Jeg mistet meg selv på veien

Jeg husker en gang jeg var full av pågangsmot og styrke. Jeg var ivrig etter å realisere meg selv og så på fremtiden som en utfordring klar til å beseires. Jeg klatret opp på min høye hest etter å ha opplevd både motstand og nedturer. Ingenting skulle få knekke denne jenta.
Det var en tid hvor jeg var selvsikker og stolt.
Selvsikker i den sammenheng at jeg tok ikke et nederlag for et nederlag, men som en mulighet til å komme meg opp igjen. Kreativ og engasjert. Jeg var ikke redd for diskusjoner eller uenighter. Jeg gav klar beskjed hvor jeg sto, hva jeg ville og hva jeg mente. Jeg var stolt av meg. Med en flott familie, mange gode nære venner og trygge omgivelser som gav selvfølelsen et boost.

Jeg hadde så mange drømmer og så mange planer for fremtiden. Skole og utdannelse, to tette barn, karriere etter endt permisjon i en lederstilling. Opp og frem. Ingen utfordring var stor nok. Jeg var ferdig med å vente. Jeg hadde vaklet frem og tilbake i flere år uten å klare å bestemme meg for hva jeg ville, hvor jeg ville og endelig klarte jeg å ta beslutningen som skulle legge grunnlaget for resten av min fremtid sammen med min lille familie.

Etter Oleander døde følte jeg meg mislykket. Jeg hadde feilet i den forstand at jeg ikke klarte å bringe han til verden i live, at han ikke var trygg i min mage, at jeg ikke klarte å gi det både mannen og Tommygutten hadde ventet så lenge på., en levende sønn og bror. Jeg følte jeg skuffet dem og meg selv. Min oppgave som mamma klarte jeg ikke.

I dag, akkurat nå er jeg litt i villrede. Jeg leter og leter, men finner meg selv ikke igjen. Det er så mye som er forandret. Mine drømmer om selvrealisering har skiftet retning.  Jeg ønsker ikke lenger en lederstilling med mas, jag og ansvar. Lederstilling for meg betyr mindre tid med barna mine og mannen. 

Jeg liker ikke lenger sosiale sammenhenger hvor jeg møter nye mennesker. Jeg blir usikker og redd. Jeg slipper ikke lenger noen innpå i frykt for å møte motstand, bli såret og komme opp i ubehagelige situasjoner. Kan jeg gå i tusen knas? Vil jeg bryte sammen?
Ved å dele hva som har skjedd blir jeg møtt med nye, medfølende øyne. Er det det jeg ønsker i en hver sammenheng eller er det bedre å møte mennesker med en maske av selvtillit hvor jeg kan møte dem tilnærmet-lik slik jeg gjorde tidligere?

Det er så mange spørsmål langs veien, så mangt jeg ikke vet eller har klart å finne ut av.

Jeg savner den gamle meg. Jeg ønsker jeg finner meg selv på veien videre, men jeg tror den gode gamle jenten er vekk. Jeg har for mye bagasje som jeg aldri vil klare å forsone meg 100% med. Jeg har for mye livserfaring på den vonde siden.

Mitt mål for veien videre er fremdeles litt uklart. Alt er litt dekket i den grå ubestemmelige massen av usikkerhet og spørsmål. Hvordan og hva.