil tro på oss da?

Med det svaret jeg fikk på kommentaren min på innlegget til dette fantastiske menneske, med den utrolige formidlingsevnen fant jeg min vei til tårer. Ikke bare fordi jeg kjente på sorgen over Oleander, men fordi jeg samtidig ble rørt over et annet menneske sin evne til å treffe meg i hjertet. Fordi jeg kjente meg ydmyk og takknemlig over at et menneske tok seg den tiden til å svare nettopp meg. Fordi det gav meg så mye som jeg kan ta med meg videre på min ferd blant sorg, små og store utfordringer og verdier jeg kan gi videre til de som er meg nærmest. 

Hvis du leser innlegget mitt, så takk kjære deg.