onsdag 17. april 2013

Jeg har OGSÅ mistet et barn


I min søken etter bekreftelse og anerkjennelse av min vakre gutts eksistens har jeg måtte ty til noen ukers selvransakelse.
Dette er et følsomt tema for mange, meg selv inkludert. Det er alltid en fare for å tråkke noen på tærne når vi snakker om sorg.
I forbindelse med ettårsdagen kjente jeg plutselig på den velkjente ensomme sorgen. Hans eksistens har satt spor i meg, men ikke i den nærmeste familie i den grad jeg skulle ønske.  Det er en hårfin balanse mellom hva man kan og burde forvente.  Kanskje jeg har forventet mer enn jeg burde?
Jeg sitter igjen og fabulerer litt for meg selv om hva sorg egentlig er, hvor lenge det er greit og sørge og hvor mye jeg kan forvente.
All sorg er tung enten du sørger over skilsmisse, å miste jobben, eller dødsfall i nærmeste familie. Å miste et barn i dødfødsel er like fullt ut en sorg. Jeg sier ikke sorgen er verre, men kanskje litt annerledes. Utrykket den ensomme sorgen kommer til sin rett når noen mister et barn i dødfødsel. Et barn i magen er like fullt ut et barn, men omgivelsene anerkjenner ikke barnets eksistens på samme måte som hvis barnet hadde levd og satt sine spor ved sin fysiske tilstedeværelse. Jeg har ofte satt igjen med den tanken at hvis barnet mitt hadde levd 1 dag, 1uke eller 1 måned ville det føltes mer akseptabelt og sørge i lenger tid, markere merkedag og bære med seg videre, isteden for å ”komme seg videre”.  Da kunne jeg også forventet mer av de nærmeste rundt.
Jeg opplevde at kort tid etter begravelsen forventet de fleste at nå skulle vi begynne å virke igjen. Vi måtte komme oss videre, ut og gjøre noe og ikke bare sitte hjemme og deppe. Jeg synes dette er så urettferdig. Hvis Oleander-gutten HADDE levd la oss si en måned, ville det da vært på samme måte? Er det tiden som blir gitt med barna som definerer hvor mye man har rett til å sørge?
 Hvorfor kan ikke mitt barn være like viktig som andre sine barn. Jeg har ikke bare mistet et barn i mors liv, jeg og har mistet drømmene om fremtiden.
Hvorfor er ikke jeg  berettiget til å sørge på samme måten som andre som mister sine barn?
For noen måneder ble jeg fortalt at det var en bekjent av en bekjent som hadde mistet en datter på 10-11år. Denne moren som hadde mistet dette barnet fortrengte sorgen og prøvde å glemme den ved å fylle dagene med arbeid.
En tredjepart kommenterte i denne samtalen ”tenk så forferdelig, da er jo du blitt kjent med barnet og har vært mamma for dette barnet så lenge”
Jeg satt igjen med en tanke om at JEG hadde ikke rett til å sørge, og at det kunne vært verre, jeg kunne jo blitt kjent med barnet mitt for så å miste han. Jeg hadde vært evig takknemlig hvis jeg kunne fått lov til å bli kjent med mitt barn, hvis ikke så lenge i hvert fall en liten stund. Jeg sammenligner aldri sorgen og kan ikke si at det ene er verre enn det andre, men jeg skulle virkelig ønske at andre ikke skulle sammenligne min sorg. Hvorfor må alltid noen prøve å fortelle hva som kunne vært verre, for i min verden har jeg også mistet et barn og hva kan være verre enn det??
 Det finnes ingen regler for sorg. Sorgen kan være tilstede i korte eller lengre tidsrom, den kan være utålelig eller håndterbar, noen ønsker å jobbe med den ved å begynne i arbeid igjen og fylle dagene med fysisk aktivitet, men andre ønsker å gjøre ingenting. Noen prater mye om den, mens andre bærer den på innsiden. Noen lærer seg å leve videre med sorgen etter kort tid og andre bruker lengre tid, og begge deler er like riktig. Og Ingen kan fortelle noen hvordan de skal sørge. 

"Sorg kan kun defineres av dem som sorgen selv bærer"
                                                                                         molar85
 

7 kommentarer:

  1. Hei. Vil gjerne sende deg en klem! Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg mistet jenta mi i dødfødsel for snart to år siden. Selv om hun "bare" levde i magen min så har hun satt dype og sterke spor i meg. Og jeg blir så redd for at omverdenen skal glemme henne fordi hun aldri fikk leve utenfor magen. Klem fra en englemamma♥

    SvarSlett
  2. Dette var bra skrevet Frøken Molar! Bra med innflettede refleksjonsskapende spørsmål og deilig å se at du setter ord på savnet.

    Jeg vil gjerne få lov til å komme med et innsspill på dette med hvor lenge man kan sørge. Tror man kan sørge så lenge man føler man har et behov for det og det er heller ikke en konstant tilværelse, den kan komme en måned og være på interrail neste måned for så å komme tilbake i de neste to månedene. Men uavhengig av personlige behov så fikk jeg en gang et ordtak av en mann på ca 80 år som var i livets høst med framtreden Kols og som derfor ikke hadde så lenge igjen på denne jorden. En dag bare kort tid etter at jeg hadde mistet noen som stod meg veldig nære så han meg dypt inn i sjelen med øynene sine og sa "La sorgens fugler fly over ditt hode, men la dem aldri slå seg ned og bygge rede Øyvind." Dette har jeg aldri glemt og jeg tenker ofte på det. Han døde kort tid etterpå og jeg føler enda at dette er noe som har hjulpet meg tilbake til livet når jeg har funnet meg selv på kanten av det usunne i sorgen. Det er en flott måte å huske på å være kritisk til når sorgen over de døde blokker for gleden over alle de levende og alt det man har å være takknemlig for.

    Ikke at man ikke skal sørge etter en så og så lang periode altså, men at man med tiden skal bli flinkere til å balansere sorgen inn i sin hverdag på en sunn og fornuftig måte i motsetning til en usunn og destruktiv måte. Nei nå ble det mye fra meg her, nattebabbel på meg nå, god natt! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for det Øyvind. Fint ordtak. Det skal jeg huske :)

      Slett
  3. Du er så utrolig flink å sette ord på tanker og følelser! En kjempeflott side, som både minnes Oleander, men som også forteller mye om det å miste i dødfødsel, og tiden etterpå! Det betyr så mye for meg å lese om andre sine tanker og opplevelser i samme situasjon! Folk trenger å vite hvordan det virkelig er for de som har mistet et barn! Veldig ofte så tror folk at sorg er noe man kan SE på en person, men sånn er det langt ifra!

    Fine, nydelige Oleander, som en hver mamma hadde vært stolt av! <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, er super stolt av Oleander gutten min, akkurat slik som alle mammaer er over sine barn :) Det er det som er vanskelig med sorg, det er ikke alltid den synes utenpå. Ihvertfall ikke her i gården.
      Det er godt siden min kan gjøre godt for andre og. Det varmer mitt hjerte.
      klem <3

      Slett
  4. Så flink du er til å skrive. Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver!

    Klem fra ei som også har mistet et barn

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...